Drømmenes kulturhistorie

Saodat Ismailovas utstilling Den hjemsøkte på Tromsø Kunstforening er en nyansert beretning om overføring av kultur og spiritualitet mellom generasjoner.

Saodat Ismailova, Zukhra (30 min, HD-video), 2013 og The Mountain of Tashkent (tradisjonelt Suzani-broderi, tre, hyssing, metall, lamper), 2017. Installasjonsbilde fra Tromsø Kunstforening. Foto: Anu Vahtra.

Jeg sitter i en sakkosekk på gulvet foran videoverket The Haunted, som også har gitt tittelen til soloutstillingen til Saodat Ismailova, årets festivalutstiller på Tromsø Kunstforening. Blikket søker etter en skikkelse inne mellom den tette vegetasjonen langs bredden av en navnløs elv. Det projiserte bildet er stillestående; vinden rusker døsig i lange siv nede ved vannet, mens en altomsluttende tone vibrerer i det mørklagte rommet. Bladverket vikles av pelsen til en hvilende tiger, hvor små bølgebevegelser avslører dyrets taktfaste pust.

Verket er del av en utstilling som omfatter totalt tre videoverk som hver er på over 20 minutter, to installerte tepper og fire fotografiske portretter montert på hver sin plate. I alle arbeidene bruker Ismailova historietradisjoner for å portrettere de store kulturelle endringene Usbekistan har vært igjennom det siste århundret.

Saodat Ismailova, The Haunted (23 min, HD-video med lyddesign av Camille Norment), 2017. Installasjonsbilde fra Tromsø Kunstforening. Foto: Anu Vahtra

Den turkistanske tigeren spiller en viktig rolle i denne fortellingen. Den hadde i generasjoner en sentral plass i usbekisk spiritualitet og kultur. Etter at rasen ble utryddet på 1960-tallet, har den begynt å vise seg igjen i folkets drømmer. Intervjuer med mennesker som har opplevd slike drømmemøter har informert den intime voiceoveren i The Haunted: et brev fra kunstneren til den allerede utdødde, siste tigeren.

Lyden som virker så sterkt på kroppen finner også sin forklaring i grenselandet mellom bevisste og underbevisste tilstander. Den turkistanske tigeren hadde en evne til å hypnotisere sitt bytte ved hjelp av en lavfrekvent lyd. Dette er en av bakgrunnene for samarbeidet mellom Ismailova og kunstner og musiker Camille Norment i utviklingen av lydbildet til The Haunted. Sammen med de stillferdige nærbildene gjør lyden av glassharmonikaen til Norment at dette blir en hypnotisk opplevelse.

Saodat Ismailova, Letter Series, 1949 (fotografi og skannet håndskrift), 2014– .

Utstillingen for øvrig balanserer mellom arkivmateriale, samlede historieberetninger og Ismailovas eget, nyproduserte materiale.

I Letter Series er portretter av hennes tipp-oldemor, oldefar, bestemor og mor dekket av håndskrift utført i distinkt forskjellige skriftspråk: usbekisk, russisk og persisk, som sammen viser de kulturelle omveltningene Usbekistan har vært gjennom de siste hundre årene. Alle tekstene er brev skrevet til familiens neste generasjon. Det er en fin refleksjon over hva som skjer med en kulturarv i oversettelse fra et skriftspråk til et annet, om enn litt konvensjonelt og enkelt utført. Verket er nesten til forveksling lik de velkjente portrettene til Shirin Neshat, som I Am It’s Secret (Women of Allah) fra 1993, bare at her er hele overflaten dekket av skrift.

Den usbekiske håndverkstradisjonen har stått og står fortsatt svært sterkt i regionen. Som i store deler av verden har slike tradisjoner vært en av få kanaler for kvinner å uttrykke seg, og teknikkene har konsekvent gått i arv fra mor til datter. Et veggteppe laget i den tradisjonelle broderingsformen Suzani viser en ensom, ubrodert blomst i et detaljrikt teppe. Det var skikk blant kvinnene å la hvert teppe stå uferdig som en symbolsk gest til neste generasjon om å holde tradisjonen i live. Det er et vakkert bilde som viser kvinnenes sentrale plass i bevaringen av kulturarven. Teppet er også en inngang til videoverket Zukhra, en gjenfortelling av en sentral-asiatisk myte fortalt som voiceover til et nærmest stillestående bilde av et barn i en seng.

Saodat Ismailova, Letter Series (fotografi og skannet håndskrift), 2014– og tradisjonelt Suzani-broderi fra sent 1800-tall. Installasjonsbilde fra Tromsø Kunstforening. Foto: Anu Vahtra.

Tigeren returnerer i Strains of Oxus, en tre-kanals audio-videoinstallasjon med den sentral-asiatiske elven Amu Danya, eller Oxus på gresk, som omdreiningspunkt. Tigeren er denne gangen motiv på et vevet teppe. På lerretene på hver side fader bølgende sanddyner inn fra svart. Både The Haunted og Strains of Oxus forteller om hvordan spiritualitet er knyttet til håndfaste fenomener, geografiske og naturbestemte holdepunkter. I begge disse videoene blir vi presentert for slike holdepunkter som forsvinner: også elven Amu Danya er i ferd med å utryddes. Den utnyttelsen og utslettelsen av naturen vi foretar oss oppleves ikke bare som en fare for våre fysiske levekår, men også for vår psykologiske og spirituelle helse.

Ismailova benytter seg konsekvent av drømmen som en inngangsport til tidligere generasjoners spiritualitet og historie. Barnet som i Zukhra ligger urørlig i sengen, snur døsent på hodet når en ansiktsløs stemme forteller henne at dette er sengen hennes bestemor døde i. Verket artikulerer et biologisk element i den spirituelle overføringen mellom generasjoner, et slags fysisk uttrykk for en åndelig kraft. Denne felleskulturelle bevisstheten er kanskje en slags arvelig kunnskap som blir tilgjengelig gjennom drømmene. Det er en fascinerende tanke, og med lydbildet i The Haunted som medium kan det virke som dette potensialet er til stede også i Tromsø i 2017. Selv om ikke alle enkeltverkene evner å engasjere like sterkt, er utstillingen som helhet en påminnelse om at vi er i kontakt med våre fortidige gjennom kulturarven.

Saodat Ismailova, The Haunted, stillbilde fra video, 2017.

Diskussion