I Jorge Luis Borges’ novelle Mannen med den gode hukommelsen stifter vi bekjentskap med en person som tilsynelatende husker alt fra sitt liv. Spør du ham om skyformasjoner på himmelen på et bestemt tidspunkt 20 år tidligere kan han utbrodere i detalj. Borges’ poeng med novellen var trolig å vise hvordan erindring må være selektiv og fragmentarisk for å kunne tjene oss. Husker vi hver eneste detalj like mye mister vi oversikten.
Med sine flere tusen timer opptak fra eget liv befinner Michel Auders videokunst seg akkurat på grensen mellom det detaljrike kaos og der hvor den meningsfulle erindringen tar form. Eller sagt på en annen måte: det er denne grensen hans verker handler om. Auder arbeider med et pågående kjempe-essay hvor han hele tiden kommer tilbake til hva som er betydningen av en enkelt hendelse i forhold til et liv.
For jeg tenker først og fremst på Auder som essayist. Men han tenker ikke ved å åpent gjennomgå etappene i et resonnement, men ved å holde tilbake; han insisterer på den singulære, enkeltstående, begivenheten. I en film kryssklipper han et attentatforsøk på Ronald Reagan som han har filmet rett fra TV-skjermen, med bilder av sine stebarn som leker i sengen. I Confession stifter vi bekjentskap med en kvinne som, i telefonen, bekjenner sine seksuelle fantasier mens hun ligger under dyna. Underveis, mens vi fortsatt hører hennes stemme, panorerer kameraet mot vinduet hvor vi ser utover den velkjente arkitekturen i New York. Situasjonen er et snapshot av et hverdagslig øyeblikk i en kvinnes liv – det er ingenting som gir oss noe overblikk eller enestående tilgang til kvinnen og hvem hun er gjennom hva som skjer.
Likevel sier filmen noe om identitet og erindring – de fleste hendelsene i et liv forblir singulære fragmenter ved å gli inn i den udifferensierte massen av «det som har skjedd». Den vi er, er resultat av et redigeringsarbeid hvor vi omskriver enkelte av disse singularitetene til et generelt jeg. Auder stiller denne generaliserte identiteten i relieff ved å knytte den til den objektive bygningsmassen, byen New York. I gnisningen mellom den singulære hendelsen og den objektive byen minnes vi likevel på fortidens uendelige hav av forgangenhet og hvordan disse begivenhetene, om de bryter frem gjennom den du har blitt kanskje likevel er i stand til å foreta i omskrivninger i ditt generelle jeg. Ved å holde tilbake informasjon og stille hendelsesfragmentets singularitet sammen med arkitekturens objektive varighet og bygningenes karakter av å være kollektive rom, felles objekter, for alle som befinner seg i dem eller blir vitne til dem, skapes, med andre ord, ikke en memento mori, men en memento vivendi. En figur og en åpenhet for det glemte.
Det er altså i brytningen mellom arkitekturens varighet og bekjennelsesøyeblikkets flyktighet Auder formulerer sin essayismes eksistensielle poetikk. Når han filmer attentatforsøket på Reagan viser han oss brytningspunktets form: den verdenshistoriske begivenheten blir en del av nasjonens arkiv, men det faktum at en person ser et innslag om hendelsen på TV en gang for lenge siden blir ikke det. Det subjektive perspektivet monteres sammen med den objektive begivenheten, eller en struktur av lang varighet.
Hos Auder utgjør sidestillingen av begivenheter derfor et mangfoldighetsfelt, en heterogenitet, som akkurat er på grensen av å lukkes inn i en fjern fortid som et ubetydelig, fjernt, øyeblikk slik konstellasjonen av skyer på himmelen på et visst tidspunkt for lenge siden er det i Borges’ novelle. Ved å vise oss det singulære, det forgangne som ellers ikke ville latt seg redde, insisterer Auder på at en fortid alltid vil kunne huskes annerledes og at vi, fordi den kan huskes annerledes, kunne vært en annen enn den vi er. Slik sett er hele hans verk en appell til oss alle om å utforme våre egne minnemonumenter, våre egne singularitetsarkiver. Det singulæres essayisme.
