Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.
– Astrid Lindgren, Bröderna Lejonhjärta, 1973.
30 livaktige, men uvirkelige ansikter uten kropper – en bukett av kjønn og etnisiteter – svever foran oss i øyehøyde i gallerirommets ellers tomme sal. Den skarpe, hakkete kanten rundt hvert ansikt gjør at de ligner et besynderlig photoshop-prosjekt i full størrelse og tre dimensjoner. Ved nærmere ettersyn ser en at ansiktene virkelig er digitale – de bærer dataspillfigurens flate fylde: tredimensjonale til et punkt, flate der teknologien ikke strekker til, for eksempel i gjengivelsen av øyets krumning og lys. Går en nært kan en gjenkjenne 3D-modellens kartlignende kotesystem, som brukes for å skape de menneskelige konturene. Nettopp teknologiens og vitenskapens nødvendige forenklinger og antakelser er et hovedpoeng her.
De 3D-printede ansiktene er alle forskjellige, vitenskapelig sett mulige tolkninger av aktivisten og varsleren Chelsea E. Manning sitt DNA, skapt av den amerikanske kunstneren Heather Dewey-Hagborg. Hun har de siste 17 årene jobbet i grenselandet mellom kunst, teknologi og naturvitenskap, særlig med spørsmål knyttet til IT og genetikk, og har brukt den samme teknologien tidligere, i et prosjekt hvor hun samlet inn ukjente menneskers DNA fra tyggisklyser og lignende, og skapte 3D-printede portretter av opphavspersonene ved hjelp av teknologi som blant andre amerikansk politi benytter for å lage tegninger av mistenkte. Hun fikk enorm respons, og verket ble sågar stilt ut under elitekonferansen World Economic Forum. Så da det amerikanske fengselsvesenet nedla fotoforbud for Manning, som satt fengslet fra 2010 til 2017 for å ha lekket nesten 750,000 hemmeligstemplede militære dokumenter, fikk en redaktør i Paper Magazine en lys idé og satte Dewey-Hagborg på saken.
Der Dewey-Hagborg i tyggis-prosjektet ville sette søkelys på hvor mye informasjon vi etterlater oss uten å være klar over eller kunne hindre det, og hvor sårbare vi er overfor såkalt genetisk overvåkning, så går hun og Manning her i motsatt retning. Det umiddelbare resultatet av portrettjobben var en todelt avbildning: én der algoritmen leste DNA-sekvensen uten å legge vekt på kjønn i det hele tatt, og en versjon der DNAet ble lest som om det kom fra en kvinne. Slik understreket kunstneren sin solidaritet med Mannings valg om å undergå en kjønnsskifteoperasjon i fengsel. Denne presentasjonen på Kunsthall 3.14 i Bergen, med hele 30 forskjellige lesninger av DNA-sekvensen, slår poenget fast med store bokstaver: Det finnes ingen genetisk determinisme. Gjennom DNA-analyse kan man si en hel masse om et menneskes egenskaper, dets slektskap osv., men alltid innenfor et sannsynlighetsspekter, ikke med full sikkerhet.
Er Probably Chelsea, A Becoming Resemblance i første rekke et ideologisk og didaktisk identitetspolitisk utspill, som vanlig ment for å utvide spillerommet for mennesker som ikke faller innenfor normen? Det er i alle fall delvis det. Men Chelsea Mannings unike biografi gjør henne til en fantastisk modell. Hennes modige beslutning om å avsløre alle de overgrepene hun hadde kjennskap til i den amerikanske hæren, og viljen til å realisere idéen hun hadde om seg selv som kvinne, skaper en eksistensiell nerve i et prosjekt som handler om mulige versjoner av oss selv. Selv om de 30 ansiktene er nokså uttrykksløse er det tydelig at hver av dem rommer svært ulike fortellinger. Det er opp til oss selv å bestemme om vi er løvehjerter eller lorter. Det visste Astrid Lindgren og det vet Chelsea Manning.