Det kan være utfordrende å skrive kritikk om arbeider det allerede er skrevet mye om, ettersom man tvinges til å forholde seg til tidligere resepsjon, enten man gjør det eksplisitt eller indirekte. Når det gjelder Ways of Seeing, er det på dette tidspunktet helt umulig, både for kritikere og øvrig publikum, å ikke forholde seg til kontroversene rundt teaterstykket og alle de absurde hendelsene og medieoppslagene i tiden etter premieren på Black Box i Oslo 21. november i fjor. Stykket har fått en virkningshistorie som er så spesiell at den kan sees som en del av verket, men for de aller fleste er det dessverre bare konteksten de baserer oppfatningene sine på.
For den som ikke måtte ha fått det med seg: Etter å ha blitt oppmerksom på Ways of Seeing, hvor det på et filmlerret på scenen vises bilder av boligene til en rekke mer eller mindre kjente aktører i den norske offentligheten, blant dem daværende justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara (Frp), skrev Waras samboer, Laila Anita Bertheussen, en kronikk i VG om at hun opplevde filmingen av familiens hus som «en grov invasjon» av sitt privatliv. Senere gikk hun til politianmeldelse av hovedrolleinnehaverne, Hanan Benammar og Sara Baban, samt regissør Pia Maria Roll og Black Box Teater. I løpet av vinteren ble eiendommen til justisminsteren flere ganger rammet av hærverk, blant annet ble familiens bil forsøkt påtent. I pressen antok man at angrepene var inspirert av Ways of Seeing. Mange var kritiske til bruken av bildene av politikeres hjem, blant andre statsminister Erna Solberg (H), som mente kunstnerne «bidrar til at det er tøffere å være politiker». Saken fikk en dramatisk vending 14. mars, da Bertheussen ble siktet av Politiets sikkerhetstjeneste for å selv ha tent på bilen. Som en konsekvens av siktelsen mot samboeren måtte Wara forlate ministerposten.
Midt i alt dette oppstyret er verket Ways of Seeing en stor, blind flekk hos de fleste, og det er høyst betimelig at stykket nå settes opp på nytt flere steder, slik at så mange som mulig kan få sett det. Under Vårscenefest 2019 i Tromsø ble stykket helgen 4.-5. mai spilt tre ganger for full sal, og de nærmeste månedene skal det settes opp i Bergen under Festspillene og på Det norske teatret i Oslo under Heddadagene.
Det spørsmålet man som tilskuer først og fremst tvinges til å forholde seg til på grunn av debatten som har rast i mediene, er hvorvidt det er greit eller ikke å vise bilder av politikere og andre offentlige personers hus på scenen slik det gjøres i Ways of Seeing. Etter å ha sett stykket, mener jeg ikke bare at det må være helt i orden, men at det er et scenisk og fortellerteknisk grep som fungerer svært godt. I forsøket på å kartlegge «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn», som det står i en mye omdiskutert setning i presseteksten, trekker Ways of Seeing frem og ansvarliggjør enkeltpersoner, særlig redaktører og investorer i innvandringsfiendtlige og islamofobe nettpublikasjoner som Resett, Rights og Document.no og ledende politikere i Fremskrittspartiet (Frp) og deres økonomiske støttespillere, med henvisning til konkrete eksempler og offentlig tilgjengelig bakgrunnsinformasjon. Ved å vise bilder av husene, og ikke for eksempel ansiktene til de omtalte, settes fokuset på deres sosio-økonomiske, demografiske tilhørighet snarere enn på dem som individer. Det er bare menneskene på scenen, og særlig de to hovedpersonene, Hanan og Sara, som trer frem med ansikter og personlige historier.
Ways of Seeing følger de to unge kvinnene på en reise i Oslo og omegn, hvor de forteller om og viser hvordan de skjuler seg i buskene utenfor de utvalgte personenes hjem, med et ønske om å komme så nær som mulig med sine egne kropper, nær hjemmene deres, der de føler seg som tryggest. Stykket iscenesetter en opplevelse av grenseovertredelse. Det å bringe sin egen kropp «så nær som mulig» betyr her riktignok ikke å komme helt nær, det betyr ikke å komme inn i husene og møte menneskene som bor der ansikt til ansikt. Samtidig som de kikker inn, er de også redde for å bli sett. Det nærmeste de ifølge fortellingen som presenteres i stykket kommer et møte med beboerne, er når de ser Resetts redaktør Helge Lurås naken, og blikkene deres møtes i noen sekunder. Det ligger en makt, et overtak i det å se uten å bli sett, samtidig retter Hanan og Saras blikk seg fra en utsatt posisjon, mot en beskyttet og privilegert verden.
Det blir etter hvert svært påfallende at alle de oppsøker lever fjernt fra den flerkulturelle virkeligheten de angriper, for det meste i villaer med egen hage, fra det mer ordinære til det palassliknende, noen få i herskapelige leiligheter, alle på beste vest i Oslo eller et stykke utenfor byen. Ved at husene vises frem, dannes det et bilde av hvilket Norge disse menneskene kommer fra. Måten Ways of Seeing viser og beskriver de ulike eiendommene, som en rekke med tablåer, kan sees i lys av måten John Berger beskriver malerier på i boken og tv-serien som stykket låner tittelen sin fra. I Bergers Ways of Seeing (1972) grupperes bildene etter motiv, og han er gjennomgående opptatt av klasseperspektiv – hvem som ser og blir sett, hvem bildet er ment for – og av forholdet mellom maleri og eiendom. Blant annet skriver han om fremstillinger av rike menneskers landeiendommer, og bemerker at den tilsynelatende frie naturen i bildene ikke er tilgjengelig for hvem som helst. Straffen for krypskyting var deportasjon, skriver Berger, i en kommentar til 1700-tallsmaleren Gainsboroughs verk Mr. and Mrs. Andrews, som viser et ektepar og deres private park.
Hvorvidt det å oppholde seg utenfor folks hus og filme er kriminelt, er et spørsmål som tas opp i selve stykket, når Sara flere ganger møter på tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som stadig er ute og går tur i nabolaget sitt. Ifølge Lund er det ikke det. Lunds lune humor gjør ham til et slags comic relief, men han bidrar også med sin juridiske autoritet og hukommelse. Han forteller om arbeidet med Lundkommisjonen på nittitallet, hvor han ledet granskningen av de norske etterretningstjenestenes ulovlige overvåkning av venstreradikale miljøer i etterkrigstiden. Lund er kritisk til dagens utvikling i retning av et mer omfattende og undertrykkende overvåkningsregime, begrunnet i terrorfrykt, som han ser i sammenheng med en nedbygging av den liberale rettsstaten.
Ways of Seeing handler ikke bare om rasisme i dagens Norge, men også om kolonialisme, krig og frigjøringskamp, og på et mer personlig plan, om sorg og tapserfaringer. Fransk-algeriske Hanan Benammar, som utenfor scenerommet har gjort seg bemerket både som kunstner, kurator og aktivist i Oslo de siste årene, bærer med seg faren Halims historie fra frigjøringskrigen i Algerie, og forteller også om sin egen opplevelse av høyrepopulismens fremvekst i Frankrike, opprinnelig ledet av Front Nationals grunnlegger Jean-Marie Le Pen, som var løytnant og torturist under Algeriekrigen. Partiet frontes nå av hans datter Marine, under navnet Rassemblement national, som Hanan bemerker at kan oversettes til «nasjonal samling» på norsk. Kort tid etter at Hanan kommer til Norge, som hun i utgangspunktet opplever som et befriende sted å være, angriper terroristen Anders Behring Breivik Regjeringskvartalet og Utøya, og hun forstår at alt ikke er som det skal være her heller.
Den norsk-kurdiske skuespilleren Sara Baban, som flyktet fra Irak på 80-tallet, bringer med seg det kurdiske folkets erfaringer. Fokuset på kurdernes situasjon er blant det som i stor grad har druknet i oppstyret rundt #waragate i norske medier. Det er ikke bare representanter for ytre høyre som blir utsatt for husfilming i Ways of Seeing – også Natos generalsekretær Jens Stoltenberg, tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, får besøk, fordi han offentlig har forsvart Tyrkias bombing av Rojava i den syriske delen av Kurdistan. Også en rekke norske militære ledere får besøk av Sara og Hanan, ettersom de er medansvarlige for Norges deltakelse i Natos krigføring.
Den eneste som ikke spiller seg selv er skuespilleren Ali Djabbary, som gestalter Hanans avdøde far Halim. Men Djabbary, som på scenen også oppgir sin egentlige identitet og forklarer at han opprinnelig er fra Iran, ikke Algerie, sier at han som iraner kan identifisere seg med Halims erfaringer og algeriernes motstandskamp, så i en viss forstand snakker han også for seg selv. Gjenferdet Halim inntar rollen som en slags beskytter for datteren, men han forteller også om hvordan krigen preget ham. Mens Halim er opptatt av kampen mot kolonimakten, presenterer Sara oss i en monolog for en visjon om et bedre samfunn. På en reise til Rojava ble hun kjent med et sosialt, politisk prosjekt som innbyggerne der satte i gang, og som i stor grad var drevet frem av kvinner. Hun beskriver det som et sekulært demokrati uten stat, basert på økologi, kvinnefrigjøring og direkte demokrati, hvor man alltid har to ledere på alle nivå – en kvinne og en mann, for å demokratisere beslutninger. Men de blir stemplet som terrorister, forteller Sara. «Rojava blir bombet akkurat nå.»
Ways of Seeing er et poetisk og vakkert verk, en oppbrutt og flerstemt fortelling. De fire aktørene på scenen, og særlig Hanan Benammar og Sara Baban, bærer stykket med sitt direkte og personlige nærvær. Ikke bare gjør det inntrykk at de i så stor grad investerer seg selv i fortellingen, de løfter den også musikalsk – Benammar med ekspressivt fiolinspill og Baban med gripende, melankolske kurdiske sanger. Jennie Bringakers scenografi av kratt og redeliknende gjemmesteder understreker både rollefigurenes utsatthet og bakkekontakt. Lotte Konow Lunds svart-hvite tegninger og animasjoner, som vises før og etter videoopptakene av husfasader, tilfører en mer symbolsk ladet visualitet som spenner fra det skisseaktig flimrende til det minutiøst detaljerte, som i innledningen når et åpent kystlandskap langsomt trer frem fra et mylder av små streker, eller avslutningsvis når den hvite glipen i et grovt skissert mørke transformeres til en tilnærmet fotografisk gjengivelse av en kniv tilhørende Jean-Marie Le Pen. Den siste tegningen er Konow Lunds versjon av Eugène Delacroix’ berømte maleri La Liberté guidant le peuple (Friheten leder folket), med en kvinneskikkelse i front.
Regissør Pia Maria Roll har også tidligere arbeidet med makt og avmakt som tema, blant annet i stykket Over Evne III, vist på Black Box i 2010, som i likhet med Ways of Seeing var et samarbeid med aktører fra andre felt enn scenekunsten, som på tilsvarende vis bidro med seg selv og sine egne erfaringer og kunnskaper på scenen. Vitnemålet fremstår som et bærende element i disse dokumentariske, kollektive arbeidene, og det gir en opplevelse av ekthet og genuint engasjement. Samtidig blandes det inn nivåer av fiksjon, og historiene løftes ut av det rent personlige. Ways of Seeing er relevant og modig teater med en helt klar politisk agenda – å bevisstgjøre publikum om rasisme og maktforhold i samfunnet – og som med det spiller ballen over til oss.
Når debatten i etterkant i så stor grad har handlet om hvorvidt det er greit å vise bilder av politikeres hjem, er det en avsporing som tar fokuset vekk fra den samfunnskritikken Ways of Seeing fremmer, med blikket rettet mot spredningen av rasisme, videreføringen av Le Pens og Breiviks tanker, betydningen av rike investorer for fremveksten av høyrepopulistiske medier og politikere, terrorfrykt brukt som legitimering av omfattende overvåkning, og norsk deltakelse i Natos krigføring. Det er ikke så merkelig om folk i maktposisjoner blir smånervøse av Ways of Seeing, ettersom det er et stykke som tydeliggjør behovet for radikale samfunnsendringer.