I en tid besatt av planetære kriser, er det knapt mulig for en utstilling å være mer aktuell enn Jumana Mannas Break, Take, Erase, Tally på Stavanger Kunsthall. Gjennom keramiske skulpturer, pittoreske landskapscollager av såpeetiketter og to omfattende videoverk presenterer Manna oss for en antropologi der mennesket er avhengige og formet av verktøy og samlivet med hverandre, planter og dyr – med andre ord et vesen forpliktet av relasjoner.
Manna er en palestinsk kunstner utdannet ved blant annet Kunstakademiet i Oslo og basert i Berlin. Hun er blant kunstnerne som skal utsmykke det nye regjeringskvartalet i Oslo. Substitute blir et 800 kvadratmeter stort gulv av resirkulert stein fra rundt omkring i landet. Til utstillingen i Stavanger har hun også bygd et gulv: to platåer av metallrister ligger på smuldrende betongblokker over kunsthallens koksgrå teppe. Oppå står keramikkskulpturer. Overflatene er glaserte og minner meg om tykk plast fra åttitallet, brukt til dunker og andre typer robuste beholdere. På det ene platået er de stilt opp som en gjeng, kanskje en liten familie med et kjæledyr. Går jeg helt nær, ser jeg små sprekker i glasuren, betongsmuler i hullene og uglaserte rødbrune kanter. Cache er en samletittel på noen av skulpturene og betyr gjemmested eller hemmelig lomme. Ordet brukes også om hurtigbuffer, et mellomlager i programvare.
Ifølge en video på nettsiden til MoMA PS1, hvor utstillingen ble vist i fjor, er formene basert på keramiske lagre for matkorn, khabyas, som Manna la merke til under et besøk i Palestina. Verket leder tankene til hennes forrige store separatutstilling i Norge, A Small Big Thing på Henie Onstad Kunstsenter i 2018, hvor hun viste noen innsunkne versjoner av disse frølagerskulpturene, og til den ennå tidligere installasjonen Walk Like a Vase, vist på Sandefjord Kunstforening i 2015. Formen på lageret bærer en historie om problemløsende samhandling mellom mennesker og ting.
En annen kjenning fra utstillingen på Henie Onstad, Water arm (2018), er også med i Stavanger: metallrister (igjen) satt opp langs veggen med keramiske detaljer som først ser ut som arkaiske vannrør. Ved nærmere ettersyn ligner deler av rørene et kne eller en overarm med foldene fra et tekstil rundt albuen. Om kroppen forstås som et rør, hva er det den fører? Vann, blod, melk, mikroplast, minner? Når mennesket oppløses og kobles til en ekstern infrastruktur, fremstår det underlig skjørt og minner om brutaliteten i politikk som bruker mennesker som middel heller enn mål. Altnernativt kan denne integreringen leses som at skulpturene til Manna søker støtte fra omgivelsene, være seg en madrass eller en saunabenk, eller mer industrinære objekter som rister, lagerhyller og polstrede stenger. Denne avhengige posituren minner om filmene hennes, hvor hun tematiserer hvordan makt veksler mellom å ytre seg og skjule seg.
Filmene Wild relatives (2018) og Foragers (2022) vises i hver sin sal, i installasjoner utstyrt med store sitteputer publikum kan synke ned i. Wild relatives følger et jordbruksforskningssenters uttak fra frøbanken på Svalbard etter at de ble tvunget til å flykte fra et krigsherjet Syria. Den er et tankevekkende gjensyn. Hvor nært klimaet er koblet til internasjonale relasjoner og politisk handlevilje, kjennes mer innlysende etter den siste pandemien og dyrtiden. Kornet, nærmere bestemt hvete, dukker opp igjen i verket Old Bread (International) (2022) der keramiske replika av halvspiste småmugne brød i ulike former (baguette, pita, simit osv.), ligger rundt omkring på gulvet oppå aviser fra USA, Norge, Tyskland og Kina. Oppslagene omhandler sosial media, opprustning og pensjonsfond. Det er en tiltalende ledighet i måten Manna her setter hverdagslige rekvisitter i forbindelse med spørsmål av global betydning.
Denne ambivalente nærsyntheten, der livets elemementære bestanddeler blir innganger til storpolitikken, finner vi også i filmene hennes. I Foragers arbeider Manna videre med mennesker og planters sammenvikling, men ser til sankingen denne gangen, ikke jordbruket. Den dokumentaraktige montasjen blander feltopptak, arkivmateriale og gjenskapte situasjoner. Vi følger en brokete gjeng tilårskomne, men stadig spreke folk på ferd gjennom buskaset for å finne planter på steder de har besøkt siden barndommen. Imidlertid er dette et konfliktnarrativ, der sankingen tar form av en frihetskamp bestående av sabotasje, nekt og andre former for sivil ulydighet. Sanking av ikoniske urter som vill salvie og za’atar (en variant av timian) ble erklært ulovlig av den israelske staten på sent syttitallet. På slutten av den andre intifadaen i 2005, ble akkoub, en tistelplante med artisjokkaktig kvaliteter, lagt til forbudet.
Filmen antyder at et profittmotiv ligger bak forbudet, fordekt som vern av den «ville, uberørte naturen». Manna tar oss gjennom risikofyllt sanking, forhør og scener som viser tilbredningen av den sankede grøden og måltidene, samt den glidende overgangen mellom salg og deling innad i storfamilien og landsbyen. Fotograf Marte Vold tar oss helt nær detaljer som gresset der hundene løper, det lette grepet sankeren har om planten. Denne nærheten brukes konsekvent i beskrivelsen av de palestinske sankerne, for å fremheve varsomheten deres. En sier talende under et forhør: «Listen, I will not answer your question, I’ll tell you this: I am nature, I would not hurt myself.»
Den israelske viltnemndas blikk på situasjonen fremstilles med kamerablikket fra dronen og kikkerten, teknologier som gjør det en ser lite og krypaktig. Representanter for loven figurerer ellers bare som stemmer. Filmen er fra 2022, og med den siste periodens blodbad i hu, fremstår den ganske uskyldig, om likevel med et tydelig budskap om maktens utmattende inngrep i levemåte. Urimelige lover skaper forakt for systemet, og selv om loven som forbød sankingen har blitt moderert i senere tid, fungerer Foragers som et håndgripelig eksempel på hvordan makten kan utspille seg i en konflikt som symptomatisk ofte blir presentert som vanskelig å fatte. Noe av det som suggererer mest i filmen, er de merkelige små interaksjonene som Manna lar få plass. Det skaper en omseggripende menneskliggjøring av sankerne og relasjonene de inngår i, og vitner om en omsorg som omfatter tingene vi omgir oss med – også det som er tatt bort, ødelagt, utradert.
