I år er det 50 år siden Landsforeningen Norske Malere (LNM) ble stiftet, og jubileet feires gjennom en rekke arrangementer (maleri-quiz!) og den todelte utstillingen 1968/2018, som finner sted på Galleri LNM og på Kunstnernes Hus. Hvordan presenterer man 50 års malerihistorie? Man kan for eksempel hoppe bukk over 42 av dem, slik LNM gjør her. I stedet for å tilby en kronologisk og representativ oversikt over et halvt århundres norsk maleri samler utstillingen arbeider som stammer fra årene rundt stiftelsesåret 1968 og jubileumsåret 2018.
I mine øyne gjør dobbeltutstillingen en temmelig god jobb med å «speile bredden i norsk maleri i dag», som er LNMs mandat. Blant de samtidige verkene finner vi alt fra Ragna Bleys batikkaktig utflytende abstraksjoner, via William Nicolaysens anakronistiske industriarkitekturmotiver, som hinter til den amerikanske mellomkrigstiden stiliserte presisjonisme, til Kirstin Austereids fotorealistiske stilleben og André Tehranis pikselerte mosaikkmønstre. Utstillingengir imidlertid et mer selektivt bilde av fortiden. I årene rundt 1968 ligger vekten på den abstrakte modernismen hos kunstnere som Inger Sitter, Irma Salo Jæger, Odd Tanderg og Anna-Eva Bergman.
Årstallet 1968 er sterkt ladet av de politiske begivenhetene som fant sted i denne perioden, med studentopprør og krigsmotstand. Tittelen 1968/2018 skaper uunngåelig forventninger om at dette på et eller annet vis skal utgjøre utstillingens bakteppe. I norsk kunsthistorie markerer året både inngangen til en periode med politisering av kunsten, og et større mangfold i bruk av materialer, medier og teknikker.
Alt dette er til stede i utstillingen. På Kunstnernes Hus finner vi Morten Krohgs materialbilde Nr. 127 (1967), en sølvfarget ansamling av ledninger, høyttalerelementer og metallbiter som er festet til lerretet med pigmentinnblandet lim. Ved siden av henger Roald Kyllingstads sepiatonede fotorealistiske akvarell av et bussinteriør (Natt, 1972). Det tydeligste vitnet om datidens politiske klima er Frans Widerbergs Brev til Amerika (1970). Verket består av to oppspente lerreter: det underste er en stensilert tekst som tar opp situasjonen i Indokina; dette er delvis dekket til av et mindre lerret der Widerbergs karakteristiske langstrakte nakne skikkelser jages av et kobbel hunder. Samlet minner de to lerretene om et amerikansk flagg, men verket iscenesetter også en kamp mellom tekst og bilde. På Galleri LNM får vi òg et lite verk av Jørgen Dobloug (U.T. (Rowney acrylics), 1968), der kunstneren ser ut til å ha tømt et helt skrin med malingtuber for å skrive navnet på fabrikanten av de samme tubene. Verket er både en smørje som understreker maleriets materialitet, og en tidlig, konseptuell selvrefleksiv vittighet.
Problemet er at disse verkene ikke settes inn i noe narrativ. Hvilke utfordringer står maleriet overfor i dag sammenlignet med 1968? Har datidens sosiale uro fellestrekk med vår tid, og hvordan manifesteres dette i kunsten? I stedet for å stille slike spørsmål oppleves det som om utstillingen nøytraliserer det historisk spesifikke. Når Doblougs verk fra 1968 står vis a vis Jens Hamrans femti år yngre seige og pastose fargeeksplosjon Fuel Slave (2018), er det først og fremst det materielle hos de begge som fremheves.
Utstillingen blir dermed overraskende samstemt på tross av de femti årene som skiller arbeidene. Festkomitéen har omsorgsfullt plassert eldre og yngre kollegaer rundt bordet slik at de får oppdage hvor mye de har til felles. Denne samtalen på tvers av generasjoner blir litt for hyggelig og dannet, særlig på Kunstnernes Hus, der verkene gjennomgående er plassert i par som speiler hverandre i farger, komposisjoner, materialhåndtering eller sjangre.
I mangel av overordnede fortellinger fungerer 1968/2018 best når man ser verkene på kloss hold. Blant de samtidige høydepunktene er Erlend Grytbakk Wolds Ajax og Gone (For the last few days) (begge fra 2016), der akvarellfargen har trukket helt inn i de upreparerte linlerretene. Pigmentene har samlet seg i kryssende vertikale og horisontale linjer som ligner skygger av vindussprosser bak en mørk gardin. På subtilt og evokativt vis gir Wolds malerier en fornemmelse av et motiv som befinner seg på baksiden av lerretet. Maiken Stene legger på sin side opp til å lese malingsstrøkene som en slags organismer eller eksplosive krefter i sine to Destinasjon-malerier (2018), der mer eller mindre figurative gjengivelser av plantevekster og vulkanutbrudd omgis av kaotiske uartikulerte strøk. Stene gir det naturlyriske, som alltid har heftet ved det norske maleriet, en mer viltvoksende og eruptiv karakter, og hinter til en økologi som er nær sammenbruddet – ytterligere et tema som kunne vært nøstet ut, men som ikke finner resonans i de andre verkene, annet enn på et formalt plan.
Om man går tett nok påkan man finne noe interessant i flertallet av maleriene i 1968/2018. Å forstå maleriet som en «vev av avgjørelser», slik den amerikanske kritikeren Peter Schjeldahl så treffende har beskrevet det, enten utførelsen er kontrollert eller improvisert, er en god inngang til et medium som i særlig grad beror på en tett forbindelse mellom det intellektuelle og det sanselige – både for den som produserer og den som betrakter. Men et jubileum inviterer òg til å trekke de store linjene. Derfor er det synd at LNM verken tilbyr en oversikt over de siste 50 årenes norske malerihistorie i hele sin bredde, eller har benyttet anledningen til å løfte blikket fra den fagpolitiske kampen og de kollegiale utvekslingene over mot en bredere kritisk refleksjon over maleriets rolle i samtiden.