Med arrangementer som Fotobokfestival Oslo og Nordic Dummy Award har Fotogalleriet, i samarbeid med Forbundet Frie Fotografer, tatt et særlig ansvar for fotoboken som kunstnerisk genre i norsk sammenheng. Med Le Book Club har de børstet støv av bokklubbens uformelle forum og invitert til en fem ukers samtale om hvilken type utstillingsrom fotoboken er og kan være. Utgangspunktet for samtalen er et eksperimentelt utstillingsformat i fem «kapitler» med tilhørende diskursivt program og minibokhandel (en satellitt av Paris-baserte Librairie Yvon Lambert), kuratert av Antonio Cataldo, kunstnerisk leder ved Fotogalleriet i Oslo, kunstner Nina Strand og Anna Planas og Pierre Hourquet fra studioet Temple i Paris.
Bord og krakker er plassert ut i gallerirommet i hele utstillingsperioden, men hver syvende dag flyttes de på, og bordene og noen spalter på veggene fylles med nytt innhold. Idet jeg skriver denne teksten er to kapitler tilbakelagt og tredje kapittel nettopp lansert. Så langt fremstår utstillingens mest slående trekk å være spriket mellom de tre delprosjektene, som hvert gir helt selvstendige svar på spørsmålet om hva slags utstillingsrom fotoboken er. Selv om to kapitler gjenstår, er det på bakgrunn av dette likevel mulig å ane konturene av en overordnet innsikt: at fotobokens utstillingsrom ikke er en gitt fysisk størrelse, men en hendelse som hele tiden realiseres på nytt.
I første kapittel, et samarbeid med Paris-baserte Zines of the Zone, fremsto fotoboken først og fremst som et mobilt ytringsrom. Zines of the Zone er et mobilt bibliotek med rundt 2000 selvpubliserte fotobøker og fotobaserte fanziner. Duoen bak prosjektet, Gilhelm All og Julie Hascöet, har som misjon å gjøre marginale publikasjoner tilgjengelige for et bredere publikum og er derfor stadig på veien for å møte lokale kunstnere, stille ut samlingen og skaffe nye publikasjoner. Så også i Oslo. I forkant av utstillingen gikk det ut invitasjon i de nordiske landene om å sende inn bidrag, og resultatet var over 70 verk. Samtlige ble presentert på Fotogalleriet, i tillegg til omlag 130 arbeider fra den eksisterende samlingen.
Nomineringen av Christina de Middels The Afronauts og Mishka Henners Less Américains, begge fra 2012, til Deutsche Börses prestisjetunge fotopris samme år, regnes som en milepæl for moderne selvpublisering. Nominasjonene demonstrerte at selvpubliserte fotobøker hadde en kunstnerisk kredibilitet som selvpublisert litteratur vel ikke har ennå, og siden har selvpublisering vært en økende trend på fotofeltet. Det høye antallet arbeider som ble sendt inn – visstnok flere enn Zines of the Zone noensinne har fått inn på én open call – bekrefter et inntrykk av at denne trenden også gjør seg gjeldende i de nordiske landene. Det er en interessant tendens i seg selv, fordi den peker mot en forståelse av fotoboken som en personlig ytring og dermed mot en utvidelse av fotobokfeltet i retning fanzinens amatørdrevne magasinfelt. Den utvidelsen materialiserer seg overbevisende i første utgave av Le Book Club.
Le Book Clubs andre kapittel hadde et smalere fokus. Denne delen av utstillingen var viet den tyske kunstneren Wolfgang Tillmans’ samlede publikasjoner og et utvalg av magasin- og plakatarbeidene hans, utlånt fra den franske bokhandleren Christoph Daviet-Thèrys samling. På tross av de åpenbare kvalitetene i kunstnerskapet, opplever jeg likevel dette kapitlet som det svakeste så langt. Grunnen til det, er at utstillingen ikke helt overbeviser om at fotoboken har den særlige betydningen for Tillmans’ prosjekt som den insisterer på.
Det betyr ikke at ikke fotoboken spiller en sentral rolle i Tillmans’ kunstnerskap. Det betyr at gallerirommet fremstår som den primære scenen for prosjektet hans, som bæres av en kuratorisk snarere enn fotografisk strategi. Som Daviet-Thèry og kritiker Sara R. Yazdani var inne på i samtalen deres på åpningsdagen, jobber Tillmans med utgangspunkt i et omfattende arkiv av fotografier med ulikt opphav, kvalitet og genre. Dette arkivet er utgangspunkt for kunstnerens kontinuerlige arbeid med å rearrangere, rekontekstualisere og ikke minst remediere fotografiene sine, i en prosess som tøyer grensene mellom privat og kollektiv identitet, såvel som mellom høy og lav kultur.
Fotobøkene fremstår ofte som komprimerte, blekere versjoner av dette kuratoriske prosjektet. Betegnende nok var det to sett av fotografier som både ble presentert i magasinform og på vegg i Fotogalleriet, som realiserte Tillmans’ kuratoriske kunstnerstrategi på mest slående vis. Følelsen av at fotobokutstillingen ikke helt klarte å inndra den bildevandringen som fotografier foretar hos Tillmans, ble også forsterket av utstillingens mangel på differensiering mellom fotoboken, forstått som verkskategori, og kataloger som først og fremst illustrerer det kunstneriske prosjektet.
Det tredje kapitlet av Le Book Club ble lansert onsdag 29. januar, og står fremdeles. Denne delen av utstillingen tar utgangspunkt i Marie Sjøvolds siste fotobok, The Practice of Presence (2020). Den består av fire separate trykksaker i en svart boks, som hver utforsker et aspekt ved det erfaringsrommet som åpnet seg da Sjøvold holdt seg unna Internett og sosiale medier i ett år. På Fotogalleriet presenteres verket som miniutstillinger på fire bord, som hvert legger ulike premisser for leserens erfaring av verket. Det første bordet inviterer de besøkende til å hengi seg til en intim interaksjon med verket. Det andre bordet åpner for at man skal utforske verket sammen med andre. Det tredje bordet presenterer fotoboken i statisk form, med hver delpublikasjon åpnet og glasset inn på et gitt oppslag. Det fjerde bordet inviterer på sin side de besøkende til å åpne hver delpublikasjon på det oppslaget som tiltrakk dem mest, og legge det igjen til neste leser som ledd i en utstilling i bevegelse.
Vandringen fra et bord til et annet skaper en endring i lesesituasjonen som i sin tur virker inn på erfaringen av The Practice of Presence, og dermed på fotobokens mening. Hva denne meningsforskyvningen består i, er ikke alltid så lett å artikulere, men over tid blir den produktivt sansbar. Le Book Clubs tredje kapittel fremstår dermed som en utforskning i fire deler av fotoboken som erfaringsrom – et perspektiv som er påfallende fraværende fra fotobokdiskursen, selv om moderne fotobokpraksis for en stor del handler nettopp om å utforske relasjonen mellom bokobjektet og leseren, og altså fotoboken som erfaring.
De første tre kapitlene av Le Book Club tolker fotobokens utstillingsrom på ulike måter, som henholdsvis ytringsrom, kuratorisk rom og erfaringsrom. Men det kuratoriske grepet samler variasjonen til en helhet som heterogene uttrykk for det samme poenget: at fotobokens utstillingsrom blir til i det singulære møtet mellom bokobjekt og leser innenfor en fysisk og sosial kontekst.
