Cerith Wyn Evans har gjennom hele sitt kunstnerskap vært trofast til et knippe temaer; det filmatiske, det litterære og det romlig arkitektoniske. De fleste av arbeidene opererer i forlengelsen av det tyvende århundrets avantgardefilm. Hos Evans tas det filmatiske i bruk først og fremst gjennom det ene av filmmediets grunnleggende elementer: lys. Med lys og projeksjon som gjennomgående tema påkaller han kinosalens magi uten å bruke bilder, lyd eller narrativ i ordinær forstand. Men der avantgardefilmen koder mainstreamfilmen om til et språklig-visuelt angrep på konvensjonen, plukker Evans fra hverandre filmens materialitet og lar den gjenoppstå som abstraksjon innenfor billedkunsten. Samtidig gjenoppstår avantgardens prosjekt som institusjonskritikk.
Det er lyset som utgjør filmens binære nullpunkt: Lys/ikke lys. Evans utnytter dette både poetisk/visuelt og språklig/tegnmessig. Helt konkret har dette hos Evans for eksempel vist seg som et litterært verk projisert som morsekode; kodet og uleselig for de fleste, men like fullt smittet av auraen teksten er bærer av. For Wyn Evans er lyset et strukturerende element, det lyser opp det vi ikke forstår like mye som det vi forstår. Lyset er på et vis en metafor for hele Evans’ kunstnerskap; det er betingelsen for å se, men det lærer oss ingenting om hva det er vi ser. Det må et betraktende subjekt til for å fullføre verkets kritiske potensial.
Tre av de fire salene i Bergen Kunsthall domineres av lyssøyler (i mangel av et bedre ord) som pulserer asynkront over en syklus på 14 minutter. Syklusen er akkurat så rask at man kan oppfatte forandringen i lysstyrke om man oppholder seg i rommet over tid. Ikke minst oppfatter man svingningene i temperatur; lyssøylene er satt sammen av hundrevis av lange, rørformede glødelamper som sammen danner sylindre hengende fra tak til golv. Hver av søylene har en effekt på mange kilowatt og har en overraskende innvirkning på temperaturen i rommet.
Her har Wyn Evans forlatt den (tross alt) representative framføringen av litterære verk, og beveget seg inn i et mer organisk landskap. Dermed får betrakteren større frihet til å lese sine egne erfaringer inn i verkene. Lyssøylene, med sin utdaterte teknologi, synes paradoksalt nok å stamme fra et arkitektonisk science fiction-univers. I denne utstillingen transformeres kunsthallen fra å være en metafysisk lekeplass for ideer og materialer til å bli en arena hvor arkitekturen selv bringes til liv. Med sin seige pulsering fremstår lyssøylene som kunsthallens indre organer.
Det er kortere vei enn man skulle tror fra Bergen Kunsthall til Ridley Scotts klassiske deep space-film Alien – Den åttende passasjer fra 1979 hvor mannskapet på lasteskipet Nostromo vekkes opp fra cryo-søvn for å undersøke et strandet romskip i en ellers øde galakse. Den for lengst døde føreren av det utenomjordiske skipet sitter fastspent i et enormt rom hvor arkitekturen synes å være organisk. Føreren er blitt en del av skipets arkitektur; en del av skipets neurale og metabolske kretsløp. Evans har klart å vekke til live et monster, et vesen som negerer et hvert forsøk på å sette en menneskelig skala i sentrum for universet. Å bevege seg gjennom salene i lyset fra Evans lyssøyler er å utsette seg for erfaringen av å være i monstrets vold. Disse rommene bryr seg ikke om at du er der; Kunsthallen er transformert til en organisme som i seg selv er arkitektur og bruker arkitekturen som fartøy.
I Kunsthallens sal 3 er det en annen, for lengst død karakter som påkalles for å gi institusjonen motstand, men også gi den muligheten til å skifte ham. Marcel Broodthaers er en gjennomgående karakter i Wyn Evans’ utstillinger, som en flekk som ikke går av i vask. Verket Un coup de dés jamais n’abolira le hasard består av ark med opptrykk av Stéphane Mallarmés dikt (som kom ut i 1914) hvor deler av teksten er skåret ut. Dette verket er en direkte referanse til Broodthaers som i 1969 publiserte sin egen versjon av diktet hvor ordene er strøket over med svart. I Bergen Kunsthall danner spaltene i arkene åpninger som gir innsyn til kunsthallens vegger. Det maltrakterte diktet blir grensesnittet mellom den modernistiske arkitekturen og den konkrete poesien Un coup de dés… ga startskuddet til, den samme poesien som Wyn Evans peker på i den typografiske oppstillingen av utstillingens tittel. Hvis lyssøylene utgjør de vitale organene i kunsthallen, så er Un coup de dés… hjernen som gir retning og mening til dette prosjektet som til tross for sin materialitet til syvende og sist har en poetisk overbygning.
Dialogen mellom Broodthaers, Wyn Evans og Mallarmé muliggjør noen spektakulære reiser i denne utstillingen. Men ferden trues av et annet verk, eller for å bruke analogien til Ridley Scotts Alien, ytterligere en passasjer. Verket Untitled (Flute Piece Incarnation Bergen Kunsthall) henger fra taket mellom lyssøylene og består av sju glassfløyter som er koblet opp mot en plexiglassboks som forsyner fløytene med luft. Det hele er programmert til å spille en komposisjon av Wyn Evans, noen slags halvimpresjonistiske trudelutter som hindrer ethvert forsøk på å bevege seg gjennom rommene på en fri og utvungen måte. Dens visuelle framtoning, hengende fra taket, er heller ikke ulik Ridley Scotts alien i dens parasittiske fase, med tentakler som fester seg over ansiktet til offeret. Selv om kunstverket har en annen måte å okkupere det mentale landskapet på – den er ikke fryktinngytende og dødelig – så tilbyr verket en erfaring som ligner på den monsteret skaper på Nostromo; den forstyrrer og truer med å ødelegge den skjøre symbiosen som eksisterer mellom mannskap og skip, verk og arkitektur.
Kanskje trenger Superstructure et verk som Untitled (Flute Piece Incarnation Bergen Kunsthall) for å bryte med den gjennomproduserte verkspresentasjonen. På den annen siden har utstillingen allerede et slikt strukturerende element i form av Marcel Broodthaers’spøkelse; en karakter Evans gang på gang påkaller i sine utstillinger som en medsammensvoren i en aldri hvilende institusjonskritikk. Wyn Evans’ måte å brodere Broodthaers’ inn i arkitekturen og institusjonen framstår som et velkalkulert og vellykket poetisk/kritisk spill. Untitled (Flute Piece Incarnation Bergen Kunsthall) skaper derimot en fremmedgjort betrakter, muligvis for å påpeke publikums rolle i dette spillet. Her møtes dermed to grunnleggende holdninger i samtidskunsten, den konseptuelle og den relasjonsbaserte; det er i møtet mellom disse holdningene utstillingens kritiske potensial skal forløses. Dessverre er resultatet i like stor grad at de to holdningene begrenser hverandres virkekraft.
