På de viktigste biennalene, i det sjiktet av samtidskunsten som forestiller seg at den er et transnasjonalt felleskap, er den kritiske teorien stadig en kilde til nye perspektiver. Ved å hente inspirasjon fra dens begreper og analyser, kan kunsten innta en spekulativ positur i møte med globalisering, kapital eller kulturen for øvrig. På sitt beste gjør denne alliansen kunsten i stand til å utforske forbindelser mellom idéer og ideologi og hvordan ting er, og kanskje viktigere, forestille seg hvordan verden kunne vært annerledes – utover den praktiske politikkens begrensninger.
Med Corpus Infintium på Munchmuseet tar Arjuna Neuman og Denise Ferreira da Silva sikte på å få oss til å reflektere rundt et mangeslungent nettverk av forbindelser mellom europeisk tenkning, klimakrise og kolonialisme. Utstillingen, som har sitt opphav på MACBA i Barcelona, hvor den ble vist i fjor, omfatter en trilogi med sofistikerte videoinstallasjoner hvor sirlige naturbilder menger seg med apropriete 3D-animasjoner og mobilvideoer fra sosiale medier, tilsatt utdrag fra samtaler, poetiske tekstsnutter og et suggerende elektronisk lydspor.
I likhet med nymaterialistiske tenkere som Donna Haraway og Jane Bennet – og enkelte post-humanister som Rosi Braidotti – ønsker Neumann og Ferreira da Silva å gå vekk fra forestillinger om at mennsket er hevet over naturen. En sentral del av denne tankegangen, slik den legges frem blant bilder av bølgende vann, smeltende lava og jordskjelv, i den første av tre videoinstallasjoner i utstillingen, 4 Waters – Deep Implicancy (2019), er at naturen opererer på en geologisk tidsskala som er vanskelig for mennesket å få grep om, gitt vår relativt korte levetid. Vi er nødt til å se verden under ett, som et system som må bevares og som vi er en del av, heller enn som kilde til verdiskapning hvor alt annet liv kan settes inn i et hierarki vi har utformet. Det epistemologiske feiltrinnet kan spores tilbake til Platons inndeling av naturen i grunnelementene jord, vann, luft og ild. Med det som virker være inspirasjon fra Deleuze og Guattari, vil kunstnerne få oss med på en forståelse av materien som en prossess i stadig tilblivelse, fristilt fra essensielle kvaliteter.
De grunnleggende trekkene ved denne verdensanskuelsen vil være gjenkjennbar for alle som har sett en del samtidskunst i etterkant av at den nevnte nymaterialismen – og ikke minst det nylig nedstemte antropocen-begrepet – begynte å prege mange kunstneres naturforståelse i forrige tiår. Der Neuman og Ferreira da Silva skiller seg ut, er i evnen deres til å skape dype forbindelser mellom den holistiske naturforståelsen og den postkoloniale kritikken av europeiske kunnskapstradisjoner.
I Serpent Rain (2016), en video laget til Bergen Assembly i 2016, vises det blant annet bilder av Equinors oljeraffineriet på Mongstad, mens en annen sekvens dveler ved en frossen foss. Det vises også opptak av protester, og utsnitt fra abolisjonisten J.M.W. Turners berømte maleri av slaver som er i ferd med å drukne, kastet overbord fra et slaveskip (The Slave Ship, 1840). Filmen instruerer oss ikke i hva, om noe, vi skal tenke om denne sammenstillingen, men én mulighet, er at europeisk kolonialisme var – og fortsetter å være – rasjonalisert ved hjelp av en hierakisk verdensanskuelse. Det er et episteme som, utover å ha tillatt et overforbruk av naturresurser, har ført til at hele ikke-vestlige befolkninger har blitt sett som mulige ressurser. Dermed fremsetter verket, slik jeg forstår det, at natursynet i Vesten, ikke bare har bidratt til å rasere planeten, men også henger sammen med rasismens fortsatte utbredelse. Samtidig er filmen en ganske tradisjonell og langdrøy montasje – mindre formmessig radikal enn dens epistemiske analyse kanskje skulle tilsi. Formen er her en beholder for idéene.
I tillegg til virket sitt som kunstner er Ferreira da Silva filosof. Boken hennes Unpayable Debt, som utkom i forifjor på Sternberg Press, satte raskt et stort avtrykk. Det er ingen overdrivelse å si at det er en utgivelse som man bør lese dersom man vil henge med på idéene som til enhver tid påvirker og former samtidskunsten. Noe av årsaken til bokens store innflytelse er, tror jeg, at Ferreira da Silva lykkes med å vise at kunsten, i hvert fall på sitt beste, er et objekt som gjennom grundig kontemplasjon kan gi opphav til nye begreper og verdensanskuelser. Begrepet som gir boken dens tittel, blir til gjennom da Silvas nærlesning av Octavia Butlers roman Kindred (1979).
Selv er Kindred en sjangeroverskridende blanding av spekulativ og historisk fiksjon og handler om Dana, en afroamerikansk kvinne som ufrivillig blir tidsreisende. Hun transporteres på uforklarlig vis fra hjemmet sitt i California på 1970-tallet, til en plantasje i Maryland på 1830-tallet, altså kun noen tiår før den amerikanske borgerkrigen. For å unngå at hennes egen eksistens viskes ut, blir hun nødt til å redde sin slaveiende og hvite forfar gjentatte ganger. Dette er en nødvendighet eller plikt som Ferriera da Silva påpeker at ikke burde være Danas, fordi det hvite majoritetssamfunnet ikke regner de to som likeverdige juridiske personer. Situasjonen hun befinner seg i, kan gjennom Ferreira da Silvas slående og komplekse analyse overføres til den globaliserte kapitalismen mer generelt, ettersom verdens fattige også i dag er tvunget til å bidra til et system som utnytter dem, for å sikre sin egen overlevelse, riktignok gjennom andre mekanismer enn slaveri.
Et konkret eksempel hun trekker frem er de dyre kredittlånene som hovedsakelig ble gitt til fattige afro- og latinamerikanere i USA før finanskrisen. For å kunne kjøpe et hjem, er den arbeidende fattige nødt til å godta høye rentesatser. Samtidig er det låntakerens manglende evne til å tilbakebetale lånene uten å pådra seg straffekostnader, som gjør lånet lønnsomt for långiverne. De arbeidende fattige er dermed låst inn i opprettholdelsen av et rovkapitalistisk finanssystem som på ingen måte gavner dem selv. De blir nødt til å tilbakebetale en gjeld som er skapt gjennom deres egen marginalisering.
Jeg nevner alt dette fordi Corpus Infinitum oppleves som en videreføring av den svært potente idéen om en gjeld som skapes gjennom en marginalisering som er historisk betinget og viderføres i samtiden. I forbindelse med og i etterkant av Paris-avtalen, har det pågått en nokså konkret global debatt om hvorvidt de oljeproduserende landene – spesielt de hvor forbruket også er høyt, som Norge – har et spesielt etisk ansvar for klimakrisen og de betydelig forverrede, for ikke å si katastrofale, endringene i livsgrunnlag som fremover vil intreffe mange steder. Som vi alle vet, vil fremtidens generasjoner – med mindre store teknologiske fremskrittt inntreffer – bli nødt til å ta konsekvensene av et forbruk som ikke er deres eget. Mange urfolk, slik utstillingen også flere ganger er inne på, opplever allerede nå at deres tradisjonelle levesett bortfaller på grunn av klimaendringer.
Munchmuseet er viklet inn i dette komplekset, ikke bare fordi det finansieres av det offentlige i et land hvor velstanden er bygget gjennom oljen, men også fordi det som kjent er sponset av oljeselskapene Aker BP og Inpex Idemitsu Norge. Vil det siste være gjenstand for diskusjon på de mange foredragene og konferansen som museet arrangerer i forbindelse med Corpus Infintium? Undergraver forbindelsene mellom institusjonen og oljeselskapene utstillingens legitimet, i den forstand at det gjør klimakrisen til objekt for analyse, heller enn et åsted for praktisk politikk? Det er ikke sikkert man trenger å tenke så binært på det, for det finnes tross alt ingen helt «rene» posisjoner. Men jeg tror heller ikke utstillingens refleksjonsnivå hadde tatt skade av å se nærmere på sine egne rammer.
