Joar Nango (med team), Girjegumpi – samisk arkitekturbibliotek, Nasjonalmuseet arkitektur, Oslo
Jeg stiftet bekjentskap med Joar Nangos nomadiske arkitekturbibliotek under fjorårets festspillutstilling i Bergen. Gjensynet i Nasjonalmuseet – Arkitektur var høyst gledelig! Ikke bare har Nango & Co innfridd løftet om at prosjektet skulle utvikle seg og vokse, men jeg kan vanskelig forestille meg en mer estetisk fruktbar sammenstilling enn med Sverre Fehns stilrene utstillingspaviljong. Hadde det ikke stridt mot prosjektets nomadiske prinsipp, ville jeg ønsket det en fast plass i akkurat dette rommet. Heldigvis står biblioteket helt til Samenes nasjonaldag 6. februar.
Oppgjørets time – den opprinnelige Henie Onstad-samlingen møter samtiden, Henie Onstad Kunstsenter, kuratert av Ana María Bresciani
Når kunstinstitusjoner skal reforhandle egen samling kan resultatet ofte bli vel oppskriftsmessig. Det var derfor en stor glede å se den lekne holdningen som kurator og gjestekunstnerne hadde inntatt for anledningen. Det definitive høydepunktet var Marianne Heiers videoverk Dinosaur (2018/21), hvor kunstneren ikledd oppblåsbar dinosaurdrakt beveger seg rundt i kunstsenteret og sporadisk utfører absurde handlinger mens teksten til Rolling Stones’ Sympathy for the Devil leses opp som et dikt. Det var frigjørende å se noen leke seg på denne måten, som en demonstrasjon av at reforhandling av kanon ikke trenger å være alvorstynget «kulturkrig».
Elisabeth Haarrs tale under «gravølet» for festspillutstillingen, Bergen kunsthall
I Bergens Tidende leste jeg i januar at Elisabeth Haarr vurderte å avslå invitasjonen til å bli festspillkunstner, men tenkte at «sier jeg nei nå, så er jeg kanskje død hvis de spør meg en annen gang». Dette var et frempek mot et av årets høydepunkter, som ikke var den riktignok flotte utstillingen, men kunstnerens tale under etterfesten. Som avslutning på takketalen erklærte Haarr med glimt i øyet overfor staben at selv om hun satt stor pris på muligheten, så var det «faen meg på tide» at hun ble festspillkunstner. Uansett hvor velfortjent, krever det mot å insistere på egen dyktighet som kvinne og kunstner, særlig i jantelandet Norge. Selv om det ikke skorter på gode teoretiseringer av nettopp denne problematikken (jeg tenker særlig på Sara Ahmeds Willful Subjects), minnet denne lille kommentaren meg på viktigheten av standhaftige kvinner som aktivt trosser disse normene, også i hverdagen.
– Tuva Mossin er kunsthistoriker utdannet ved Universitetet i Bergen. Hennes forskningsinteresser favner samtidskunst, fotografi, synskultur, digital materialitet og museumshistorie. Mossin er tilknyttet UiB og Bergen kunsthall, og skriver jevnlig for Kunstkritikk.
Se de øvrige bidragene til julekalenderen her.
Diskussion