Espen Dietrichsons utstilling viser umulige konstruksjoner relatert til mekanikk og materiale.
I det største visningsrommet står Triplane. Tre forenklede flykropper i mer eller mindre full størrelse er koblet sammen i vingespennet og danner en solid sirkel. Skulpturen av tre er malt i en mørk brunfarge. De tre propellløse nesene peker i ulike retninger og det pussige flyet har ikke noe sted det skal. Her er det ingen plass til å ta av på, og den ene nesen er parkert farlig nær veggen. Foajeen byr på en lignende konstellasjon, Tripod. De lave og smale forpartiene til en racerbil er repetert og koblet sammen til en umulig bil som vil i tre ulike retninger.
 |
| Espen Dietrichson, Triplane. |
Begrepene «fly» og «bil» brukes her, både i teksten og i utstillingen, i veldig forenklede former. Skulpturene har et veldig enkelt formspråk, består av sobre materialer og er konstruert ved hjelp av enkel teknikk. Man gjenkjenner formene «fly» og «bil» heller som et tenkt ideal. De trehodede fremkomstmidlene er lenket sammen, mangler motoriske funksjoner, finteknikk, propeller og andre tekniske midler, og består hovedsakelig av et materiale man finner lite av i både fly og bil, nemlig tre. Materialet og hvordan det er behandlet minner mer om olabiler eller enkle modeller i full skala.
 |
| Espen Dietrichson, Sketches for a Mechanical Sunrise. |
Bak Triplane er en vegg med 44 tegninger, Sketches for a Mechanical Sunrise. Motivene holder seg til de enkle formene man finner ellers i utstillingen, men utbrodert såpass at man lett kan skille mellom ulike typer farkoster, som propellfly, seilfly, racerbiler, dragsters og så videre. De ulike framkomstmidlene kobles sammen i tegningene og skaper underlige nye former, som minner om siamesiske tvillinger og trillinger. Noen deler samme kropp med to hoder, andre deler kun indre organer, men har egne armer og ben. Innimellom tegningene av framkomstmidler finner man ulike grupperinger av grå og sorte rør som svever i lufta. Perspektivlinjene som er tegnet opp i bildene, og som gjør at rørene svever, gir det lille hintet av en skisse, ellers står denne gruppen av tegninger på egne ben og kan ikke relegeres til forstudier eller skisser til skulpturene.
Resten av utstillingen inneholder en del skulpturelle arbeider som har missilen eller raketten som farsfigur, istedenfor de mer domestiserte formene til bil og fly. Andre variasjoner finner man også. En trestruktur kledd med rosa plast ligger i en svart fraktkiste kledd med filt. Verket heter Blimp og er utstyrt med en enkel motor og en propell. Det rosa luftskipet ligger stille som i graven og man forventer seg heller ingen aktivitet fra et objekt presentert i en kiste. Derimot er det liv i inngangspartiet. Der dominerer lyden av videoarbeidet Wire fra 2005. Selve videoen spilles på en liten monitor og er plassert i et hjørne, men lyden forsterkes ut i hele rommet. Videobildet dokumenterer en liten zeppeliner som flakser rundt i et rom som en hyperaktiv fugl på speed. Bundet fast i en snor fra taket, prøver det lille luftskipet tafatt å ta av. Her er umuligheten som ligger latent i de andre arbeidene spilt ut. Resultatet er hektisk og inderlig intenst.
 |
| Espen Dietrichson, Blimp. |
Et av Dietrichsons tidligere arbeid, Untitled (2001/2007), henger i foajeen og byr på et annet innfallspunkt til Dietrichsons interesser. Det lille digitale trykket viser en klynge på fire menneskeskikkelser foran et hus som flyter i lufta, som om første etasje var usynlig. En stige lener seg mot det svevende huset, som om de fire personene forholdt seg til huset som til et helt vanlig hjem. Motivet i Untitled byr mer direkte på metafysikk enn det man finner ellers i utstillingen. Bildet er mer «Jakten på den Sjette Sans» enn «Autofil». Dietrichson forsøkte også å konstruere en reversert fontene for noen år tilbake og modellen hadde nok av formelle elementer til å pirre nysgjerrigheten. De enkle formene kunne minne om Smithsons keitete skulpturer fra midten av 60-tallet, som også koblet mystiske og overnaturlige referanser med enkel automatikk. Smithsons skulpturer fungerte senere også som modeller for prosjekter. Det samme forholdet mellom modell og realisert objekt finnes også i Dietrichsons utstilling, men noe mer statisk og haptisk formulert.
Alt i alt har Dietrichson levert en relativt solid utstilling, men de to største arbeidene er for store for UKS og hører hjemme i romsligere forhold. Mens mange av arbeidene ligger trygt i bokser, er plasseringen av Tripod i den lille foajeen ingen optimal løsning på å vise et såpass lavt verk. Den ville tatt seg bedre ut i et større rom og spilt mer på pressemeldingens løfter om «monumental tyngde og luftig eleganse». Inngangspartiet, hvor lyden fra det lille luftskipet tar over hele rommet, fungerer veldig bra, mens de sikreste og mest imponerende kortene blir dessverre uforsiktig spilt bort.
