Maleriet som pryder plakaten til sommerens hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium, gruppeutstillingen Contemporary Chaos, fremstiller en brølende panter som trer fram fra en flate som på avstand ligner camo-mønster. Bildet er laget av Rafael Megall, som var representert i den armenske paviljongen under fjorårets Veneziabiennale. Da dannet de buktende mønstrene en forbindelse til nasjonal symbolikk og billedtradisjon, såvel som lokale innredningskikker. Det var malmfult, popete og arkaisk på samme tid. Isolert på en plakatholder framstår maleriet ganske annerledes. Blandingen av sentimentalitet og barskhet blir macho, ikke malmfull, skjønt Megalls malerier ikke mangler heftighet og ornament. Adjektivparet «heftig og ornamentert» er ellers beskrivende også for resten av den hektiske utstillingen, som er kuratert av italienske Demetrio Paparoni.
Hva som ligger til grunn for kuratorens utvelgelse av kunstnere, blir ikke tydelig kommunisert i den selvrefererende katalogteksten. Formidlingsteksten Vestfossen Kunstlaboratorium selv står for hevder at kunstnerne kommer fra steder som «før ble ansett som mindre sentrale i kunstsammenheng». Likevel er kunstnere fra ikke akkurat perifere Italia godt representert. Paparoni har jobbet med flere av kunstnerne også i tidligere utstillinger, for eksempel fjorårets The New Frontier of Painting på Fondazione Stelline i Milano. I Vestfossen Kunstlaboratoriums bokhandel står det flere monografier over de utstillende kunstnerne signert Paparoni, deriblant om Vibeke Slyngstad, Natee Utarit og, ikke minst, Vestfossens kunstneriske leder Morten Viskum. Bortsett fra at både Sverre Malling og Espen Dietrichson er i stallen til Galleri Haaken og at Anne Samat, Nadiah Bamadhaj og Natee Utarit alle er representert av malaysiske Richard Koh Fine Art, er et eventuelt samarbeid med gallerier, samlere eller samlinger ugjennomsiktig i formidlingen.
Det er tydelig at Paparoni har en forkjærlighet for umiddelbare, effektsterke uttrykk, og ikke er redd for dramatikk. For her er det mye, på alle måter, og så tetthengt at det kan minne om en messe. Det ville forøvrig ikke være uten presedens å arrangere messeaktige utstillinger på Vestfossen Kunstlaboratorium, jamfør Class of 2003, hvor aktører fra de kommersielle galleriene i Norge inntok de svære fabrikklokalene. Det messeaktige preget understrekes av at mange av verkene later til å være laget med kommersiell sirkulasjon for øyet.
Utstillingen er dominert av store maleri, selv om den også består av fotografi, installasjon, skulptur og video (hvorav to av tre verk skal sees med 3D-briller). Man finner naivistiske uttrykk, representert ved engelske Rose Wylie, som Viskum har kuratert utstillinger med i Norge tidligere, og spanske Luis Vidals politiske satirebilder. Et påfallende trekk ved Contemporary Chaos er likevel at svært mange av maleriene er figurative, håndverkmessig nitide, og flere er utførte ved hjelp av krevende italienske renessanseteknikker som sfumato og chiaroscuro og preges av en blanding av hyperrealisme og surrealisme. Man ser ikke så mye av denne typen samtidsmaleri i norsk institusjonell sammenheng, men kan finne den i galleri som for eksempel Galleri Fineart, Galleri Ramfjord, og blant enkelte av kunstnerne på Galleri Haaken.
En verksklynge innerst i øverste etasje er voldsom, og tematiserer fordervelse på ulike vis. Italienske Chiara Leccas Animal Fate (Auriga) er en skulpturgruppe av dyr tilvirket i polyteran og tørkede blærer, og ligner Bruce Naumans plaststøpte hovdyrskrotter. Bak Leccas skulptur henger en ekspresjonistisk massakrescene av hennes landsmann Thomas Braida. Maleriet heter La battaglia del grano – «kampen om kornet», og viser en gruppe uniformerte personer med våpen som overmanner noen sivilkledte, man antar bønder, utført med fauvistisk strøkføring. Til venstre for Braidas voldsscene henger maleri av filippinske Ronald Ventura og østerrikske Gottfried Helnwein med cirka en meters mellomrom. Venturas bilde Over Charge viser en rytter på en steilende hest, ikke ulikt Jacques-Louis Davids Napoleonportrett fra 1801. Venturas maleri er derimot sepiafarget, og rytterens hode og ansiktstrekk er overmalt eller utgnidd av en pastos, gestoral blob. Det er som om man ser bildet gjennom et røykteppe. En tykk ramme bestående av hundrevis av hodeskaller fordobler verkets størrelse. Motivet og den ornerte rammen er som en forvrenging av general- og kongeportretter i Vest-Europas pinakoteker. Det høydramatiske bildet henger ved siden av Helnweins 3,5 meter lange, sorthvitt fotorealistiske Epiphany I (Adoration of the Magi 3). Motivet er en ansamling mennesker rundt en Madonna-aktig skikkelse som holder et spedbarn. Mennene rundt bærer SS-uniformer og inspiserende miner. Hverken Helnwein eller Ventura sparer med andre ord på virkemidlene. Man forstår det tematiske slektskapet: voldelig underleggelsestrang, krigføring og massedrap.
Intensjonen bak utvalget av de mange kompetente verkene som presenteres i Contemporary Chaos forblir gåtefull, selv med katalogens omfangsrike tekstoutput. Paparonis konklusjon i forordet lyder «hver æra har sin egen kunst, og all kunst er et uttrykk for sin tid». Denne tautologien gjør ikke leseren mye klokere. Verkene er med to unntak fra 10-tallet, og ingen verk er fra før 2006. Den er altså fra samtiden. Og med tittelen i mente hadde man kanskje ventet en form for samtidsanalyse. I den grad den finnes her, så er det i form av en nivellerende sammensetning av høytropende verk, hvorav mange skildrer vold, eksplosjoner, katastrofe, uten noen videre ansvarstagen eller analyse. Paparonis påstand om at kunsten er politisk «maktesløs» gjelder i det minste på Vestfossen i sommer. Tross påfallende og stundom spekulativ effektbruk, levnes jeg mer likegyldig enn politisk eller estetisk engasjert.