Tomatsuppe på Van Gogh og potetmos på Monet – klimaaktivismens forhold til billedkunsten er i beste fall komplisert og i verste fall instrumentelt, utpekt som den er til yndet redskap for å hacke oppmerksomhetsøkonomien. Men bevares, når alle brannalarmer går og ingen ønsker å høre dem, er det vel underordnet om man forferder en konservator eller to. «No art on a dead planet», som aktivistgruppen Extinction Rebellion proklamerte foran Rembrandts Nattevakten under en protestaksjon på Rijksmuseum i Amsterdam.
Gruppeutstillingen Outphasing på Podium i Oslo, som er et samarbeid med Extinction Rebellion og den pågående oljeutfasingsfestivalen Phase out Norway, er derimot ikke nevneverdig preget av caps lock og sjonglering med flytende substanser. Utstillingens tre videoverker og ene lysskilt fremstår i stedet med en eksistensiell tvil på egne og kunstens vegne, stilt overfor aktivismens oppmerksomhetsparadoks. I Marte Eknæs og Michael Amsteds 13 minutter lange video Lifeworld (2025), spiller det skulpturelle objektet Inflatable hovedrollen – en oppblåsbar båtfender i lystige farger, som har sin egen voiceover og snakker med andre i telefon. Skulpturen har ifølge eget utsagn blitt utstilt både her og der og begynner stundom å tvile på sin egen funksjon som et sirkulerende, men feilplassert objekt. Denne forflytningen har en rekke potensielle referanser, både til de økologiske dimensjonene ved readymaden og til den i stor grad usynlige forsøplingen av havet av objekter som mistes fra båter og containerskip. Den blir et instrument for å manifestere systemer og infrastrukturer i hverdagens blindsoner, slik man blant annet kan minnes det fra Alan Sekulas containerskip-epos The Forgotten Space (2010), men her altså med en humoristisk vri på trenden som vil flytte observasjonspunktet fra mennesket til objektet.
Infrastruktur og vannveier er også utgangspunktet for Patricia Carolinas Veins of a City (2024), hvor en stemme forteller at Mexico City produserer 32 000 liter kloakk i sekundet som må dreneres vekk slik at byen ikke oversvømmes. Fra et kjøretøy i bevegelse filmes elementer i denne infrastrukturen – uttørkede urbane elveløp, tankbiler med vann, piper og rør. Den flytende bildekoreografien aktiverer spillet mellom overflate og det undertrykte og dermed et nærmest uuttømmelig potensial for metaforer, som Carolina overlater til betrakteren å fortape seg i.
Mens disse verkene vises på monitor med øreklokker, domineres utstillingsrommet (i påfallende grad) av lyden fra Ina Hagens Fire Nation (2021), en litt lengre sak på nærmere 40 minutter, som dekonstruerer og approprierer en reklamevideo fra det statseide energiselskapet Statoils storslåtte omsminking til Equinor i 2018. Et rent skolebokeksempel på grønnvasking, eller «hele regnbuen av grønn, pink- og blackwashing» som en ung miljøaktivist får uttrykke det i voice over, om selskapets frimodige forsøk på å likestille sin egen transformasjon med menneskelig forandring, utvikling og mangfold. De opprinnelige bildene er hentet fra den portugisiske versjonen av reklamefilmen, sannsynligvis myntet på det brasilianske markedet, hvor Equinor er en av de største energiutvinnerne. Bildene vises kun i tette beskjæringer, ofte ufokuserte, eller i ekstrem slow motion, mens aktivisten gir stemme til avmakten i møtet med spindoktorerte narrativer som mørkelegger selskapets enorme miljøavtrykk. Starten og slutten rammes inn av en uforglemmelig arkivsekvens fra en Greenpeace-aksjon på Corcovado-høyden i Rio de Janeiro i 2006, hvor det henger et banner ned fra den gigantiske Kristus-statuens arm med påskriften «The future of the planet is in your hands». I bunnen av banneret henger de klatrende aktivistene, synlige som bittesmå, menneskelige duklodd.
I hjørnet av samme rom henger Marius Presteruds lysskulptur Untitled (Prop, Nature as History) (2021) – et lysskilt i blånyanser som slår seg av og på, visstnok avhengig av betrakterens bevegelser. En øye- eller manetlignende logo og skriften Oslo Apiary synes å peke mot kunstnerens tidligere øko-prosjekt (Oslo Apiary & Aviary), som blant annet har vært fokusert på «økovensjoner» som birøkting, utforsking av biodiversitet på taket av Kunstnernes Hus og Henie Onstad Kunstsenter, og avling av plastikkspisende voksmøll. Apiary er betegnelsen på en samling bikuber i en bigård, og den konstante blinkingen og skiltets retroutforming transporterer dette økoprosjektet inn i en postapokalyptisk fremtid der de økologiske intervensjonene liksom bare er et blekt minne som speiler seg i en urban, Blade Runner-aktig sølepytt. Eller noe sånt. I likhet med Hagens arbeid peker det mot at miljøaktivismens etos er knyttet til en vellykket integrering av bildet av fremtiden i nåtiden, og at kampen på mange måter står om når denne fremtiden starter. For Extinction Rebellion startet den i går, for Equinor først når brønnene er tomme, er det lett å mistenke.
Det mest påfallende er kanskje hvordan alle disse kunstnerne forsøker å finne interessante uttrykk for forholdet mellom overflaten og det kollektivt undertrykte, i stedet for å rope ut slagord om petrokapitalismens utbytting. Begravet i hverdagens forstillelser og skylapper ligger en naturressurs av informasjon – om maktdynamikker, forbruksmønstre, fysiske og immaterielle infrastrukturer – verdifulle erkjennelser som kan utvinnes i likhet med sjeldne mineraler. Den romlige analogien i den freudianske, marxistiske, foucaultske osv. logikken som sier at sannheten finnes i dypet, synes imidlertid erstattet av ideen om at det er selve overflaten som må hackes, i motstanden mot lett konsumerbare bilder. Å få en kunstvideo i trynet er mindre som enn kalddusj og mer som å bli strøket med en fjær, både pirrende og litt småirriterende. I forhold til miljøaktivismens sivile ulydighet representerer det en nesten uutholdelig, men noen ganger strengt nødvendig, tålmodighet.
