Vesten sulter (Everybody Hurts)

Et justismord.

Hva slags kunstnere er det dere ønsker dere? De krypende, medgjørlige, flinke, smiskende og pliktoppfyllende kunstnerne? For meg høres det ut som de perfekte slaver!

Jeg våknet opp i dag tidlig og følte meg jævlig. Fordi jeg følte meg bra. For når morgenen er bra blir kvelden jævlig. Og derfor foretrekker jeg en jævlig morgen. For jeg har alltid likt kvelden bedre enn morgenen. Morgenbladet ringer. Jeg gir telefonen til Anders og ber han utgi seg som Kristian. Jeg er lei av min egen stemme, føler grensene mellom jatt og alvor for min del er visket ut. Anders tar telefonen.

Morgenbladet: Har jeg kommet til riktig Kristian Skylstad?
Anders: Du har kommet til rett Kristian Skylstad, men jeg vurderer å skifte navn til Kristina. (Går ut på patioen og uttaler seg med en selvsikkerhet man kun har når man slipper å være seg selv)
Morgenbladet: (Mild latter) Du kjenner til saken?
Anders: Ja.
Morgenbladet: Saken begynner å bli veldig karikert…
Anders: Ja, de er ikke akkurat subtile. Yankeene på akademiet har fått seg et lokalt 9 – 11.
Anders:(fortsetter) og nå kommer de krypende opp på pidestallene sine (Ser seg over skulderen for å se reaksjonen på at Kristian blir iscenesatt som Kristina)
Morgenbladet: (ler) Ja, ikke sant!
Anders: Det er vel heller ingen tvil om hvor de narsissistiske overskridelsene kommer fra …
Morgenbladet: Er du interessert i å skrive et innlegg i saken?
Anders: Jeg skal tenke på det, er i Italia. Kan du gi meg halve dagen?

¤

Vi drar på moloen og både Anders og Frode bader. Bas Jan Ader. Det ser ut som de koser seg. Jeg klarer ikke kose meg. Anders skuer utover havet, og det eneste han ser er evigheten jevnet ut i en horisontal meningsløshet. Mens han snakker med havet, forbanner han seg over den landeplagen dilletantene hadde brakt frem i offentligheten. Han har vondt i kneet, men er ikke sikker på hvilket. Frode tråkka i pisset mitt. Jeg gikk inn på rommet hans en natt, og bestemte meg for å pisse i skuffen hans, som strengt tatt er mine foreldres… skuff. Men jeg bommet og pisset på gulvet. Det rant utover gulvet og inn under senga. Han vasket det opp som om det var hans eget. Jeg innrømmer handlingen ovenfor Frode, og han trekker et lettelsens sukk. Han kunne ikke forstå hvordan han kunne pisse i senga uten å gjøre madrassen våt. Men det var tross alt mer nærliggende å tro det, enn det som egentlig fant sted. I tre dager måtte han leve med skammen, bare fordi Anders avbrøyt meg hver gang jeg prøvde å fortelle sannheten. Anders vil gjerne ta ansvaret for pissinga. Han påstår i tillegg at han har pisset i kaffetrakteren. Det gjør Frode bare enda mer forvirra. Morgenbladet ringer igjen.

Morgenbladet: Så, vil du skrive innlegget?
Anders: Ja, på betingelsen av at jeg kan publisere det som Kristina Skylstad.
Morgenbladet: Jeg er ikke sikker på om redaksjonen vil godkjenne det.
Anders: Det er litt viktig skjønner du, Kristina uttaler seg i langt mer elegante vendinger enn Kristian.
(Morgenbladet humrer, Anders fortsetter)
Anders: Vil du ikke drikke slangeblod?
Morgenbladet: (overrasket over vendingen i samtalen) Hva?
Anders: Vil du bli instrumentert?
Morgenbladet: Hva?
Anders: Hva er galt med slangeblod sa jeg?
Morgenbladet: Jeg liker ikke ideen.
Anders: Eller kanskje du er redd, redd for noe nytt!
Morgenbladet: Nei, jeg bare liker ikke tanken, det er alt.
Anders: (ler høyt) Spørs om du har noe valg. Vi skal lage en sosial skulptur herifra til Tinghuset, og den skal hete «Justismord».

¤

Den røde alfa romeoen kjærtegner seg sakte oppover i mørket på landeveien. Tilbake mot landsbyen jeg kom til da jeg var to, og har tilbrakt nesten hver sommer i siden. Vi har rullet vinduene ned. Vinden kjærtegner meg som om vi skulle hatt en avtale oss imellom om at alt var lov. Jeg sitter og ser på stjernene, men vinden – vinden elsker med meg mens den hvisker meg i øret:

Vel, mennesker over hele verden, mennesker over hele verden,
mennesker over hele verden sulter etter hengivenhet
Vel, men for meg er ikke dette morsomt. For meg er dette ekte
Så jeg tenkte jeg skulle fortelle dere alle – hva jeg føler
Om hengivenhet. Jeg sa hengivenhet
Nå. Dere, dere vet at vennen deres liker å spise mye mat
Og jeg liker å gjøre andre ting, jeg liker å løpe rundt, hoppe, men hengivenhet er det viktigste for meg
Jeg ville byttet ut alt på et øyeblikk
Du vet, jeg pleide å sulte etter hengivenhet
Jeg skyldte på verden, og det kan være verdens skyld, antar jeg
Men jeg var en stjerne av den typen som sa: «Jeg har ikke tid til dem»
Og typen som sier: «Jeg har ingenting til felles med de menneskene der»
Men så roet jeg meg litt.
Og jeg møtte flere folk som likte meg.
Og de hjalp meg å komme ut og gi
Og det hjalp meg å ta i mot hengivenhet
Og det hjalp meg å leve
Så jeg sier at mennesker over hele verden er gode. Mennesker over hele verden er ikke dårlige
Men hvis de fortsetter å være snobber. Da vil de ikke få det de ønsker de hadde
Og det er hengivenhet
Hengivenhet
Vel, det finnes telefoner, fjernsyn og biler, ja. Og det er magasiner og bøker og blader for deg
Men stakkars Hengivenhet står der i hjørnet. Og sier til seg selv: «Jeg skulle ønske noen ville gi meg noe å gjøre»
Vel, jeg vet det krever nerver å nå ut og vise hengivenhet
Til folk som synes å trenge din berøring, men du vet ikke helt
Fordi de kan komme til å le av deg, og det er avvisning. Og det vil du sannsynligvis ikke like så godt
Men jeg sier nå at folk over hele verden er gode. Mennesker over hele verden er ikke så verst
Men hvis de fortsetter å feige ut vil de ikke få det de ønsker de hadde
Hengivenhet
Det er hengivenhet
Jeg vet de trenger hengivenhet

¤

Tilbake i huset får Frode et noe fjernt drag over seg og vil gjerne fortelle oss om noe han så i dag. Ved moloen hadde han lagt merke til en gammel mann i sin lille fiskebåt. «Altså,» begynner Frode: «den gamle mannen hadde kun på seg en falmet og slitt bermudashorts, med palmemotiv. Den så liksom så fremmed ut på den gamle mannen, og den gamle mannen så litt fremmed ut i den. Kanskje de var riktige for hverandre, en gang…?» Det knoklete skjelettet hadde vært som dekket av tørrbrun pergament. Og som en vaklende oppreist rull hadde den gamle mannen stått der og knakt og knekt og støvet etter en lang dag i solen. «Adriaterhavsrullen!» fortsetter Frode høyrøstet… «Full av hemmeligheter og forgjengs kunnskap!» Han hadde visst hatt båten full av garn, ikke en eneste fisk. Ikke som gamle dager, da fiskene omtrent kranglet seg imellom om å la seg fange, selges og spises. Som om de ofret seg for den lokale menneskeøkonomi. Den gamle mannen hadde stått der og prøvd å løse opp garnet så godt han kunne, han tråkka og dro og la to floker til for hver han løste opp. Det var visst fullt av floker, tross en relativt rolig dag på sjøen. Den gamle pergamentrullen hadde vinket til Frode og smilt. «Han hadde vel sett verre floker i sin tid…» avslutter Frode plutselig introvert, stirrende ut i ingenting. Vi skjønner at Frode prøver å si et eller annet med denne historien, men ikke helt hva. Ser egentlig ikke ut som om han skjønner det selv.

¤

«Har dere sett veggmaleriet Widerberg har lagd nedi landsbyen her?» sier Kristina. «Ikke si det er et hestemotiv igjen?!» utbryter Frode. «Joda, av en svevende hest selvfølgelig. I taket over inngangen til en av undergangene til byen. Jeg tror Macchario la igjen en vinkelsliper i redskapsboden. Kanskje vi kan slipe det ned?» Selv om vi er aldri så forskjellige, enes vi om den potensielle skjønnheten i en slik handling. Den svevende blå hesten strandet i en liten landsby i Italia. Slipt bort av tre unge kunstnere.

«Når vi allikevel er inne på hester…» Anders strekker seg mot en lysebrun keramikkhest som står i en gammel trehylle. Hesten er utført i den type leire som herder i sola. Anders tar den varsomt opp i hendene sine. «… jeg skal presentere arbeidene mine i Brussel om noen dager, kanskje jeg skulle vise denne?» spør Anders entusiastisk. «Ja! Jeg stjeler’n!» konstaterer han ivrig. Kristina er redd. «Nei nei… Det er morra mi sin. For alt jeg vet har Frans lagd’n!» halvt protesterer Kristina. Nå med hodet i hendene, eller hendene i hodet. «Du skal presentere den hesten som et arbeid?» ler Frode. «Tenkte det. Ikke bare det: så for meg at Kristina her ville kjøpe den tilbake fra meg etterpå,» foreslår Anders. Nå stående med den vesle hesten i klørne og et lite glis i munnviken. Kristina ser naturlig nok skeptisk ut, men noe sier henne at hesten på denne måten kan få et mer verdig liv. «Får vel si til muttern at den knuste da…» Kristina heller en whiskey i glasset. Hun fikk beskjed av faren sin om å ikke stjele fra skapet, men hun er tross alt i ferd med å kjøpe et verk som for litt siden var i hans families eie. En elendig keramikkhest, som nå akkurat ble transformert til et genialt konseptuelt verk foran øynene våre. Det er mye å ta inn for en ung kvinne som nettopp var en ung mann. Hun tar en slurk av whiskeyen og er usikker på om det er for å feire eller tenke. «Du skal få den billig. 2500 kr.,» sier Anders fornøyd. Frode myser ut i lufta. Han har aldri i sitt liv kjøpt et kunstverk, men vurderer nå situasjonen raskt og bryter ut: «Jeg byr over. Jeg byr 3000 kr!» Det vil ikke Anders ha noe av. «Jeg har solgt denne hesten til den unge kvinnen her. Hva dere gjør etter at salget er fullbyrdet er deres sak.» Frodes eneste håp ligger altså fremover i tid, den hesten skal han ha. Anders griper den noe motvillige hånden til Kristina og kysser den forsiktig. «Ok. Men jeg skal i det minste ha en signatur på undersiden,» sier Kristina resignert etter en lang pause. «Jadda, men det blir ikke mitt navn. Jeg signerer aldri med eget navn. Gjorde det ikke engang på de kulepenntegningene jeg lagde… eller… det vakke jeg som lagde de forresten.» «Ehh… Lagde du ikke de?» spør Frode. «Joda. Jeg lagde tegningene på samme måte som jeg lagde denne her,» svarer han kokett og peker på hesten. «Du er formsikker må jeg si,» sier Frode imponert og får bare enda mer lyst på hesten. Litt av en type han der. «Vel, gratulerer Kristina. Du har akkurat gjort en ordentlig hestehandel!» utbryter Anders, og Anders’ lille glis er ikke lenger lite. Kristina flytter seg urolig på stolen og heller oppi glasset til toppen. Kristina fortalte Anders i all fortrolighet at hans bestefar var i Waffen SS. Anders responderte med at han er barnebarn av en taterdronning. Under andre verdenskrig satt han daglig ved et lite kjern på finnskogene, som alle de lokale visste at var tomt for fisk. Han satt der med en bøtte med fisk fra et annet vann. Det var mange tyske soldater stasjonert rett ved. De satt seg til å fiske i et vann tomt for fisk, da de så fangsten hans, kun fordi taterdronninga likte tanken.

¤

«Han har god fantasi han Tommy,» sier Kristina «Hva mener du?» svarer Frode. Mordby tenner seg en sigg. Ildfluene konkurrerer med stjernehimmelen og fullmånen om vår oppmerksomhet. «Du veit at han ikke gjorde det, Frode. Og hvis han hadde gjort det hadde han ikke latt en forbanna svenske oute det,» svarer Kristina. Frode ser ned i betongen. Mordby slipper sigaretten ned i pilsen til Kristina. «Hakke noe å si det. Pengene var falske,» sier Mordby etter å ha bandasjert det friske kneet. «Det var derfor de ble så stive når du vaska de?» spør Frode. «Er du dum, Frode. Han har IKKE gjort det. Bekrefta av No Input sjøl. Han arrangerte hele greia sjæl,» sier Kristina. «Det er han definitivt ikke i stand til,» svarer Mordby. Han er lei av at Kristian farer med løgn, og har for lenge siden avslørt at han lener seg framover når han lyver. Akkurat nå har han pukkel som kamelen. «Så gjorde du det eller gjorde du det ikke?» spør Frode, nysgjerrig som alltid. «Jeg gjorde da selvfølgelig ikke det.» Det blir tyst på verandaen. Froskene klukker. «Men så er jo dette fiksjon, er det ikke Mordbyen?» Mordby gliser. Frode sukker. Kristian lener seg bakover, både usikkert spørrende og konstaterende på samme tid. «Hva er vel ikke det, spørsmålet er hva fiksjon er når det blir presentert som fakta,» sier Mordby, og går inn på kjøkkenet for å hente et par rå egg, men vi har gått tom. Han drar opp til Frans med en golfkølle, hvit piquet og et skjevt smil, men det er ingen hjemme.

¤

På patioen avslører Anders at han er min psykose, og det er Frode også. Så står jeg der, naken på terrassen, med penis og pung mellom bena som en annen evnukk. Med begge bena godt plantet i skuffen som jeg pisset i dager i forveien. Varmen tvinger alkoholen ut av kroppen i form av tårer som renner ned den gyllenbrune huden og blander seg med det som er igjen av piss i skuffen. Jeg føler meg iscenesatt, og psykosene som sitter og bivåner det hele med stor iver, skåler og skråler seg imellom. Jeg, Kristina, føler meg ensom i skuffen og ensom i verden. Kjenner en hånd som smyger seg sakte opp langs bena mine og inn i det aller helligste, for så å instrumentere kjevene mine som en ullsokk med lebestift, og det er det nærmeste jeg kommer en utstrakt hånd. Jeg stritter ikke i mot. Vet ikke om det er meg, alkoholen eller en av psykosene som snakker, men jeg kjenner kjevene bevege seg synkront med monologen jeg aggressivt spytter ut:

«Jeg ser et flagg på halv stang, men det er ikke jeg som er død! Det som er, er at vi har gått langt, ikke for å provosere men i søken etter noe ekte, noe som betyr noe. Jeg tror fortsatt ikke på paradis. Men i det minste vet jeg nå at det ikke er et sted du kan lete etter, for det er ikke hvor du går som betyr noe. Det er hva du føler for et øyeblikk i livet ditt når du er en del av noe, og hvis du finner akkurat det øyeblikket …varer det evig. I motsetning til alle andre barn, enset vi at det ikke fantes håp – det dere kalte håp er en konstruksjon. Hatet vårt har vinger, og hatet vårt – er det håp som bringer. Se på den meningsløse evigheten som ligger bak oss som et teppe av giftgass, se på de raserte sivilisasjonene som ligger der i ruiner bak oss, med sine vakre navn. Og som aldri vil slippe taket men alltid ligge der og minne oss på at også vi er dødelige. Se på oss – se på dem. Oss og dem. Det er deres blod vi bærer med oss. Solen er den samme, men på et relativt vis – vi er eldre.. Aldri mer skal vrangforstillingene deres skygge for solen, og aldri mer skal vi se deres vilje til makt skygge for håpet. Håpet er den eneste fanen vi flagger, håpet på noe ekte – konstruerte opplevelser i hvitmalte rom tilhører gårsdagens ruiner. Og hvis dere undergraver opprøret vårt med påstanden om at vi er støttet av det systemet vi går til angrep på, så fortell meg forskjellen på det å få et stipend og det å stjele en sjokolade. Vi ser foran oss en hel generasjon kunstnere som har lest de mekanismene som blir manifestert i form av salg av kunst og utdeling av stipender. Hvor lenge skal vi gidde å sitte her og se på dette tullete narrespillet? Dere som stolte kler dere med å lure systemer… Og ikke kan dere bli tatt for det heller. Hvem er det som begår den største forbrytelsen, de som smykker seg som kunstnere og setter frem vissvasset sitt – og underbygger viktigheten av det med en løgn printet sort på hvitt papir – eller de som utfordrer systemet men på feil side av loven? Dere holder dere på riktig side av loven, det skal dere ha for, men vi stoler ikke på det – vi stoler ikke på dere. Se hvordan deres sosiale manøvrering gir avkastning i form av velferdsgoder, se hvordan patetiske kapitalister kjøper løgnene deres og kler seg med dem. Dere står der og ler bak ryggen deres, for det eneste de kjøper seg er en konstruert virkelighet og et smykke de kler seg med – en sosial krykke som gleder dem. Men alt basert på en falsk konstruksjon. Hvor er vi på vei? En hel generasjon kunstnere som ikke er stort annet enn kalde strateger som leser koder og knekker disse kodene, og som resulterer i kunst som mest av alt ønsker å bli kjøpt. Kunst som ikke gjør annet enn å holde kunst for narr. Mens kunstsamlerne bekrefter sin egen posisjon ved å tilegne seg denne vakre kunsten – og samtidig fremhever det som en negasjon av alle de som ikke er verdige til å eie den – så er kunstneren heldig nok til å kunne forfekte en praksis som gir ham muligheten til å bekrefte sin egen overlegenhet ved å definere en sort søppelsekk som et kunstverk. La oss dekorere deres trygge tilværelse – kan det finnes noe mer ekte? Noe mer vakkert? Nå har vi det virkelig gående, og det er her det kommer inn. For de intellektuelle som lenge har smykket seg med å snakke kunsten i stykker, serverer vi de symbolske utfordringene av den sosiale virkelighet, så de får noe å smykke seg med de også. De klamme teoriene deres som ligger som en jernhanske rundt strupene på enhver kunstner. Her kommer hatet og frustrasjonen, her kommer den norske melankolien ridende. Her kommer de angstfylte kroppene som har like mange vintre som sommere på samvittigheten. Her kommer Kristiania. Og her kommer helvete. Hvor vil dere? Hva slags kunstnere er det dere ønsker dere? De krypende, medgjørlige, flinke, smiskende og pliktoppfyllende kunstnerne? For meg høres det ut som de perfekte slaver! Kjenn på de vakre manifesterte vedtatthetene dere har dandert som blomster rundt dere, og som dere smykker dere så vakkert med, lukt på de vakre fiksjonene dere kaller sannhet – det eneste vi ser er ugress. Hvorfor er deres vakre vedtattheter våre mareritt? Se her skal dere få, dere kommer aldri til å greie å knekke oss. Vi skal lemleste hver eneste vrangforestilling dere serverer som sannhet, sannheten er så langt fra dere at dere rekker ikke frem om dere skulle finne på å begi dere ut på den ferden. Det er for sent å snu, og dere har brukt hele livet på å tråkke opp en sti som ikke førte til noen ting. Hvor går dere nå? Det er for sent å snu, dere gikk dere vill og dere kan sitte der – og dere kan tilgis. Men ikke led andre opp den samme stien bare fordi dere vil ha selskap i egen dårskap. Det kan ikke tilgis, da kommer hatet flyvende. Og denne gang er det ikke håp hatet bringer, på sine langstrakte vinger. Det finnes bare konstruerte opplevelser i hvitmalte rom, det er ikke lenger noe der å hente – med mindre noen skulle finne på å stille ut 1000 hundrelapper. Vi kjente til paradis men ble drevet fra det, som den hvite snøen som falt i fjor – ble vi ble frarøvet barndommen vår. Hvor ble det av sneen som falt ifjor? Hos de færreste menn ser du barnet i øynene hans – de aller fleste ender opp som ukritiske slaver av systemet, ved å underkaste seg vedtatte normer og vedtatt moral fremfor å sette spørsmålstegn ved det. Man må aldri finne på å bagatellisere viktigheten av å utfordre vedtatte sannheter, og man skal gå mot strømmen – man skal gå dit ingen andre går. Du skal gå inn i den evige usikkerheten, og du vil aldri komme tilbake – men selv om du vet at det er en vei du må gå, og selv om du vet at den veien er stengt – så skal du gå dit – ut i mørket. Alene. Der vil du finne noe ekte. Der vil du kjenne de mekanismene som samfunnet setter i gang som en konsekvens av at du begir deg ut på den veien – den veien du vet du ikke skal gå – som lange smertefulle piskeslag. Og du vet at de piskeslagene er lagd for å knekke den hardeste opprører. Og de piskeslagene er prisen du betaler for din åndelige frihet, så du skal se dem som det beste som kan skje deg. Du skal prisgi dem alle sammen, for det er prisen du betaler. Det er prisen for å bryte med den sosiale kontrakten vi har liggende foran oss. Så mens dere sitter der lenket til sosiale konvensjoner, vandrer vi hånd i hånd med lovbryteren inn i den mørke evigheten. Mot den åndelige frihet. Koste hva det koste vil. Mens dere pisker oss med moralen deres inn ned i avgrunnen i deres søken etter paradis, så har vi vært i paradis hele veien. Paradis er ikke et sted du kan konstruere, det er et øyeblikk i livet ditt når du finner noe ektefølt, og når du finner akkurat det øyeblikket… varer det for alltid. Det varer hele den evigheten du går rundt og venter på å dø. Og det er det som er, vi har gått langt – ikke for å provosere men i søken etter noe ekte, noe som betyr noe. Du kan godt si vi har vært i helvete – jeg skal ikke ta dere på det, men nå er vi faen meg tilbake igjen også. Det finnes verken skam eller jern eller angst som skal klare å holde oss på plass, så hva annet har dere å komme med. Hatet vårt har vinger, og hatet vårt – er det håp som bringer. Og for deres del som aldri har latt skjebnen føre dere ut på tynnisen der åndslivet hører hjemme – der det sorte dypet ligger klar til å omfavne dere – kommer dere til å møte et hav av livserfaring som ikke noen av dere noen gang kan lese dere til – og heller ikke konstruere om dere finner på å stikke huene deres sammen for å koke opp under den jævla kjetterprosessen dere har satt i gang – isåfall kan vi spole langt tilbake i tid og ta dere i øra for å geleide dere igjennom noen gjengrodde stier dere helst ikke vil være med på å tråkke opp igjen og når vi så heiser de kvesta kroppene deres opp på halv stang i tårnet på akademiet begynner vi først å snakke om en avslutning akademiet verdig. Der kan dere henge og blafre til evighetens vindpust begraver dere godt i glemmeboka. Skål – og tilbake! Tilbake til Kristiania, der kunsten hører hjemme.»

¤

Jeg står der fortsatt, alene i skuffen. Helt alene. Midt på natta. Som en torturfange fra Abu Ghraib i en invertert pidestall. De fangene der hadde også et dårlig publikum. Det der skjer på et annet kontinent. Hvorfor skal jeg bry meg. Jeg skader kun andre når de er tilstede. Jeg skader meg selv kun når alle andre er borte. Og jeg tror jeg har et publikum. Men publikum bryr seg ikke, selv om de ler med. For publikum er ikke der. Ikke for meg. Ikke for Den Navnløse. Og jeg har kjørt ned til moloen hver dag. Det vil si, jeg har gått, for jeg har ikke lappen, men det har psykosene, og en av dem har tilogmed gått til det skrittet å leie en rød Alfa Romeo. Alt for min skyl. Det er trist. Ingen reagerer her. Ikke i Villa Faraldi. For de er så vant til den gamle kjerringa jeg faktisk er, vandrende rundt, rablende til to usynlige venner. Frode ser forventningsfullt på meg nå mens jeg skriver. Han er ikke her. Er han ikke min venn? Jeg sitter og stirrer ut i lufta, mens jeg skriver et blankt ark. Anders har lagt seg. Han er sliten nå. Når psykosene iscenesetter folk blir de slitne, og da må en av psykosene gå og legge seg. Han snubla, eller mer dro seg opp… Bak meg nå. Naken. Opp trappa. Med shortsen rundt anklene. Jeg og Frode blir igjen i på terrassen, under åpen himmel og danser klinedans til Affection. Ildfluene har blitt usynlige. Jeg setter meg ned på trappen og tenker litt mindre avvisning og litt mer hengivenhet er du snill.

¤

Kristina Skylstad våkner opp på terrassen sin i Villa Faraldi. Hun fryser. Nok en morgen vekkes hun av Macchario og resten av arbeiderne. De prøver å være så stille som mulig, men det er begrenset hvor lenge de kan være konstruktive uten å dra i gang maskinene sine. Det er lenge siden Kristina sluttet å skamme seg over dette tarvelige scenarioet. Hun er sliten og trett. Trett av å skamme seg. Det trenger hun heller ikke. Ikke her. Landsbyen består av gode intensjoner, som en legemliggjort klem. Nok en morgen våkner hun opp etter nok en natt, etter nok en natt, i en ungdoms glød som en gang var.

It’s all over now…

Kristina Skylstad, Villa Faraldi 2009.