Walter Benjamins beskrivelse av den sjokkskadete historiens engel som ikke makter å ta blikket fra fordervelsen vi har maktet å avstedkomme, mens den kastes baklengs inn i fremtiden av framskrittets storm, har blitt et tilbakevendende motiv når vi skriver om kunst som behandler menneskets største udåder. Når jeg nå henter det frem, er det altså med fare for å redusere spanske Cristina Lucas’ voldsomme utstilling på Kunsthall 3.14 i Bergen til et kunstens motsvar til flommen av litterær krigskitsj. Referansen er likevel uunngåelig, siden Lucas’ prosjekt i så stor grad appellerer til den samme følelsen av forferdelse som Benjamin så i Klees engel, og siden Lucas tilsynelatende deler Benjamins inntrykk av framskrittet som en sammenhengende uendelig katastrofe.
Utstillingens tittelverk er en trekanals videoinstallasjon fra 2015, som stadig er under revisjon. Unending Lightning (en tittel hentet fra den spanske poeten Miguel Hernandez, som døde i fascistisk fangenskap i 1942) bygger på et stort historisk innsamlingsarbeid. Lucas har bygget en database over alle kjente flyangrep, siden de første fant sted under den italiensk-tyrkiske krigen i 1911. I løpet av seks timer går videoinstallasjonen gjennom over hundre års global krigshistorie, dag for dag. Tre sekunder tildeles hver dag, og de tre skjermene har hver sin oppgave i å levendegjøre dette datamaterialet. Til venstre listes alle angrepene som har funnet sted på en gitt dato, hvilken konflikt de var en del av, og hvilke sivile tap de medførte. I midten blir angrepene markert på et verdenskart, i takt med at de listes opp til venstre. Animasjonen er en form for PowerPoint-kunst: De angrepne byenes navn svever store over kartet før de faller mot bakken og eksploderer. I eksplosjonens kjølvann står byens navn igjen hvor det før var tomt. Sakte fylles kartet av tekst mens stadig nye deler av verden innlemmes i krigs- og flyvekunstens felles domene. På den høyre skjermen vises historiske bilder knyttet til angrepene: en endeløs rekke ruiner, pilotene som deltok, flyene som ble brukt.
Installasjonens tredeling blir gjort ekstra tydelig av at den eneste benken galleriet har satt ut, står så nært skjermene at det er mulig å oppleve dem samtidig. Vi tvinges til å velge mellom å rette oppmerksomheten mot den helt tørre opplistingen av angrep, det globale og voldsomme overblikket over eksplosjoner, eller fotografienes spesifikke vitnemål. Opplevelsen er kolossal, og umulig å ikke la seg merke av. Jeg kom inn i installasjonen midt under andre verdenskrig, og de eksploderende stedsnavnene – så mange av dem fullstendig ukjente! – tok meg inn i en grusom rytme det føltes nødvendig å bli værende i, for å møte hendelsene som ble formidlet med et minstemål av respekt.
Duren fra et propellfly kan høres i hele utstillingen. Den stammer fra videoverket Piper Prometheus (2013), som følger et fly over den katalanske byen Badalona. Gjennom en rekke ulike vinkler, fra bakken, fra luften, og ut av selve flyet, får vi beskrevet hvordan flyet utvider menneskets erfarings- og handlingsrom. Etter seg trekker flyet et banner lik sydenferienes reklamebannere, som viser det matematiske uttrykket for hvordan løftekraften som holder et fly oppe genereres. Tittelen sammenstiller eventyret om Rottefangeren fra Hameln («The Pied Piper of Hamelin» på engelsk) som frarøvet en hel by deres barn, og myten om titanen Prometevs som ga menneskene ilden.
Koblingen av menneskets vitebegjær som tematiseres i Piper Prometheus, til Undending Lightning viser tydelig Lucas tilslutning til Benjamins vurdering av fremskrittets katastrofale slagside: hvordan oppdagelsen av løftekraften ble en av den moderne krigskunstens viktigste forutsetninger. En slags ironi hviler her over utstillingen, siden det ikke fremgår klart i hvilken grad Lucas reflekterer over at de optiske mediene hun selv tar i bruk, foto, filmen og datamaskinen, er en del av den samme militariserte utviklingen, slik mediefilosofer som Paul Virilio og Friedrich Kittler har understreket.
Utstillingens tredje og nyeste verk, viser i tillegg en materiell begrensning hos Lucas. Ignominy Map (2018) betyr noe slikt som «fornedrelseskart», og er et stykke silke hvor Lucas har fått maskinbrodert navnene på alle byer som har blitt bombet fra luften, plassert som på et kart, men uten at noe annet av kartets typiske innhold er tatt med, ikke en gang kontinentenes konturer kan spores, annet enn ved å finne kystbyene på den store hvite flaten. Resultatet er iøynefallende; i områder som har opplevd store konflikter dekker navnene hverandre slik at de blir uleselige, og broderiene skaper store søkk i stoffet, som krater. Til tross for denne taktile kvaliteten bidrar maskinbroderingens industrielle utførelse – lik amerikanske college-klær og andre idrettseffekter – sammen med den abstraherte fremstillingen, til at avstanden mellom uttrykket og hendelsene som her kartlegges, øker. Det gjør det vanskelig å møte Ignominy Map med samme alvoret Unending Lightning fremtvinger.
Kurator Malin Barth skriver i utstillingsteksten at kartet er en oppfordring til å tenke over mulighetene for en «grenseløs jordklode», og viser dermed hvor godt Lucas’ prosjekt står til Kunsthall 3.14s tradisjonelle, men viktige radikalisme. Men når kartet fjerner all kontekst, og bare stadfester at på disse stedene fant det sted grusomheter, tilsløres viktige materielle forhold. Selv om den industrialiserte voldens uttrykk er uniformt, er ikke hendelsene som førte frem til den det.
