Noen ganger føler jeg at det å være kunstner er som å vandre gjennom endeløse hvitmalte korridorer, med fluoriserende lys som blinker konstant. Ikke et flimmer man kan registrere ved å stoppe opp og se mot lyskilden, men som man registrerer når man ser vekk. Så finner man seg en vei ut, en hvit dør leder gjennom en ny hvit korridor, som ender i en utgang med smekklås. Man kan stå i døråpningen og se ut, men tar man skrittet ut i gresset og lar døren låses bak seg, da er det kun deg, de hvite skyene på horisonten, den blå himmelen og det grønne gresset. Raskt blir gresset blått og himmelen grønn. Det skyer over. Man hviler stående der i regnet, håndflate og tommel hviler på hoften, kjenner på dråpene som treffer hendene, klistrer genseren til torsoen, den svale vinden stryker over kinnet, tørker ut øynene. Man ser seg tilbake, men det er ingen korridor der, kun en hvit vegg med vinduer man kan se inn i, se på hvite vegger gjennom et vindu, vinduer man trodde var speil da man var fanget der inne. Luften man trekker inn i lungene framkaller en kald, tung og hard hoste, partikler av fossil energi, regndråpene er syrlige, skaper merker av eksem nedover ansiktet, armene og hendene. Man fryser inntil beinet.
Flimmeret fra korridoren blir etset inn i hodet, slik som partiklene fra luften her ute blir etset inn i lungene, som dråpene fra regnet blir etset inn i huden. Og lyset. Det intense sollyset gjør alt du har vært, alt du kan bli, alt du ønsker å være, alt du kunne ha vært, alt du vet hva er, det gjør alt dette så alt for tydelig. Så man står ovenfor to valg. Lete desperat tilbake til korridoren som nå er forseglet for deg, til lukten av hvit maling som dekker over eimen av mugg, det fluoriserende lyset som aldri avslører seg som svakt og ustabilt før du ser vekk, den tomme vandringen mot et endepunkt i en korridor som blir smalere og smalere for hvert skritt du tar. Dette er ikke tilgjengelig for deg lenger, men der du står, i solen som brenner vekk de septiske dråpene, halsen ru som sandpapir, opprevet og redusert allerede, nå som man har tatt steget ut, den endeløse horisonten av grønne enger av gress, gule jorder av hvete, blå og sort himmel, grå og hvit himmel, fluktuerende endeløst, i dette landet av kaos, og du vet, at alt dette er truet, har vært truet, mens du har vært opptatt av vandring gjennom hvitmalte korridorer, distrahert og stimulert av flimmer, mot en ny gang, som leder inn i en ny gang, som kanskje tar til høyre, til venstre, for så å lede rett fram, mot en ny korridor enten til høyre eller venstre, som igjen leder rett fram, til du befinner deg på knærne med håndflatene hvilende på teppet du raskt oppdager er laget av støv, partikler fra din egen hud. Så ser du deg tilbake. Du er vitne til at kroppen din ikke lager noen skygge. Det er for sent for den versjonen av deg selv som ble der inne, men ikke for deg, for nå er har du endelig funnet veien ut. Her ute ser man alt. Alt det fortapte og alt det fantastiske. Det er enten rett foran deg, i horisonten eller i ditt indre. Eller alt sammen samtidig og uansett det samme. Håpet som svinner i horisonten er reelt og det tilhører deg og alle andre. En sky av mismot sprer seg over himmelen, den begynner i horisonten og brer seg over hele synsvidden din, vokser fra sitt eget moment, sin egen implisitte kraft, som et grått og klamt og skittent laken som svøper seg over ansiktet ditt. Kan du se vekk?
Så åpner jeg døren og stiger inn. Inn i buktalerens hjerte. Her blir smerte en hvit ball av helbredende lys, den numne smerten vi alle har gjennomgått under pandemien. STAY STRONG STAY CALM STAY AT HOME, leser jeg på et banner som henger foran tilsvarende bannere med tilsvarende budskap som laken på en klessnor, tangert av et oktogonformet sylinder i tre med en buktalerdukke som kjølig, med en stemme som høres ut som en text to speech freeware fra nettet, messer budskapene fra plakatene: STAY STRONG STAY SILENT SHUT YOUR EYES. Disse minner om en oppsummering av vår tidligere helseministers budskap til befolkningen under pandemien, men er så vidt jeg forstår ulike myndigheters råd til befolkningen i unntaksituasjoner gjennom verdenshistorien. Her, i den tiden vi lever i, blir de en kynisk instrumentering av erfaringen av begynnelsen av det tredje tiåret i det tredje årtusen. Jeg står i dette halvt ærverdige, halvt stusslige rommet, i den eldste medlemsorganisasjonen i norsk kunstliv, tenker: dette er helt feil, dette verket trenger fire ganger større plass. Samtidig faller alt på plass her. Den klaustrofobiske følelsen blir presserende, der jeg forsøker å lese de bakenforliggende bannerne, usikker på om berøring er OK. Der jeg står innhyllet, med hodet mellom disse lakenene og løfter opp og myser, differensierer bokstav for bokstav, ventende på at hele konstruksjonen skal falle ned i hodet mitt, er det eneste som mangler en FFP3-maske tredd over ansiktet mitt. Det hjelper ikke at den generiske stemmen faktisk forteller meg hva som står der, som en anmassende og følelsesløs golem, en hybrid mellom marionetten Pinocchio og buktalerdukken Billy fra B-horrorfilmen Dead Silence. Reptilhjernen min instruerer meg til å rømme ut fra gardinkaoset før dukken tar steget ut av filmen, igjennom røret, bryter forseglingen og legger en klam hånd på skulderen min.
Michael O’Donnell var dekan på Kunstakademiet i Oslo det året jeg begynte der, rundt halvveis i hans karriere i institusjonen, som varte nesten fire tiår. I løpet av den tiden har han, ut i fra hva jeg kan se, påvirket byens kunstliv mer enn de aller fleste, en innflytelse som nok har spredd seg over hele landet, samt utover landets grenser. Hva denne påvirkningen har bestått av er vanskeligere å identifisere, men det har sannsynligvis mest med en mentalitet å gjøre, en villighet til å skape øyeblikk av frihet for de rundt hundre studentene som til enhver tid har beveget seg inn i de etter hvert så klaustrofobiske kontorene til Kunstakademiet. Når man så ser på selve arbeidene hans er det vanskelig å identifisere en intensjon, men her skjer det en umiddelbar kobling mellom mer rigide former for skulpturell og konseptuell tradisjon, som skjøtes lettferdig, uformelt og naturlig med mer gravalvorlige, tidvis fatale, eksterne referanser. I denne inkompatible skjøten, med metafysisk superlim og gaffatape, skjer det en anledning for utskillelse fra massen av tyngre ensidig estetiske prosjekter fra mannlige kunstnere fra hans egen generasjon.
Frihet er mye, inneholder flere projeksjoner og idiosynkratiske lesninger enn de fleste ord, men det er ikke en streben eller mentalitet som avler trygghet. Og det er et begrep som er tilsølt av agenda og løgnaktighet. Uten frihet er vi dog fortapt. De fleste av oss lever kun i en illusjon av frihet. Sånn sett er vi i den store linjen alltid under ekstern nåde, også denne mer eller mindre idiosynkratisk projisert fra ståstedet til en forslitt kollektiv mentalitet. Man skulle tro og håpe at kunsten og kunstnere var forskånet for denne lesningen, kunne tvinge oss ut av kokongen, men også vi er bundet av irrasjonelle regler, kutymer og agendaer. Etter hvert har de uskrevne reglene blitt mer og mer fluktuerende, fripasset er inndradd, juryen er konstant ute, den individuelle stemmen har blitt erstattet med en totalitær kollektiv stemme uten noe annen intensjon enn å isolere, ekskludere og henge ut. I hvert fall i planetens vestlige sfære. Vest for vesten er østen og øst for østen er vesten. Tar vi et for langt steg til venstre detter vi over kanten og krabber opp på den andre siden. Vi vet at jorden er en sfære, men vi oppfører oss som vi bor på et kart.
Når jeg entrer neste rom er kjøligheten totalt manifestert. En gammel monitor av den typen som får alle videokunstnere til å sikle, men som lett blir avskrevet som pretensiøs nostalgi av hvermannsen, står elegant midt i rommet og reflekterer lyset fra vinduene fra Rådmannsgården primært, videoen sekundært. Som et spøkelse omhyllet av speiling av min egen silhuett og himmelen ute, sitter den samme Billynocchio med hengehaken sin og spytter medium synkronisert ut syrlige inkvisisjoner til forskjellige fornavn, med et toneleie og en stemme som mest av alt minner om karakteren Q fra den siste James Bond-filmen No Time to Die; «Did the cat eat your tongue, Barney?» og «Were you scared of breaking down, Donald?», hvisker eller hveser han. Jeg drar fram en stol og setter meg ned for å se den sømløse loopen i et dusin minutter, som setter meg i en form for somatisk transe, der ubehaget fra stemmen aldri eskalerer, innholdet i de ubehagelige spørsmålene aldri utvikler seg. Sinnet blir ikke brukt i opplevelsen av verket, men den rustne stemmen og det avleggse bildet blir sittende fast i kroppen, i ryggraden. Når man reiser seg forventer man nesten å se tråder fra sine egne skuldre.
På metallplatene som tapetserer veggen står det uten unntak HE REMAINED SILENT, sammen med det som visstnok er datoer for henrettelser i Texas. Det er ikke denne historien som vekker verkene til live, men sjatteringene i metallet, patinaen til materialet, selv om hvert eneste individ manifesteres i bevisstheten for hver henvendelse til disse anonyme dødsdømte fra dukken på skjermen. Helvetica møter feilbarligheten i materialet som er hentet opp i gruver et eller annet sted. Istedenfor å perfeksjonere disse metallplatene er de fulle av produksjons- og/eller bruksmerker, som om de er gravet fram fra en bunke på et røft lager på en eller annen låve eller er restmateriale fra en fotolab eller rammeverksted. Lageret til en kunstner som ikke hadde noe sted å stille ut fordi kunstfeltet var for opptatt med å stirre på telefonen sin. Dette understreker egenskapene til monitoren og det tidløse bildet av dukken. Språket blir muligens objektivisert her, men for meg er hele dette rommet en manifestasjon av angstens komikk på den mest foucaultianske måten jeg kan tenke meg. Idet jeg henger fra meg headsettet for å grave meg gjennom moltonhaugen inn til det siste rommet, spør dukken meg spydig; «Could you taste it, Michael?» Jeg kan smake det. Det smaker metall.
Så står jeg der som en prest bak prekestolen og leser en halvgod tekst om von Trapp-familien, som tatt ut av en W. G. Sebald-roman med sin basis i overlappende skjebner, men uten det hypnotiske språket. Ordene flyter sammen, jeg liker ikke posisjonen jeg blir satt i, så oppmerksomheten min glir over i Michael O’Donnells stemme fra buktalerdukkens munn denne gangen, mens kunstneren sitter i et skrifterom og mimer etter tidligere nevnte generiske stemme. Historien om det tyske krigsskipet Blücher som tangerte ferden til operasangerinnen Kirsten Flagstad på vei til San Fransisco. Dette buktalerdukketriptykonet er fullendt nå, tømt for både innhold og mening, men denne imploderingen stimulerer. Allikevel skulle jeg ønske at jeg hadde mot til å snu prekestolen og la teksten som flyter over skjermen på toppen ha gulvet som eneste publikum, la peterskorset antyde hva denne manifestasjonen egentlig representerer: en luciferiansk berettelse om fall, om ettertanken etter tap, bevisstheten om at man valgte riktig vei, men allikevel endte opp et sted der tomhetens svale vindkast definerte virkeligheten. Å le som en bekk når den snubler og velter steiner på vei. Å synge gjennom natten som en lerke som lærer sin bønn. Sakramentet er sammensatt. Kunstneren har fullendt funksjonen som sjelesørger så vel som synder. Alt projisert på et norsk flagg. Her framkalles følelser som det er vanskelig å konfrontere. Effekten er at man leter etter varmen fra sin egen kropp.
De bakenforliggende historiene gir verkene nye dimensjoner, men først og fremst setter de en presedens, danner en stemning man blir tvunget til å flykte fra med listende skritt. Alle verkene her tangerer, men berører aldri helt, banaliteten. Bestialitetens skygge er banal, refleksjonen av ondskapens idioti, men å konfrontere den og i dette tilfellet nøytralisere den, er det ikke. Utstillingen beveger seg ut i fra et modernistisk rom, hva nå enn det begrepet betyr, forsøker å rive seg ut fra et materialisert rom, inn mot et sted som er synkronisert mot en mer postmoderne disposisjon, der alt potensielt kan skje. Det er for solid til å være fragmentarisk, for oppstykket til å være robust, for plastisk til å være rigid, for konfronterende til å kunne avskrives og for fordekt til å gi seg hen til. Her kommuniseres det med titaner i kunsthistorien, som Duchamp, Beuys, Bourgeois, kontemporære aktører som McCarthy, Hirschhorn og Holzer, men også kakofonien av sendeschluss som den allmenne kulturen har blitt redusert til, uten å noensinne bli degenerert til det generiske.
Jeg var nylig i Berlin for å se Donatello på Staatliche Museen. Over fem hundre år gamle skulpturer og friser, så evig og solid som kun stein kan være, der det eneste fragile var hånden som hadde blitt lagt på den. Jeg oppdaget raskt at de mest usikre berørelsene var de som stimulerte mest, der perfeksjonen ikke hadde blitt oppnådd, eller ikke ble forsøkt fullbyrdet overhodet. Selvbevisstheten som Michelangelo var offer for var aldri tilstede, ei heller de overdrevne ambisjonene, men heller en ru og naiv hånd som aspirerte mot de gamle greske mestrene, men var klar over at den kom til kort. Jeg fant en ydmykhet der som stimulerte, en kontakt med materialet basert på nysgjerrighet, en måte å arbeide på som i stor grad er forbeholdt pioneren. I det siste har jeg tatt meg i å ense at verkene jeg er i kontakt med i økende grad forsøker å overbevise meg som betrakter over egen fortreffelighet. Kunst kan være produkt, etterstreber det i økende grad, men får alltid mest liv og potensial når den upretensiøst framstår som et tverrsnitt av tidslinjen til en prosess. De siste to tiårene har vi gått fra en situasjon der sosiale mediers rolle for kunsten har invertert seg; der sosiale medier tidligere var et et verktøy for kunsten, for å i økende grad synliggjøre den, så er kunsten nå et verktøy for sosiale medier. I den situasjonen vil attraksjon og begjær etter fortreffelighet spille en essensiell rolle, da fotografisk representasjon i en digital evaluering avslører brister på en måte som stimulerer til avvisning i medier som er basert på et par sekunders oppmerksomhetsspenn.
Det er som om kunstnere bruker kunsten til å forføre betrakter, overtale dem til å forstå at de er fortreffelige, at du skal fylle din persepsjon med nettopp dette lagt fram for deg. Jeg opplever ikke denne flørten, denne enerverende overtalelsen, i den utstillingen jeg står i nå. I denne utstillingen er det lite potensial for å være semiologisk lokkemat for gullfiskkulturen til internettreklamebransjen, da verkene må oppleves som fysisk kropp, feilbarlig kropp, istedenfor å kun være en transportetappe til den konstante digitale strømmen. I samme grad som jeg vet at din lesning av mine ord kan korrumpere mine intensjoner, mine tanker bli redusert av din indre stemme, er min status som vitne i dette rommet også med på å diffusere intensjonen, men verken mine ord eller din lesningen av denne affekterer det bestående her. Man blir redusert til en rettstjener som skriver private protokoller, med den kunstneriske rettssaken som utfolder seg foran meg som inspirasjon, men verkene er lukket for uformell lesning. Dommen er forbi forkynnelse. Den har falt.
Man kan spørre seg hva verden egentlig er, en rekke korridorer, med visse variasjoner, men i essens de samme. Åpne landskap med forskjellige egenskaper, men dypest sett likeverdige, avhengige av øyet som ser. En form dratt ut av proporsjoner og blitt en annen. Og alt annet er støy. Tomhet og jag etter vind. Støyen består av refleksjoner av disse korridorene, disse landskapene, utsikten går inn til ingenting, men ut av korridoren er det ingen utsikt. Kun speil av ens indre projeksjoner. Ut av disse utvinner vi historier, illusjoner, forestillinger. Deretter smykker vi ut landskapene og korridorene med manifestasjonene, for å stilne flimmeret fra vårt eget sinn.
