De siste årene har sponsoretikk vært på agendaen på kunstfeltet internasjonalt – også i Norden. Det har vokst fram en ny bevissthet rundt disse temaene gjennom kontroverser som samarbeidet mellom Nasjonalmuseet i Oslo og Fredriksen-søstrene, Munchmuseets sponsoravtaler med oljeselskapene Idemitsu og Aker BP, Astrup Fearnley Museets nå avsluttede sponsoravtale med oljeselskapet Lundin, protestene som fikk Tate-museene til å avslutte sitt langvarige samarbeid med British Petroleum og demonstrasjonene mot MoMAs bånd til omstridte filantroper. Problemstillingens relevans har også økt som følge av en kulturpolitisk endring i Norden, der offentlige institusjoner forventes å øke innhentingen av midler fra private sponsorer.
For å undersøke hvordan det skandinaviske landskapet ser ut med tanke på sponsoretikk og museumsøkonomi, har Kunstkritikk henvendt seg til et utvalg museer og kunsthaller i Norge, Sverige og Danmark. I hvilken grad bidrar staten, kommersielle sponsorer og private fond til å sikre institusjonene, og hvilke refleksjoner gjør de respektive institusjonenes ledere seg med hensyn til diskusjonene som har pågått rundt temaet de siste årene? Er museet en etisk aktør på sponsormarkedet – og i så fall, hvor går grensen for hvem man kan få penger fra? Dette er noen av spørsmålene som ble stilt.
Hva som er akseptabelt er et bevegelig mål
I Norge er de største og mest toneangivende museene offentlige, med en sterk offentlig finansiering. Gjennomgående har det i tiden med Høyre i regjering 2013 – 2021 vært et kulturpolitisk fokus på å få et sterkere offentlig-privat samarbeid, også på kunstfeltet, og institusjonene har blitt oppfordret til å øke andelen private sponsorer. Som et insentiv opprettet Høyre-regjeringen gaveforsterkningsordningen i 2013, hvor staten ga en «forsterkning» i form av en sum på inntil 25 prosent av pengegaver fra private til kunst- og kulturvirksomheter i Norge. Denne ble lagt ned i år av den nåværende Arbeiderparti-regjeringen, men ifølge direktør ved Kode-museene i Bergen, Petter Snare, har dette paradoksalt nok gjort private penger enda viktigere.
– Det var kanskje ikke hensikten, men når den forsvant uten kompensasjon har det blitt slik. Vi er positive til private støttespillere, og er i en privilegert situasjon med mange som gjerne vil bidra. Det er jeg glad for, men sponsorinntekter er ikke et substitutt for driftsmidler fra det offentlige, men en måte å utvikle tilbud vi ellers ikke hadde hatt mulighet til, sier Snare til Kunstkritikk.
Kode er et norsk offentlig museum i Bergen, med et driftsbudsjett på rundt 143 millioner norske kroner, hvorav rundt 78 prosent er offentlige tilskudd. Om lag 10 prosent kommer i dag fra allmennyttige stiftelser og private fond. På spørsmål om i hvilken grad museene har et ansvar for å etterse at sponsorene de velger å samarbeide med innfrir etiske krav, sier Snare at omdømmeproblematikk er en vurdering museer på lik linje med andre samfunnsaktører må gjøre.
– Museene skal selvfølgelig ikke bli nyttige idioter for å kulturvaske dubiøse foretagende. Man skal være forsiktig med å motta penger som kan skape omdømmeproblemer, men hva som er akseptabelt er et bevegelig mål, og hva som er det eller ikke er det blir jo ofte avgjort i ettertid, sier Snare.
Norske oljepenger
Samarbeidet mellom Nasjonalmuseet i Oslo og Fredriksen-familien har vært mye omdiskutert når det kommer til spørsmål rundt private sponsorer. Når museet i år åpnet i nybygget på Vestbanen i Oslo, er 90 prosent av driftsbudsjettet på 696 millioner norske kroner (som vil økes til rundt én milliard i første fulle driftsår) statstilskudd. Til Kunstkritikk sier museets direktør Karin Hindsbo at de norske museene ikke tåler store offentlige kutt i budsjettene sine, slik det har vært en tendens til i Europa, men at de som museum fortsatt har et stort potensiale for å hente inntekter fra sponsorer og samarbeidspartnere. Inntekter fra privat hold i 2022 er ikke endelig regnskapsført, men museet opplyser om at de blant annet har fått 12 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen, og inntil 20 millioner kroner fra det nevnte Fredriksen-samarbeidet.
Når det kommer til etiske kriterier for vurderingen av sponsorer, sier Hindsbo at museer må holde seg innenfor regelverket til Det internasjonale museumsrådet (ICOM).
– I tillegg har Nasjonalmuseet egne etiske retningslinjer, som fungerer som et supplement til disse. Samtidig kan det ikke være slik at kultursektoren skal ha strengere etiske krav enn andre deler av samfunnet, som for eksempel idretten eller Oljefondet.
Hindsbo mener at faktorer som må vurderes av en kulturinstitusjon når det kommer til sponsoravtaler og samarbeidspartner er blant annet bærekraft, miljø og menneskerettigheter.
– Men hvis norske museer ikke kan si ja til midler som helt eller delvis skriver seg fra den såkalte fossilindustrien, må vi si nei til alle overføringer fra den norske stat. For staten tjener store penger på den norske olje- og gassindustrien, både gjennom direkte eierskap og ved skatteinntekter, penger som igjen fordeles over statsbudsjettet, sier Hindsbo.
Petter Snare hos Kode mener også at det er viktig å huske på hvor pengene i norske statstilskudd kommer fra.
– Norske statsbudsjetter er i stor grad finansiert av fossilt brensel enten man liker det eller ikke, midlene har bare blitt «skattevasket» gjennom staten før vi alle får dem. Men at bidragsyter driver selskap godt innenfor lovligheten og anstendighetens grenser er en selvfølge.
Astrup Fearnley Museet ser til USA
Til tross for sterke offentlige museer i Norge, er det private Astrup Fearnley Museet i Oslo en toneangivende aktør på samtidskunstfeltet. I dag er Solveig Øvstebø direktør for museet, som hun kom til etter syv år som direktør ved samtidskunstmuseet Renaissance Society i Chicago. Hun mener at det viktigste for en kunstinstitusjon, enten pengene kommer fra det offentlige eller det private er at det kunstneriske programmet er uavhengig.
– Her er det viktig at institusjoner arbeider grundig med avtalene og tenker nøye gjennom hvor grensene skal gå når ulike samarbeid skal inngås. Det finnes mange ulike eksempler på denne type filantropi, ikke minst i USA, der strukturene rundt slike avtaler er mer styrt av nedfelte regler og faste konvensjoner.
Astrup Fearnley var tidligere sponset av det omstridte oljeselskapet Lundin, som på tidspunktet avtalen ble inngått var under etterforskning for medvirkning til folkemord. Denne avtalen ble avsluttet i 2020, uavhengig av dette, ifølge museets styreleder. Under Øvstebø har Astrup Fearnley fått en ny hovedsponsor i det bergenbaserte shipping- og eiendomsselskapet EGD Holding, men det er fortsatt de ideelle stiftelsene som står for over femti prosent av museets budsjett. Museet har et driftsbudsjett på 64 millioner norske kroner, hvorav offentlig støtte utgjør 1,7 prosent. Øvstebø er opptatt av åpenhet rundt spørsmål om sponsoretikk, og at man anerkjenner utfordringene.
– Vi som arbeider i kunst- og kulturinstitusjoner må ha et kompass rundt halsen, slik at vi manøvrerer i dette landskapet på en bevisst og fornuftig måte, og gjør det vi kan for å få til gode samarbeid med dedikerte private aktører som ønsker å støtte kunsten i samfunnet. For det trenger vi.
Øvstebø mener at det er hver enkelt institusjons ansvar å skape sitt eget ståsted og retningslinjer gjennom intern dialog og i relasjon til samfunnsutviklingen. Hun sier at man slik kan skape plattformer for kunstnerisk produksjon og formidling som man kan stå inne for, og der kunstnere er komfortable med å stille ut.
– Jeg ser generelt en stor vilje, både nasjonalt og internasjonalt, til å strekke seg etter en mer bærekraftig drift. Det er en økende bevissthet i feltet som også gjør at dersom det er snakk om samarbeid med energiprodusenter så velges de som også har det grønne skiftet i sikte.
Norge har begrenset med kommersielle sponsorer
Fersk direktør ved det offentlige museet Nordnorsk kunstmuseum (NNKM) i Tromsø, Katya García-Antón, kom i år til institusjonen fra jobben som direktør ved Office for Contemporary Art Norway (OCA). Hun sier til Kunstkritikk at hun mener at museer ideelt sett burde være fullfinansiert av staten, med et armlengdes-avstand-prinsipp og gratis inngang. Men hun observerer at tiden med full statsstøtte virker å være over i hele Europa. Likevel mener García-Antón det er viktig å presisere at det for øyeblikket er et begrenset antall private stiftelser og kommersielle sponsorer i Norge som museer kan strekke seg mot, selv om dette kan endre seg i framtiden.
– Tradisjonen med offentlig-privat samarbeid i museumssektoren i Norge er på et tidlig stadium, og en anbefalt kodeks for god praksis, samt utviklingseksperter som kan sikre at partene på begge sider forstår hverandre – og at en sponsorkultur som gjenspeiler etikken i samfunnet for øvrig kan vokse fram – er nødvendig.
NNKM har et driftsbudsjett på rundt 32 millioner norske kroner, hvorav 96 prosent kommer fra offentlige tilskudd. Museet har ingen kommersielle sponsorer, og de resterende prosentene av budsjettet kommer fra ideelle stiftelser. García-Antón mener likevel at det viktigste ved private samarbeid er at ansvaret ligger hos museene og den statlige finansiøren i robust dialog med sponsorene.
– Jeg håper at Norge har et solid nok grunnlag til at kulturfeltet kan sette en standard som næringslivet vil engasjere seg positivt i og være stolte av. Jeg tror også at det er viktig å ikke demonisere den kommersielle sektoren, ettersom jeg selv har kommet over eksempler på private og kommersielle sponsorer hvis retningslinjer for god praksis er bemerkelsesverdige.
García-Antón påpeker at så lenge sponsoren ikke bryter landets lov kan museet i prinsippet ta imot støtte fra den, og at det dermed er loven som må endres for å reflektere den gjeldende etikken i samfunnet. Men siden museer er steder som samler samfunnet, engasjerer seg i saker som er viktige for det, og genererer ideer om nåtid og framtid, mener hun de må spille en stor rolle i å sette etiske standarder for kunstsektoren.
– Hva disse standardene er, er imidlertid komplisert å definere kollektivt, men jeg mener at vi må gjøre dette i kontinuerlig dialog med kulturdepartementet og Norsk kulturråd.
Større grad av privat finansiering i Danmark
I Danmark er ønsket om at museer skal hente inn privat kapital i tillegg til statsstøtten ikke en ny utvikling. Tidlig på 2000-tallet under kulturminister Brian Mikkelsen (Det Konservative Folkeparti) startet den kulturpolitiske bevegelsen mot høyre og forsøket på å få inn mer privat kapital i kulturlivet. Tendensen skøyt ytterligere fart i 2017 under kulturminister Mette Bock (Liberal Alliance), som ønsket å bidra til økt privat støtte på kulturfeltet gjennom blant annet økt skattelette til private fond.
Ser man på finansieringen av for eksempel Danmarks største kunstmuseum, Statens Museum for Kunst (SMK), er 55 prosent av driftsbudsjettet på cirka 110 millioner danske kroner statlig støtte, mot 90 prosent hos Norges Nasjonalmuseum. Til Kunstkritikk sier direktør ved SMK, Mikkel Bogh, at han ser både fordeler og ulemper med dagens praksis for å sikre finansiering av statlige museer i Danmark.
– Sammenlignet med institusjoner i USA og andre land i verden, hvor stat og kommune bidrar minimalt til museets økonomi, så er jeg glad for at vi i Danmark får mer enn 50 prosent dekket gjennom statlig bevilgning. Men i de andre nordiske landene utgjør den statlige bevilgningen nok en større andel enn i Danmark, noe som gir en sikrere økonomisk situasjon.
Bogh mener imidlertid at en balanse mellom statsstøtte, privat støtte og egeninntjening gir en god dynamikk, idet det stimulerer til partnerskap som bidrar til å utvikle institusjonen. Men for at det skal la seg gjøre kreves det at det skapes skattemessige og andre incitamenter til å støtte kulturen.
Når det gjelder sponsoretikk mener Bogh det påhviler det enkelte museum et ansvar for å kontrollere etiske og klimamessige aspekter ved fondene og bedriftene de mottar støtte fra. 25 prosent av SMKs inntekter kommer fra privat hold, men museet samarbeider ikke med virksomheter som produserer fossilt brennstoff eller som ikke har en grønn profil. De tar likevel imot støtte fra store danske fond som tjener penger på salg av tobakk og øl.
– Det har vi vurdert at vi kan leve med, ettersom de har et bevisst forhold til miljømessig forsvarlig produksjon.
Han legger til at museene må ta i betraktning at publikum blir stadig mer oppmerksom på hvor pengene kommer fra.
– Det kan koste dyrt å motta midler fra bedrifter som ikke har en klar CSR- og klimaprofil. På den andre siden vil det også være en avveining av hvilken støtte man har råd til å avvise uten å miste basisinntekter til drift og utvikling som kulturinstitusjon, sier Bogh.
Andre offentlige institusjoner
Et annet offentlig museum i Danmark er Kunstmuseum Brandts i Odense. Museet har et budsjett på ca. 33 millioner danske kroner, hvorav 63 prosent er offentlig tilskudd, og 18 prosent sponsormidler fra både kommersielle sponsorer og private fond. Museets direktør, Stine Høholt, sier til Kunstkritikk at de samarbeider med 45 partnere fra næringslivet, som støtter museets økonomi og utvikling, samt to sponsorer, og at de aldri har hatt noen etiske dilemmaer med noen av disse.
– Jeg mener at man må stille de samme etiske fordringene til museene som til andre kulturinstitusjoner. Sponset virksomhet må ikke kompromittere museet og dets publikum, og museet må alltid fastholde kontrollen over innholdet og integriteten i sitt virke, slik det beskrives i ICOMs regler, sier Høholt.
Kunsthal Charlottenborg – en annen offentlig institusjon i hovedstaden – er en del av Billedkunstskolene ved Det Kongelige Danske Kunstakademi. Det finnes ikke presise tall for kunsthallen alene, men rektor ved skolen, Lars Bent Petersen anslår at cirka 60 prosent av budsjettet er statlige tilskudd. De resterende pengene kommer fra både private og offentlige fond, samt egeninntekter. Kunsthallen har per nå ikke private virksomheter som faste økonomiske sponsorer, men får tidvis rabatt eller sponset produkter til utvalgte prosjekter. Til Kunstkritikk sier direktør ved kunsthallen, Michael Thouber, at de er oppmerksom på de etiske diskusjonene rundt privat sponsing som foregår internasjonalt.
— Vi har selv ennå ikke en spesifikk politikk på dette, men da institusjonen står ovenfor en organisatorisk forandring der vi vil få et styre til neste år, kan man forestille seg at dette vil være ett av temaene styret vil fokusere på.
Louisiana: vanskelig å si noe prinsipielt
I Danmark har flere private institusjoner en sterk posisjon, som for eksempel Louisiana Museum of Modern Art, Copenhagen Contemporary og Arken. Til Kunstkritikk forteller direktør ved kunsthallen Copenhagen Contemporary, Marie Laurberg, at de som privat institusjon kun får dekket 10 prosent av sine totale budsjetter gjennom offentlige tilskudd, og derfor er helt avhengig av private aktører, som de kontinuerlig vurderer etisk.
– Det sier seg selv at museer skal overholde gjeldende lovgivning på alle områder. Utover dette ser vi på Copenhagen Contemporary oss som en aktiv ressurs i samfunnet, som fremmer verdier som demokrati, likeverd, bærekraft, dannelse og medborgerskap. Dette er et verdisett som vi løpende diskuterer internt og navigerer etter i alle aspekter av vårt virke.
Copenhagen Contemporary er støttet av en lang rekke stiftelser, fond og kommersielle sponsorer. Blant disse er for eksempel flere store danske fond som er aktive aktører i dansk kulturliv, som Ny Carlsbergfondet, A.P. Møller-fondet og Beckett-fondet. Samtlige av disse har også støttet det private, statsanerkjente museet Louisiana, som er Danmarks mest besøkte museum. Direktør her, Poul Erik Tøjner, er positiv til at museene skal ha en miks av både offentlig og privat støtte – som er den modellen Louisiana alltid har hatt.
– Men siden museene er viktige for samfunnet som helhet i kraft av deres produksjon av kunnskap, erfaring og opplevelse, er det likevel av avgjørende betydning at staten også støtter museene, både med penger og med et signal om at institusjonene er sentrale.
Louisiana har et driftsbudsjett på 219 millioner danske kroner (i 2019, siste driftsår ikke preget av korona). Statstilskuddet utgjør 15 prosent av museets samlede inntekter, donasjoner fra fond og private sponsorer utgjør 14 prosent, og egeninntjeningen 71 prosent. I 2019 ble en av museets daværende sponsorer, den Sveitsiske bankgiganten UBS dømt og bøtelagt for skatteunndragelse og hvitvasking av penger. På daværende tidspunkt ønsket ikke Louisiana å ta stilling til hvorvidt de ville avslutte samarbeidet før saken var avklart, da UBS anket dommen. Sponsoratet ble avsluttet etter avtale ved utgangen av 2019 og det ble ikke forhandlet om ny avtale.
Louisianas kommersielle hovedsponsor i årene 2022 – 2024 er det danske møbeldesignfirmaet Fritz Hansen. Ellers mottar de støtte fra blant andre de overnevnte fondene. På spørsmål om hvilke kriterier det er rimelig å gå etter når man vurderer sponsorer, sier Tøjner at det er vanskelig å si noe prinsipielt.
– Etikk som supplement til jussen er ikke noen enkel sak, så svaret må bli omhu og omtanke fra sak til sak. Museene har naturligvis et ansvar når det kommer til sponsorer, på samme måte som det har et ansvar når det kommer til alt mulig annet man interagerer med som institusjon. Generelt kan man og si at det ikke er et særlig positivt signal i å skulle involvere seg med industrier som alle, eller de fleste, er enige i at bør utfases – også selv om de fortsatt er lovlige.
Moderna Museet: privat støtte må være bærekraftig
I Sverige har det også de seneste årene vært et politisk press for å få mer privat kapital inn i kulturfeltet, og på 2000-talet ble det etablert en rekke private kunsthaller som Bonniers, Artipelag og Fotografiska. Likevel er det fortsatt de offentlige museene som står sterkest og er mest innflytelsesrike. Hos landets største offentlige museum, Moderna Museet i Stockholm, har de arbeidet med å skaffe inntekt fra private aktører siden starten av 2000-tallet, for å kunne opprettholde museets ambisjoner.
– Siden dette har vi arbeidet med ulike strategier for å generere inntekter og redusere kostnadene for museets drift, samt for å utvikle og berike samlingen gjennom private donasjoner, sier museets direktør Gitte Ørskou til Kunstkritikk.
I 2016 innførte Sveriges regjering en såkalt fri-entré reform, som går ut på at staten kompenserer statlige museer mot at de gir publikum fri inngang. Reformen opphører i 2023, og kompensasjonen faller bort. For Moderna Museet vil dette innebære at museets selvfinansieringsgrad økes fra 20 til 32 prosent.
Moderna Museet har et budsjett på 208 millioner svenske kroner, hvorav rundt 83 prosent er statlig tilskudd. Om lag fire prosent av budsjettet kommer fra privat støtte. I dag består museets sponsorer av blant andre nyhets- og markedsbyrået Bloomberg, konsulentfirmaet Acne og advokatfirmaet Mannheimer Swartling. I tillegg mottar museet private donasjoner og støtte fra fond og stiftelser. Ørskou forteller at valget av samarbeidspartnere er basert på tillitt og respekt for museets virksomhet, verdigrunnlag og visjon.
– Museet tar ikke imot donasjoner eller gaver som ikke støtter virksomheten eller som skulle kunne skade museets rolle som Sveriges hovedmuseum for 1900- og 2000-tallskunst. Vi har utarbeidet retningslinjer for dette og holder et øye med hva som skjer i vår omverden.
Ørskou sier at potensiell sponsing eller donasjoner alltid skal være i tråd med museets etiske vurderinger. Museets kjerneverdier omfatter demokrati, legalitet, objektivitet, fri meningsdannelse, respekt for lik verdi, frihet og verdighet. Moderna Museet tar ikke imot penger eller gaver fra våpen- og tobakksindustrien eller organisasjoner som utnytter mennesker eller som har forbindelser til diktaturer, og unngår også samarbeid med fossilindustrien.
– I hvert tilfelle tar vi vårt etiske kompass i bruk for å bedømme om den tilbudte støtten er hensiktsmessig og bærekraftig, og om den på et vesentlig sett støtter museet, sier Ørskou.
Svensk nei til våpen, olje og alkohol
En annen offentlige kunstinstitusjon i Stockholm er kunsthallen Liljevalchs. Kunsthallen har i 2022 et driftsbudsjett på 48 millioner svenske kroner, hvorav omtrent 70 prosent er offentlige tilskudd, og de resterende 30 prosentene er egeninntekter. De arbeider med private sponsorer, men disse står kun for rundt tre prosent av egeninntektene. Direktør Mårten Castenfors mener at det er viktig at offentlige institusjoners finansielle grunnlag skal garanteres for virksomheten.
– Men jeg synes også at private midler kan styrke virksomheten, som «grädde på moset». En ekstern samarbeidspartner kan berike institusjonen både med penger og kunnskap. Det er imidlertid en risiko for at det offentlige i framtiden i økende grad vil tro at det private (som kan være både rykkete og midlertidig) skal fungere som en erstatning for offentlig støtte – altså en måte å unngå økonomisk ansvar på.
I 2009, etter å ha arrangert en utstilling om Ikea i anledning bedriftens 50-årsjubileum, med Ikea selv som sponsorer, fikk Liljevalchs mye kritikk i svensk offentlighet for å la private interesser påvirke utstillingsprogrammets innhold. Castenfors har ikke blitt bedt om å kommentere dette samarbeidet spesifikt, men han understreker at det er viktig at et museum er nøye når det kommer til å vurdere eventuelle samarbeidspartnere opp mot de etiske retningslinjene til institusjonen.
– I Liljevalchs tilfelle ville det for eksempel vært feil hvis institusjonen var knyttet til bedrifter eller personer som kan knyttes til våpen, olje, alkohol, eller som ikke står for demokratiske verdier, mangfold og så videre.
Konkurranse om sponsorene i Sverige
Göteborgs konstmuseum er i stor grad offentlig finansiert (cirka 66 prosent), med en liten andel støtte fra fond og stiftelser (8 prosent), som blant andre Stenastiftelsen og Torstein Söderbergs stiftelse. De resterende 26 prosentene er egeninntjening fra billettinntekter og annet. Museets driftsbudsjett i 2020 var på rundt 40 millioner svenske kroner. Direktør ved museet, Patrik Steorn, er positiv til privat sponsing som et middel for å kunne gjennomføre utstillinger utenom det vanlige. Likevel mener han at det finnes en for sterk tro på i hvilken grad private bidrag kan erstatte offentlig støtte.
– I praksis er det ofte stor konkurranse om de sponsorene som har mulighet til å tilby større summer og langsiktighet, og det er ikke nok av dem til hele det svenske kulturlivet, særlig i økonomiske krisetider.
Når det kommer til etiske retningslinjer for hvilke sponsorer man velger, mener Steorn at det er viktig at disse er på linje med det museet står for.
– Samtidig må institusjonene iblant også våge å prøve nye samarbeid for å kunne utvikle virksomheten og henge med i samfunnets forandringer. Museer har generelt høy troverdighet i samfunnet og vi bedriver offentlig virksomhet som er til for publikum, så det handler om å ikke sett deres tiltro eller lojalitet til institusjonene på spill.
– Samarbeidsavtaler bygger på gjensidig tillit, men også åpenhet. Det gjelder som museum å stille de riktige spørsmålene, utvikle en relasjon og prate åpent om de moralske forventningene man har til en langsiktig samarbeidspartner, sier Steorn til Kunstkritikk.
I motsetning til Göteborg konstmuseum arbeider ikke Malmö Konsthall aktivt med å skaffe private sponsorer, da kunsthallen er helfinansiert kommunalt av Malmö stad. I 2022 får kunsthallen rundt 23 millioner danske kroner fra kommunen. For å styrke økonomien har kunsthallen også samarbeidet med andre offentlige instanser, gjennom for eksempel regionale og statlige finansieringsordninger. Likevel sier kunsthallens direktør Mats Stjernstedt at de ikke er negativt innstilt til privat sponsing, så lange man er oppmerksom på egne retningslinjer og verdier.
– Institusjonene har selv ansvar for å gjøre sine egne bedømminger i slikt arbeid. Det er klart det er viktig at denne delen av virksomheten er i overenstemmelse med egne retningslinjer og verdigrunnsarbeid, og at institusjonen svarer til det bildet som man vil formidle og fremstille seg som.
Når det kommer til etiske vurderinger av slike samarbeid mener Stjernstedt at samarbeid med private sponsorer generelt sett bør være forenlig med mål for samfunnets bærekraftige utvikling, med hensyn til for eksempel miljø, likestilling og representasjon.
Likheter og ulikheter mellom landene
Til tross for en uttrykt skepsis til politiske forventninger om økt privat finansiering råder det i alle de tre landene en holdning om at privat kapital kan være et positivt tilskudd til institusjonenes drift. Lederne ved institusjonene virker også å enes om at det påligger den enkelt institusjon å gjøre etiske vurderinger av eventuelle sponsorer, for å ivareta institusjonens omdømme i møte med et publikum som er stadig mer opptatt av nettopp dette.
I Norge er det ingen av institusjonene Kunstkritikk har snakket med som trekker frem spesifikke industrier de ikke vil samarbeide med. Flere peker på det faktum at pengene de får fra staten også delvis kommer fra olje- og gassindustrien – og at det dermed er økonomisk vanskelig å ta konsekvent avstand fra denne sektoren. Danske og svenske institusjoner som SMK, Louisiana og Liljevalchs er derimot uttalt skeptiske til samrøre med olje- og gassindustrien på bakgrunn av klimahensyn.
Mens direktør Gitte Ørskou ved Moderna Museet nevner blant annet tobakksindustrien som noen de takker nei til penger fra, vurderer direktøren for SMK, Mikkel Bogh, penger fra både alkohol- og tobakksproduksjon som akseptable fordi de «har et forhold til miljømessig forsvarlig produksjon».
I Sverige og Norge, hvor institusjonene gjennomgående mottar betydelig mer i offentlig støtte enn i Danmark, finnes det få private sponsorer som kan tilby store summer og langsiktighet, og dermed også rift om disse, som både Patrik Steorn ved Göteborg Konstmuseum og Katya García Antón ved NNKM påpeker.
García Antón og Solveig Øvstebø ved Astrup Fearnley Museet, som begge har erfaring fra museumsdrift utenfor Norden, forteller om strukturer for offentlig-privat samarbeid som mangler per nå i Norge – formodentlig også i Sverige og Danmark – og som det på sikt er nødvendig å få plass for sikre god praksis.
Kunstkritikk har uten hell forsøkt å få svar fra Munchmuseet i Oslo.
