Det kan fort bli en lang historie, men den kan òg bli kort. Fordi jeg ble opprinnelig litt svimmel av tanken på at jeg har fulgt med på Ida Ekblad i 15 år – hei, som tiden går! – før det slo meg at det har jeg jo overhodet ikke. Det er seriøst lenge siden jeg fulgte med på noe som helst, og det er i hvert fall 7 år siden jeg så et arbeid av Ida Ekblad. Jeg vet ikke helt sikkert hvorfor, men det kan ha noe å si at hun ikke har stilt ut i Norge på like lenge. Og det har jo vært ganske slitsomme år. Ja, særlig det året her – og selv om jeg personlig ikke har hatt særlig vondt av de opplagte grunnene, de kollektive traumene, eller blitt mer enn marginalt irritert over situasjonen i stort, har det på ingen måte stoppet meg fra å påføre meg selv uutholdelige pinsler helt på egen hånd, men nok om det – jeg nevner det bare fordi det setter sitt daffe og oppgitte preg på ting ellers.
Det er november. Det er mørkt. Det regner. Og i tråd med gjeldende restriksjoner er ikke en utstillingsåpning helt som den pleide å være. Det er liksom ikke-åpninger det går i for tiden. Forskjellige grader av negasjon. Så, når jeg stikker innom Peder Lund i den siste timen av utstillingens første dag, er jeg helt alene. Virkelig helt dønn alene. Jeg hører snakking og drikking og festing fra den andre siden av veggen – men jeg finner ingen dør inn dit, så det kan være det er helt urelatert, men det gjør bare situasjonen mer creepy. Som var det lyden av spøkelser fra en kunstoffentlighet som ikke lenger eksisterer. Her, hvor det ikke er noe publikum, ingen kunstner, ingen gallerist eller galleriansatt. Kun en forblåst kunstkritiker som ikke lenger er like morsom, og maleriene til Ida Ekblad som er morsommere enn før – og altså disse lydene av et selskap, fra et utilgjengelig sted på den andre siden av veggen. Welcome to the new art world.
Ubehaget er ikke uinteressant, og har en dyp resonans i en gammel episode av The Twilight Zone, hvor hovedpersonen våkner opp i en verden hvor alle andre har forsvunnet uten spor. Den større konteksten har lagt seg over Oslo som et kaldt, fuktig teppe, og jeg er en fyr som skriver kunstkritikk. En skjebne på linje med å være en flue noen på pur faenskap har revet vingene av, og så bare utlevert til seg selv i midten av en labyrint uten utgang. Skamfert, forkrøplet, og veldig, veldig alene.
Selvsagt vurderer jeg å stjele et maleri. Så lenge jeg er til stede i lokalene er det faktisk det eneste jeg tenker på. Mine muligheter for å komme unna med det ser tross alt ganske store ut. Hvem skulle stoppe meg? Det er jo ingen til stede. Og ville det vært så ille hvis noen kom til å ferske meg i denne frekke gjerningen da? I det minste ville jeg endelig fått sett et annet menneske, og hvem vet; kanskje vi ville komme til å like hverandre? Fraværet av folk er ikke det samme overalt, nemlig. Den dystopiske arkitekturen på Tjuvholmen er allerede i utgangspunktet vagt truende, og har bestandig gjort det vanskelig ikke å legge merke til gråten som sitter i kroppen. Vekket opp en trang til å bli trøstet og tatt vare på. Og det er altså under normale forhold. Når du i tillegg ikke ser mennesker er det som å orientere seg i en – eller to – 70-tallsromaner av J G Ballard, bare litt mørkere. Det er også det som spøker for meg. Jeg leste alt for mye science fiction da jeg var yngre, og nå er jeg alt for gammel til å gjøre det jeg ser at jeg risikerer å gjøre akkurat nå. Det vil si, oppfylle den der trøtte gamle klisjeen at jeg konsekvent agerer i bakrus, og ikke skriver om selve kunsten.
Men det må jeg jo – det er tross alt det eneste som er å forholde seg til her og nå, men jeg mener det fraværet jeg fortvilt prøver å orientere meg ut av har noe å si i den forbindelse. Fordi det er som å gå omkring i et ekko av et samfunn, hvor man prøver å vedlikeholde en allerede dødsdømt kapitalistisk verdensorden gjennom temmelig inkonsekvente restriksjoner for hva som går an og ikke. Og maleriene til Ida Ekblad – hvor det stadig foregår en fragmentering av modernismen, og subkulturelle markører blir abstrahert mot et punkt hvor alt er på vei til å bikke over i noe som nesten kan bli forstått som figurativt – har heller aldri sett så mye ut som en omsettelig vare, som de gjør her.
Innenfor det folketomme parallelle univers av glass, betong og metall vi kjenner som Tjuvholmen, skriker fargene i et flerstemmig kor: «Stjel meg og ta meg med hjem», og det skyldes utelukkende de nevnte omstendighetene. Hvis det var ett eneste annet menneske til stede ville vi begge i første rekke være potensielle kunder. Alt dette gjør det vrient å tenke verkspesifikt, eller se bildene utelukkende som bilder, eller en gang galleriet som noe isolert fra alt det som ligger rett utenfor. Men det er min jobb å i hvert fall forsøke, så jeg må inn i det vakuum på syv år som ligger mellom nå og forrige gang. Prøve å huske hvordan det var.
Det siste jeg husker er en stor soloutstilling på Museet for samtidskunst, og at det nettopp hadde skjedd en uventet og radikal kursendring i kunstnerskapet til Ida Ekblad den gang. Arbeidet hennes hadde forflyttet seg fra å være et subkulturelt sørgearbeid til å bli en ekskursjon i de siste hundre års kunsthistorie, hvor ymse for lengst forlatte ismer og strategier lot seg resirkuleres og omformuleres. Men på syv år skifter man ut alle celler i kroppen, og dette her er på en måte begge deler, selv om den konsekvente abstraksjonen bare lar hint om noe annet henge igjen. Enten det er mønstre, deler av tegn, eller en assosiativ bruk av fargenes valør og materialitet – som oftest sjenerøst og pastost applisert. Noe bryter konsekvent mønsteret, noe er blitt overmalt, og noe annet ikke malt tilstrekkelig til å legge noen føringer for hvor dette bærer hen for sånne som meg. Koloritten er kanskje det sterkeste kortet, siden Ida Ekblad helt ser ut til å mangle sperrer i forhold til hva som er mulig, i den grad at denne evnen faktisk er noe man må opparbeide over tid.
Hvis det fantes noen reelle grenser å forholde seg til ville dette vært grensesprengende, nå understreker det mer en uendelighet hvor alt mulig av visuelle koder og potensiell betydning hakkes opp og settes sammen på ny for all evighet. Omtrent som … omtrent som absolutt alt annet.
