Første gangen jeg trer inn i denne utstillingen, eller utstillingen trer inn i meg, blir jeg slått av et inntrykk av vitalitet, noe utenom det vanlige, simultant løsrevet fra og sammenvevd med standard prosedyre innenfor feltet vi alle kjenner som kunstverdenen. Jeg får en ullen smak i munnen etter å ha skrevet dette dobbeltordet. Som om det er en verden innenfor verden hvor alt er konsumert av kunst; innenfor denne byen, en landsby, en sikkerhetssone hvor verdens ignoranse, pretensjonene som dominerer verden i sin helhet velvillig kan ignoreres. Et skjult sted hvor kun mennesker som oss betyr noe: kreative, sensitive, tungsindige, dype, henslengte og hippe personligheter. Uavhengig inn til kjernen. Førsteinntrykket betyr mye, selv om det ikke burde være totalt dominerende, da enhver gyldig lesning av en gitt utstilling ideelt sett er dedikert til den dedikerte. Denne utstillingen, Indoctrination: Multivalent Gestures, inspirerer, på overflaten. Den tvinger meg til å trå varsomt og drar meg ut av komfortsonen, samtidig som den ikke utstråler noe umiddelbart ubehag.
Så står jeg der og observerer dette fundamentet av feng shui. En blå kuboid som ligner på et usannsynlig samarbeidsprosjekt mellom Yves Klein og Donald Judd dominerer hovedrommet. Bak det er et tomrom i svart av cinematiske proporsjoner, som en hul monolitt, en passasje med funksjon som skulptur lokker meg inn mot flimrende bevegelige bilder som fluktuerer og forvrenges mens jeg beveger meg rundt i hovedrommet. Jeg spør den ansatte på stedet, Alf Thomas Ollett, hvem som har laget den perfekte himmelblå kuboiden på gulvet. «Jeg har laget den», svarer han, før han legger seg ned på den i snekkerbuksene sine og lukker øynene. Dette objektet binder virkelig rommet sammen, tenker jeg. Den gjør det til et behagelig sted å være, og gir et fertilt fundament for å grave dypere inn i innholdet av tablåene på utstilling.
Men det forandrer ikke det faktum at det som tilsynelatende er hovedverket i utstillingen er laget av teknikeren, funderer jeg over idet jeg stiger inn i monolitten og konfronterer en heptagon bestående av speil og skjerm, blandet sammen i en kaleidoskopisk hjernemoser som nesten sender meg i vertigo, idet jeg konfronterer meg selv simultant med et anonymt ansikt med noe som ligner på en meksikansk brytemaske som morfer sammen med en ayahuascisk hallusinasjon. En stemme messer: Reproduction is key. Along with survival. You must imitate to survive. You must be FREE to thrive. No one is free. You don’t need love to reproduce. Hyperboler parrer seg med aksiomer her. Idet jeg tar et skritt til siden forandrer lydbildet seg. Verket skifter karakter. Jeg forsøker å erfare hele sulamitten samtidig, men til ingen nytte, for bildene skifter stadig, driver vekk fra meg og smelter sammen, samtidig som stemmen messer og hvisker. Tar du et steg tilbake og står i inngangen til heptagonen fullfører du syvkanten, du blir den manglende lenken i verket, står du i sentrum og bruker øynene til å orientere deg, da blir du overveldet av verkets kraft, men er kun i stand til å ta til deg bruddstykker. Dette er definitivt et verk av tilblivelse.
Når jeg tar steget ut av monolitten og inn i den hvite kuben er jeg forandret en stund, og lett irritert, som om jeg har blitt spilt et puss av Ilavenil Vasuky Jayapalan, som det ikke er mulig å fordøye helt før du forlater verket. Smarttelefonpiksler, depresjonspoesi, begjær, det skeive blikket, som katalogen foreslår. Ultralydbilder av fostre og kunstig befruktning blander seg sammen med menn som røyker sigaretter og konsumerer drikkevarer, går i dialog med en stemme som setter spørsmålstegn ved den standardiserte tilnærmingen til å konstruere et liv, angriper det implisitte presset innenfor den homogene modningsprosessen. Jeg føler på presset, forventningene, klaustrofobien og forvirringen i et samfunn hvor det er påkrevet at du skiller deg ut og passer inn simultant og kontinuerlig. Stemmen messer ut gjennom korridoren: You reveal yourself from time to time. Spend time with your new recruit. I doubt you are even real. I doubt you hold any truth.
Tilbake til virkeligheten, tenker jeg, mens jeg glaner, glor og gleder meg over noen rimelig anemiske bilder på veggen av Lengua (spansk for ordet språk), deprimerende landskaper fra Tbilisi i Georgia, på randen av tidsånden, hvor disse fotografiene befinner seg også i en metafysisk forstand. De fungerer innenfor totaliteten, men kollapser ved nærmere inspeksjon. Ingenting signifikant skjer her utover eget billedspråk, verken på et estetisk eller etisk nivå; de forblir på overflaten av sakens kjerne, hva nå enn den saken skulle bestå av. Både kunst og fotografi er glimrende unnskyldninger og motivasjoner for å reise, men man må fange noe og formidle noe når man når destinasjonen. Det skjer ikke her. Likevel understreker disse bildene muligheten for å se konstellasjonen som et tverrsnitt av Generasjon Z, uansett hvor uinspirert det fremstår. Jeg må innrømme at bildet Faint Music (2023), som også er coverbildet til utstillingen, denne fotløse (gått på en landmine eller bare gjemt bak lange bukser?) ungdommen hvilende på et improvisert gjerde av tre, med «Hard Rock» skrevet på brystet av hettegenseren og noe hvitt pulver smurt i ansiktet, forblir brent inn på netthinnen.
Margaret Abeshu er en selvdefinert designer, ironisk nok, med tanke på at hennes bidrag i ensemblet er det som er enklest å dekode som samtidskunst. Og disse arbeidene er virkelig appellerende, samtidig som det de signaliserer ofte er frastøtende for den jevne betrakter, av underbevisste årsaker. Disse speilene på veggen, tett opp mot taket, som observerer deg ovenfra og ned, gir sterke assosiasjoner til CCTV-kameraer, men også med en instinktivt begjærlig angst over å få øye på seg selv når man minst venter det. Motorsykkelspeil viklet inn i hverandre, noen av dem med pigger, tilsynelatende festet til en stang av stål, bundet sammen av det som muligens er og muligens ikke er menneskehår. Mens du står der i det røde lyset, med de åpenbare konnotasjonene det gir, så deler du også rommet med to skikkelser i menneskelig skala som eier rommet de står i. En torso og et korsett, en skinnjakke og en skinnkjole, hengende fra kjeder i taket fra pigger festet til naglehull. Med en gang den umiddelbare reaksjonen på det som er et vellykket display, appellerende for kropp, øyne og sinn, svinner, så begynner sinnet å felle en dom over hva verket faktisk signaliserer. Pigger, nagler, lær, hår, speil, rødt lys. Som ingrediensene i en lapskaus trigger de intoleranse, ikke i hjernen, men i mageregionen. Trussel kontrasterer harmoni. Arbeidet poengterer vår fetisjisme rundt objekter, flyter inn i en marxistisk forestilling, en fantomisk livskraft. Fetisjisme spilte en vesentlig rolle i prosessene knyttet til koloniseringen av den tredje verden, brukt som verktøy, for å hevde overlegenhet over de kolonialiserte ved å fetisjere objektene deres og deres fysikalske framtoning, deres tradisjoner og måter å se verden på.
Som Palme D’or vinneren Titane (2021) utløser disse objektene en intern diskurs knyttet til avsky, fascinasjon, makt og subjektiv oppfattelse av skjønnhet, som fluktuerer og beveger seg, idet du skotter bort på det duchampske speilet, mens klærne bak deg gjør deg fullstendig klar over at du ikke er alene som kropp i dette avlukket. Som skapninger omringer de meg. Jeg skotter bort på de fragmenterte delene av meg i speilene i taket, flytter meg rundt, dansende rundt de døde objektene som simulerer noe levende. Assemblagen setter fingeren på essensen i moderne forbrukskultur, globalt kontemporært slaveri som holder den i gang og klimakollapsen som er en direkte konsekvens av vår kontinuerlige trang til å anskaffe nye objekter som vi egentlig ikke trenger. Kunst er åpenbart ikke frigjort fra denne problematikken; kapitalens doktrine, tvert imot så er kunstfeltet en av de sosiale strukturene som virker totalt avhengig av den. Jeg ser ned på skoene mine. Lær. Jeg ser ned på buksene mine, en lenke er festet til lommeboken og festet til den syntetiske buksen, jeg stryker over hodet mitt og dermed håret. Enda en forbruksvare. Klippet pent og pyntelig i går for å projisere representabilitet.
Jinbin Chen har skrevet en tekst i katalogen som overfører logikken til ulveflokken på menneskeheten, knyttet til produksjonen av avkom i fremtiden, i det hellige år «Imperial Calendar 500», som gir meg flashback til Foundation (1951) av den russiskfødte amerikanske forfatteren Isaac Asimov. Prospektet i premisset for verkene han viser ser mer ut som noe fra nittitallsfilmen Gattaca, en film som med jernhardt alvor påpeker farene ved demografisk segmentering basert på DNA. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for denne typen tankeeksperimenter, men her blir konseptet litt vel tynt, for å være ærlig, som jeg anstrenger meg for å være, spesielt når jeg er tvunget til å være kritisk. Alfa. Beta. Omega. Leder, medløper, offer. I katalogteksten tegner hen et mildt intrikat kromosomtablå som speiler den pågående globale debatten rundt fertilitet, legning og kjønn. Jeg har få meninger om dette emnet, men kan relatere til konklusjonen, at rollen til en omega er å gjemme seg, forkle seg og være på flukt. Faktisk lurer jeg ofte på om behovet for å leve på den måten var utgangspunktet for å velge livet som kunstner. Frihet kommer ikke gratis.
Arbeidene er i essens rullebladene til en alfa, en beta og en omega innenfor dette sci-fi-universet, hvor silhuetter av en penis på hvert sertifikat er spleiset sammen med passbilder av mistenkte, med beskrivelser av forbrytelsen de har begått montert på dette kvasitroverdige «dokumentet». Alt pyntelig presentert med hvite spraylakkerte rammer. Disse arbeidene er så naive at de nesten fremstår som søte, de genererer tanker om hierarki og makt knyttet til seksualitet og kjønn i samfunnet, på mer enn en måte, men de kommer til kort. Disse scenarioene er så velrepresentert innenfor denne sfæren av sci-fi-sjangeren allerede, noe som gjør at disse verkene fremstår som overflødige vedheng. Maleriet på venstre flanke illustrerer disse dokumentene, men skiller seg ut uavhengig av narrativet: en androgyn rygg, vendt vekk fra betrakter, med noe som minner besynderlig om testikler festet på eller innfelt i nakkeområdet. Sammen med politirapportene forkledd som sertifikater sammenfaller alt på en veldig, veldig merkelig måte, i likhet med det meste i denne utstillingen.
På gulvet står det en invertert pyramide, eller hva som er igjen hvis man skulle finne på å demontere en pyramide, siden de fleste pyramider har en kjeller på størrelse med de synlige etasjene, som igjen betyr at enhver pyramide essensielt sett er en diamant. Dev Dhunsi spiller på disse formene, usikkert med hvilken motivasjon. Denne pyramidekjelleren fungerer mer som en ramme for en collage, bestående av en gruppe som ror en båt og noen andre karer som sitter på noen trapper, det ene bildet snudd på hodet i relasjon til det andre, avhengig av hvor du står i rommet. En høyttaler innenfor konstruksjonen genererer en vibrasjon som beveger små krusninger av vann samlet i et lite basseng som rammen genererer, en videoprojektor skyter en stråle av lys på dette kvadratet, sand beveger seg på bunnen av dette grunne bassenget. På veggen er det festet noen bilder av menn med turban og noe som ligner på barnetegninger, men med tanke på dagens trender innenfor maleriet kan det like gjerne være laget av voksne. Disse er samlet innenfor og utenfor hva som tilsynelatende er tilfeldig plasserte grønne firkanter malt på veggen, plasseringen av bildene og det de signaliserer ser så utstudert ut at hjernen min lengter etter å forstå en skjult og dyp mening. Lesningen av dette arbeidet er komplekst, fordi konstellasjonen av objekter er så opak, men assemblagen genererer enda en innfallsvinkel til en konversasjon om myriaden av forslag presentert i denne utstillingen. Naiviteten i dette verket speiler arbeidene til Jinbin Chen på en måte som er både sjarmerende, kokett og generøs.
I introduksjonsteksten i pamfletten inkludert i utstillingen påstår direktøren av institusjonen freidig at han er fra «det globale sør», som er å dra det vel langt, med tanke på at han er fra Sør-Italia. Mens teksten til utstillingens kurator, Dahir Hussein, setter fingeren på noen prekære problemstillinger, fra et relevant ståsted. «Vi mates konstant med de samme argumentene hvor vi finner beskyttelse, av frykt for å unnslippe vår begrensede kunnskap og realitet» (min overs.), påstår han. Denne setningen makter å kritisere ignoranse på en ignorant måte. Hussein og jeg er enige fram til konklusjonen. Vi frykter nemlig ikke å unnslippe. Vi frykter vår egen situasjon: innhegning. Dette er universelt, det har rot i den globale økonomien som fengsler oss alle, men å innkapsle denne situasjonen i en redsel for opplysning er en hyperbol basert på generaliseringer. «Min kuratoriske begrunnelse for konseptet som danner denne utstillingen kommer fra levd erfaring og førstehåndskunnskap og tilnærming til indoktrinering som en en primært ubevisst prosess ubestridt av majoritetskulturen» (min overs.), fortsetter han. Denne tanken er gyldig, men i dag er den primære trusselen algoritmisk indoktrinering, som kan ta alle former og treffe deg fra enhver vinkel, kunstner eller ei, et ignorant og altomsluttende beist som har blitt oss, emulerer en median av menneskeheten, litt som Jayapalans spill med røyk og speil. Selv om posisjonen som minoritet innebærer flere og større utfordringer og press enn å være i majoritet, får selve problemstillingen meg til å stille spørsmålet: hva konstituerer en majoritet? Hvilken majoritet samtaler vi om her? Majoritetskulturen i den vestlige verden? Hele verden? Eller kun kunstverdenen? Vi vet hva en minoritet er, men hva består en majoritet av av? Det får meg til å undres over om en majoritet er hvem som helst som ikke er en minoritet, noe som kun styrker en idé om et oss og et dem. Det er en merkelapp for enorm og generell til å bli brukt som en gyldig identitetsmarkør.
Fra et identitetspolitisk startpunkt makter denne utstillingen å innkapsle og mediere ømhet, sårbarhet og skjørhet, som jo er den menneskelige tilstand oppsummert. Utstillingen er subtil, vakker og elegant. Jeg kan ikke se at den tangerer temaet indoktrinering i en vesentlig grad. Om ikke, så er poenget med utstillingen å vise kunstnere som ikke har tilpasset seg en homogen konformitet, ei heller heterogen antikonformitet, som jo er veldig komfortable og generiske standpunkt å ta i dagens virkelighet, i det minste i «den vestlige verden», som er en term like nedlatende og absurd som «det globale sør». Denne utstillingen kunne like gjerne hett Juxtaposition eller Colloquy. Produksjon av meninger er ikke målet her, var det aldri, og vil forhåpentlig ikke bli det. Multivalente bevegelser er fysiske gester eller aktiviteter som simultant har flertydige meninger eller tolkningsrom. De kan være intensjonelle eller ubevisste og kan bli brukt for å formidle diverse følelser, holdninger eller beskjeder. Et klapp på ryggen kan bli tolket som en vennlig handling, men er også en metode for å uttrykke dominans. Og det er her utstillingen lykkes, i tvetydigheten som premisset stadfester, der undertittelen blir tittelen, kartet som viser veien ut av labyrinten.
Indoktrinering er ikke premisset for denne utstillingen, selv om det muligens var et startpunkt for prosessen som førte til situasjonen som utfolder seg foran meg. I likhet med tekstene, som fungerer som en sufflør for verkene, fungerer tittelen tilslørende for den autonome intensjonen til hver enkelt kunstner, som har skapt verk som omhandler åpenhet og eksperimentering og lek, for å skape et enormt rom for subjektiv tolkning, snarere enn å adoptere en diskurs med sterke sosiologiske og politiske føringer. Kunstnerne som deltar her frigjør seg fra disse metafysiske lenkene, skaper allianser framfor argumenter, ro erstatter kontrovers, harmoni utsletter potensialet for konflikt. Disse kunstnerne er ikke indoktrinert. De er udoktrinert. De gjør det kunstnere gjør: plasserer modifiserte objekter i rom. Noen ganger, når kunsten dveler, vil objektene transformeres til metafysiske manifestasjoner og rommet de opererer i er mellom ørene våre, tomrommet bak øynene våre.
