I samtidskunsten finnes en tradisjon av samfunnskritisk, nærmest voldelig trekunst som strekker seg tilbake i alle fall til landkunstpioneren Robert Smithsons Upside Down Tree fra 1969. Ved flere anledninger gravde Smithson opp trær med roten, og plantet dem opp ned, med kronen i jorden og røttene i været. Denne voldsomme gesten har fortsatt kraft i seg, slik den for eksempel ble gjentatt av Gustav Metzger i hans Flailing Trees fra 2009, hvor det voldelige aspektet var fremhevet ved at trærne ikke sto med hodet ned i jorden, men i betong. Verk av denne typen utnytter og understreker treets overveldende materialitet idet det rykkes ut av dets vante plass. Og når treet plasseres innenfor gallerirommets rammer forsterkes dette «forrykte» uttrykket, slik at det nærmer seg en sublim erfaring.
Svenske Henrik Håkansson har nå passert femti, og med en karriere som for alvor skjøt fart med deltakelse i den nordiske paviljongens Naturally Artificial-utstilling på Venezia-biennalen i 1997 er han å regne for en tradisjonsbærer innenfor den nordiske økokritiske kunsten. Kunstnerskapet hans preges av flere ulike naturtilnærminger, men særlig dokumentasjon har spilt en viktig rolle i hans forsøk på å skape bevissthet om de kulturelle og kunstneriske forutsetningene for vårt forhold til naturen. Den stedsspesifikke installasjonen hans i Tårnsalen på Kode skulle egentlig vises i forbindelse med fjorårets J.C. Dahl-utstilling, der tanken var at Håkanssons installasjon skulle gå i dialog med blant annet Bjerk i storm (1849) – et prosjekt som vitner om en løfterik satsing på samtidskunst fra Kodes side. Bergensværet førte imidlertid til at treet som var funnet i Isdalen her i Bergen, måtte tørkes ytterligere før det kunne stilles ut, og installasjonen som nå vises ser ut til å forholde seg mer aktivt til utstillingsrommet og andre kunstreferanser enn Dahl.
Håkansson har fått gravd opp en svartor – tresorten ser ikke ut til å spille noen egentlig rolle, viktigere var det at treet uansett skulle felles siden det var sykt – og har delt stamme og grener opp i 101 stykker som er omtrent så lange som en voksen mann eller kortere. Disse er så montert på metallstativer som holder dem oppreist, slik at det ene treet til sammen danner en ny skog av oppreiste døde trestykker, plassert i midten av Tårnsalen. Grenene er renskåret, det vil si at Håkansson har fjernet alle andre grener som skyter ut fra hver enkelt gren, slik at den står igjen som en tredimensjonal linje, så å si, kledd i bark, lav og mose. Formenes enkelhet, og deres ordnede plassering innenfor rommets kvadrat peker mot minimalismens systemiske komposisjonprinsipper, samtidig som trestykkene beholder en tydelige naturtilknytning. Det finnes unektelig en spenning mellom Håkanssons svært velordnede fremvisning – snittflatene er til og med nummererte slik at treet tilsynelatende kan settes sammen igjen, lik et annet byggesett – og de mer uregjerlige overflatene, samt den nesten overveldende størrelsen det dekonstruerte treet antar. Rotstykket har dessuten fått sin helt egen plass i museumsbyggets andre foajé, der det skal imponere og fascinere oss med sine intrikate former og fortsatt nokså skitne autentisitet.
Likevel lar jeg meg ikke vinne over av Håkanssons installasjon. Den ender som en stor dekorasjon med noen innbakte politiske implikasjoner som vi, tross alt, begynner å bli ganske godt kjent med. Det er mulig at Håkansson gjennom sin metodiske og rasjonelle fremvisning av treets enkeltdeler ønsker å reflektere over vår delaktighet i den instrumentelle og naturfravendte verdensorden, men som økokritisk intervensjon er One Hundred and One Pieces of a Tree (Norwegian Wood) for grunn. Grepet blir entydig moraliserende av den sakraliserende presentasjonen som forsøker å gjøre treet til noe annet og hellig à la Joyce Kilmers sentens om at «only God can make a tree», heller enn å peke mot vår egen sårbarhet.
En kunne sammenligne med Toril Johannessens utstilling Skogsaken (The Forest Case) på Entrée og Trykkeriet i vår, som også handlet om lokale trær, hvor hun kombinerte nye og gamle bildeteknologier med lokalhistorie om 1800-tallets skogplanting, til en progressiv undersøkelse av vår forståelse av natur og infrastruktur. I et svært mediebevisst prosjekt tematiserte Johannessen landskapsbildets forhold til nasjonal identitetsbygging og dettes forhold til norsk og bergensk skogdrift, samtidig som hun eksperimenterte med både maskinlærende bildegeneratorer og poding av trær til hverandre, for å kaste kritisk lys over ideer om den ideelle natur. Den utstillingen gikk langt utenpå Håkanssons med tanke på viljen til å eksperimentere, både estetisk, materielt og filosofisk.
