Det finnes flere gode grunner til å anta at performancekunsten snart vil gå en stille død i møte. De kritiske diskursene som har normert performancefeltet er for lengst oppspist og appropriert av kommersielle kulturprodusenter. Og performancekunstens tradisjonelle kjennetegn som urepeterbart øyeblikk, som historisk assosierte den med en unndragelse fra eller et oppgjør med billedkunstens vareøkonomi, er i ferd med å lekke ut som ideal til hele samtidskunsfeltet.
Hva angår interaktivitet og antisystematisk potensial kan det dessuten se ut som om installasjonskunsten er i ferd med å ta over performancens privilegerte posisjon. Og i årene som kommer vil installasjonen dermed kunne vise seg som en mer performativ kunstform enn performancen selv, nettopp fordi den i høyere grad evner å videreutvikle de antisystematiske og verknedbrytende diskursene performancen har bidratt til å utvikle.
I en estetisk samtid som dyrker kommunikasjon, interaksjon og brukervennlige konsepter fremfor eksposisjon, resepsjon og egenrefleksjon fremstår den fremdeles sterkt aktørfokuserte performancekunsten som ekstremt autorativ: et medium som i anakronistisk grad gjør krav på betrakterens underdanighet. Og det kan knapt gjøres tydeligere enn i Palais de Tokyo, som kanskje mer enn noe annet europeisk kunstmuseum har bidratt til å dyrke frem et estetisk paradigme som bryter med performancefeltets tradisjonelle logikk.
There is a question we are entitled to ask in front of any aesthetic production: Does this work permit me to enter into dialogue? Could I exist, and how, in the space it defines?
Spørsmålet stilles av Nicolas Bourriaud, museets relativt unge direktør, i dennes kuratoriale manifest Relational Aesthetics (1998/2002). Denne lille boka er blant de mest leste og tyngst siterte i de siste åras refleksjon rundt samtidskunst, og det er med en fettflekket og ihjelskravlet kopi i bakhuet vi tasser opp pal assets trapper. Kjellerbaren er tjåka full – internasjonale kulturelitister sitter oppå bordene, drikker boksøl og snakker om Foucault. Det er kø i museumsbutikken og restaurantbetjeningen er ekstra snørrhoven denne kvelden. Snart skal vi, dvs. de av oss som slipper forbi de velkledde vestibylenegrene, få ta del i den største push and shove-opplevelse sett i kunsten siden Ikea åpnet filial på Furuset. Marina Abramovic og Jan Fabre, to av performance-mediets aller største kjendiser, skal møtes til et felles firetimers glassbur-rituale. Jeg kliner nesa opp mot glassveggen og forbereder meg på en alternativ eksistensform. På den andre siden, midt i mylderet, står to japanske damer. Som forvirra kulturshoppere bærer de vår felles skyld. Og innerst i hjørnet står en bergensk kurator, smugrøyker og prøver å se blasert ut.
Men det er ingen grunn til å være blasert. For akkurat som oss andre bare måtte han komme til Paris – og til palasset – denne kvelden. Dette er tiden for avmektig idoldyrkelse. Og etter en kledelig halvtimes kollektiv skubbing entrer gullkalven scenen. De er to, og de er kledd i rustning. Vi tar to skritt tilbake, og en vei åpner seg i mylderet.
Å se Marina Abramovic og Jan Fabre forsiktig skjære i hverandres armer på Palais de Tokyo, kjennes omtrent som å bivåne Nam June Paiks istykkerslåtte Fluxusflygel på Centre Pompidou borti høgget. De er kunstgjenstander, fulle av historie og respekt og kred og hele hurven til. Men har du sett dem, så har du sett dem. Ikke på ett eneste punkt ser Fabre og Abramovic i glassburet ut til å være noe annet enn Fabre og Abramovic i glassburet. Og de lider under våre blikk. Med pregnans, stive øyne og tung harnisk utfører de mekaniske øvelser. Sakte kommer de ut av rustningene. Eksponerer sin egen sårbarhet mens den umælende betraktermassen glupsk fester bildene til netthinnen, og innsmugla mms-telefoner.
Eller for å si det på en annen måte:
I’m a slave for you
I cannot hold it, I cannot control it
I’m a slave for you
I won’t deny it, I’m not trying to hide it
(Britney Spears, I’m a slave 4 U, Britney, 2001)
I et forsøk på å revitalisere sine lett skrantende karrierer ga rapperen Ken Ring og produsenten Tommy Tee i fjor ut albumet To legender uten pengar.
Det gikk ikke så bra, det heller.
Installasjon er teater og teater er installasjon. Å si noe annet er essensialistisk flisespikkeri. Sammensmeltingen (merging) mellom installasjon og performance var noe av utgangspunktet for Performance Art, bare at det ble litt glemt av teatervitere og performanceteoretikere når performance flyttet inn i black boxen og ble performance-teater. Så ja, dette er noe som skjedde for lenge siden. Det er de institusjonelle grenselinjene som henger igjen og de ser det visst ut til at kunsten fortsatt har behov for.
Dessuten, diskursen er selvsagt bare ord. Det er vel opplagt. Håper det var ironi!?
Jeg bare spør.
Refsdahl-Moe har ett poeng når han sier at de kritiske diskursene som har normert performancefeltet for lengst er oppspist og appropriert av kommersielle kulturprodusenter. Det er dessuten veldig poetisk sagt. Synes der er litt leit at han begynner med a-endelser og trekker seg fra sitt innledende, og knakende gode, angrep på et fenomen som for lengst har blitt appropiert av andre felt. Min oppfordring til Refsdal-Moe er at han bør stå løpet ut. Ellers blir jo kunst diskursjen egentlig bare ord. Eller hva?
ps.1: å trekke inn bourriaud i forbindelse med den mest hypede (unnskyld) eventen (unnskyld) på museet der han selv er hovedkurator og nylig gjeninsatte seg selv for en ny periode er ikke irrelevant.
ps2: jeg synes ikke teksten er mislykket, selvom kanskje den påfølgende debatten er det, jeg syntes bare det var så kult å si det.
Jeg kan strengt tatt slutte meg til kritikken av kritikeren jeg også, om noen har lest så langt. Min innledende tekst er mislykket. Min proklamasjon av performancekunstens død var selvsagt et billig triks for å skape debatt. Det var ikke ment som annet heller. Og den argumentative plattformen Lund savner tenkte jeg først å utvikle senere i artikkelen, men jeg ble bare så trist og lei av å tenke på hele greia, så derfor lot jeg det stå og satsa på at noen skullle reagere. Og så kunne denne platformen utvikle seg her på nettet – noe som for så vidt er ganske enestående i dette mediet, og som kanskje kan forklare noe av det J.Lund opplever som språklig slurvethet. Jeg regner med at han også sikter til Tommy Olssons tekster her: disse oppfatter jeg mer som performative enn resonnerende, egentlig bidrar han her til en spennende utvikling av hele kritikkgenren og kritikerrollen. For min egen del er poenget med Britney Spears-teksten strengt tatt å påvise hvordan refleksjon rundt eksposisjon og betraktning er blitt så standard at det utgjør en sentral del av estetikken til det kanskje mest eksponerte massekulturproduktet de siste fem seks årene: nemlig Britney. At hun, eller hennes produsenter, bedriver til dels avansert selvrefleksjon, tror jeg flere vil være enig i.
Men det er dette med selvrefleksjon,da. På en side er jo det noe kunsten alltid vil drive med, og den vil vel til dels aldri drive med annet: refleksjon over egen form. Problematisering av kunstnerrollen er vel ok, det også. Men det fint om det blir plass til noe annet også. Dvs noen andre. Dvs. han som ser på.
Men ok, hør her: har jeg rett i at performancekunsten til en viss grad ser ut til å ha stivna i en bekymret retorikk omkring eksposisjon og resepsjon? Har jeg rett i at dette er en litt utgått sko å tygge videre på? Og har jeg rett i at verker som for tiden defineres som installasjoner ofte ser ut til å finne mer kreative innfallsvinkler til denne problematikken, til utforskning av romlige løsninger, av hvordan betydning oppstår, altså mer kreative, nye måter å reflektere over egen form på? Er vi i ferd med å oppleve en merging (unnskyld anglisismen) mellom tradisjonelt performative og tradisjonelt installatoriske (se, det var et herlig ord) problemstillinger og strategier? Eller er dette noe som har skjedd for lenge siden, og som jeg var den siste til å oppdage? I tilfelle: hvor går da grensa mellom den hvite kuba og den svarte boksen? dvs. mellom billedkunst og teater? Nok en gang: Installasjon er teater. Ok?
(selvsagt er dette en problemstilling som opptar meg fordi det er teaterrommet jeg kommer fra – og det er den bevisstheten jeg tar med meg inn i kunstrommet – her også)
Jeg vil slutte meg til mye av kritikken mot kritikeren i denne saken; samtidig som jeg vil anerkjenne Jon Refsdal Moe for å felle en tydelig estetisk dom: Måten han negativt beskriver situasjonen i Paris uttrykker en erfaring som det er lett å koble seg på – jeg tror jeg skjønner hva som skurret og ble patetisk. Men: Hvorfor ikke utvikle kritikken av selve verket, selve situasjonen mer og la den bli til en virkelig argumentativ plattform, i stedet for å la dette kjernepunktet forgå i en mengde fasjonabel fagterminologi, norvengelsk sjargong og generaliserende bemerkninger om aktualiteten eller maktesløsheten til kunstneriske medier? For meg er det uforståelig når noen påstår at bestemte medier eller former – maleri, video, performance, installasjon – skulle ha spesiell prominens eller være utsatt for spesiell håpløshet i noe sånt som “dagens situasjon”. De ulike mediene eller praksisene er tradisjoner som utgjør ulikt kunstnerisk materiale og potensiale; nettopp det å unngå slik pinlighet som Refsdal Moe opplevde i Paris må jo være en av performance-tradisjonens største utfordringer og dermed muligheter. Abramovic selv har mange ganger før håndtert nettopp dette, ikke minst ved å trekke video. Jeg syns virkelig snakket om ulike mediers død burde ha dødd med 60-tallet.
Et språklig ps: Det er mulig at sjargong, stadig bruk av engelske uttrykk, stadige referanser til pop og rock regnes som passelig stil når man kommuniserer på en nettside. “Genren” skal liksom være sånn. Selv kan jeg overhode ikke se verdien av det, dvs at det har noen funksjon utover en slags kulhetsverdi. Resultatet blir rett og slett upresise tanker og fyllstoff som det er vanskelig å avsløre, og dermed en kommunikasjon som blir mindre givende og inviterende enn den kunne blitt. Kunstdebatten var allerede fra tidligere belastet med ord-dropping og innsider-sjargong, og jeg skulle ønske kritikk på nettet kunne bidra til å begrense dette, ikke drive det mot et nivå som ender opp med å ligne parodi.
Ärligt talat, det känns lite löjligt att idag läsa en artikel som sätter konstnärliga medier i motsättning till varandra, performance konst i motsättning till installation. Ja, häpnadsväckande i såväl tomhet som dumhet , på vilka teoretiska grundvalar kan denna jämförelse göras? Det känns tomt! Att citera någon som Nicholas Bourriaud och dennes s.k. relationella estetisk gör bara saken värre, det kunde ha gjorts för 5 år sen, men hans text är ju bara en remake av Umberto Eco’s l’Oeuvre ouverte från det tidiga sextiotalet och den estetisk som formulerades av den informella konstens teoretiker i 50-talets Europa. Well, strunta i det
Det känns lite tunt, måste jag säga, lite retoriskt.
Förresten performance, behöver heller inte vara något som man bara betraktar, utan är också en form som inbjuder till deltagande , och inte sällan till kollektivt sådant. Det är också en konstform som i sig bjuder på jämförelser till de alter-globala rörelsernas manifestationer och aktioner
något som gör den ytterst intressant och inte minst up to date
Og her avslutter “Thomas Hirschhorn” sin utstilling swiss swiss democracy i disse dager, en ambient installasjon med innlagt bar, bibliotek, modelltog, forelesninger og politisk gruppeteater.
Uansett – det finnes en del folk som mener at performance er maleri, de er noen duster alle sammen.
Installasjon er teater.
So there
Hei Jon!
Jeg er veldig enig med deg i at installasjonskunsten har tatt over mye av performance sine egenskaper, men tendensene du snakker om, relasjonell estetikk osv., har jo alltid gått i bølger. Performance beveger seg også mot deltagelse, dialog, mao bli påvirket av det “interaktive paradigmeskiftet” som Hege Charlotte Faber har skrevet doktorgradsavhandling om.
Som du selv sier er ikke performance død, fint at du i ditt “ekstrainnlegg” retter opp inntrykket av at det mellom performance og installasjonskunst finnes en grunnleggende forskjell. Takk også for en underholdende framstilling av Martina og Jan (performancedinosaurer?)…og Britney.
Ha det fortsatt fint i Paris!
Ok – jeg er enig med dere alle i at performancekunsten ikke er død. – nettopp fordi, som Strømmen observerer – ingen vet hva det vil si å være død. Men det er et problem med en del performancekunst i dag, for eksempel den Abramovic/Fabre her presenterte at den stort sett stivner i en betraktning over performerens og betrakterens gjensidige fremmedgjøring. Selv opplever jeg dette som en relativt uinteressant refleksjon: denne antagonismen i forhold til betrakteren minner meg veldig om en liten fyr her i Paris, en skikkelig hasjrøykende borgersønn på 22, som gikk nedover gata i marais med den vakre kjæresten sin og skreik ”hvorfor ser dere sånn på meg?” til folk, som dermed måtte snu seg for å se.
Denne antagonismen i forhold betrakteren kan ha vært interessant på et tidligere tidspunkt:da betraktningen var den sentrale situasjon i kunstrommet. I dag er den ikke det. Og nettopp Palais de Tokyo, som hadde hypet denne eventen, har ytt sin skjerv til bruddet med dette paradigmet . For å ta tak i Loges innvending – i retorikken som palasset innhyller seg i er det ikke interessant å se kunstnere som har fått til noe, men å se hvilke situasjoner som oppstår i møtet mellom kunst/betrakter/visningsrom osv. OG hva betrakteren selv får til. Den relasjonelle estetikken kan selvsagt være resultat av en kommersialisering av kunstrommet, og en svært genial en, da den makter å resirkulere sekstitallets avantgarderetorikk om å skape nye, alternative, situasjoner samtidig som den gjør kunsten mer brukervennlig og kommersiell. Installasjonskunstneren Wang Du, som var hovedutsiller i desember skaper f.eks. universer det er behagelig å være i: du kan se på tv og skli på sklie, kikke på svære silikonrumper og gå barbeint på myke tepper: mest av alt- du får være i fred til å lage din egen utstilling, finne din egen dramaturgi. For meg i hvert fall, fremsto dette som et lykkelig alternativ til den å så bekymrede eg ser på deg og du ser på meg-logikken til Marina. Forresten har Kristian Seltun skrevet en bra artikkel om denne logikken i Norsk Shakespeare-tidsskrift nr 3 2004.
I sjangeren ”gjensidig fremmedgjøring” foretrekker jeg Britney Spears, som på de siste platene sine har brukt en del plass på å reflektere/ sutre over sin egen ikonstatus (I’m a slave 4 U, Overprotected, My Prerogative osv.). Selvsagt fordi Britney er mye deiligere enn Marina Abramovic. Og fordi Britney er så deilig, fordi Britney jobber så forbanna hardt for å få meg til å elske henne, blir hennes konfrontasjon med meg, og hennes antagonisme i forhold til betrakteren, hakket mer interessant enn Marinas endimensjonale avvisning.
En interessant refleksjon over gjensidig fremmedgjøring var også Kristopher Schaus performance Forfall, kanskje først og fremst på grunn av de dimensjonene den fikk. Denne performancen tok tak i nettopp de samme diskursene som Abramovic tidligere har arbeidet med, nemlig kunstneren som offer for betrakterens logikk og lyst. (Rhythm O, 1974). Enda mer interessant var det jo at Kristopher Schau brukte massemedia som sitt medium, og at det ble en så stor publikumssuksess. Og selvom han sikkert ikke er enig i det selv, fyller Kristopher Schau kanskje rollen som Abramovics, og performance-avantgardens, viktigste arvtager i Norge – kanskje Norden, og langt viktigere enn abramovic selv. Schau blir en ydmyk etiker som nettopp ved å trekke opp grensene mot det uakseptable bidrar til å befeste nettopp de samme grensene.
Performancekunsten er ikke død, nei, men den er i ferd med å utvikle seg i retning av ambiente rom og flytende strukturer – mot mer performative installasjoner eller installerte performancer eller what ever. Og 70-80-tallets performancelogikk – den kjølige betraktningen over gjensidig fremmedhet – lever i beste velgående på det kommersielle feltet. Derfor gidder jeg ikke å se etter den i kunsten. Ikke nå. No Sir. Det vi må lete etter er jo nettopp sånne øyeblikk hvor mediefeltets logikk går i oppløsning, skape situasjoner der vi tillates å bli våre egne herrer, våre egne skapere, våre egne fuckings kunstnere…masters of our domain..
beklager seint svar, forresten
Å diskutere hvorvidt performancekunsten er dø eller ikke virker på meg som en lite fruktbar måte å tilnærme seg dagens kunst på. Det som derimot er interessant, som Refsdal Moe også er inne på, er det som kobler den til nyere kunstneriske kommunikative strategier og installasjonskunsten spesielt. I den sammenheng står begrepene begivenhet og performativitet i en særstilling. Jaques Derrida hevder i sin artikkel “Signature Event Context”, som er inkludert i boken Margins of Philosophy, at en begivenhet må vurderes innenfor en total tidsmessighet, og fremmer samtidig en forestilling om at det ikke finnes noe som er stabilt eller fastlagt. Begivenheter må betraktes som dynamiske, åpne og prosessorienterte muligheter.
Performativitet må innenfor performance- og installasjonskunst således vurderes som deres iboende evne til å iverksette ulike handlingsforhold. Kunstverkene fungerer med andre ord som begivenheter som produserer nye og uante situasjoner innenfor de ulike verkenes struktur. Dette innebærer at de konstant endres og tilføres ny mening.
Innenfor rammen til et installasjonsverk blir tilskuerens adferd og fysiske tilstedeværelse brukt for å skape et kunstverk. Tilskueren fungerer som en generator så vel som substans for hennes/hans eget objet d’art. I det øyeblikk tilskueren entrer installasjonen blir hun/han det grunnleggende element, så vel som skaperen av, sitt eget kunstneriske produkt. Tilskuerens tilstedeværelse og kunstverkets fysiske utforming blir integrert til et hele, hvor tilskueren aktivt kan interagere med verket, og skape og erfare på samme tid.
Performancekunsten er avhengig av et publikum, men dette publikums deltakelse må gå gjennom kunstnerens handlinger. Dette innebærer at det oppstår en viss avstand mellom tilskuer og kunstner i realiseringen av verket. I installsjonskunst foreligger det imidlertid en mer flytende overgang mellom den som produserer verket, kunstobjektet og tilskueren.
Selv om installsjonskunst har et større nedslagsfelt hvor flere, og høyst forskjellige personer, kan produsere verket, ser man tydelig at de kunstneriske performancerelaterte strategier fortsatt er operative. Det er imidlertid tilskueren selv som må opptre som hovedaktør i verket. Installsjons-kunst kan i så måte betraktes som en setting for fremtidige performances – individuelle og relasjonelle performances.
Skifte fra kunst som presentasjonsform mot kunst som kommunikativ strategier, resulterer med andre ord i at dagens kunstnere i mindre grad produserer for deretter å vise frem et kunstverk, men i større grad ønsker å arbeide med noe som skaper og engasjerer tilskuerens bevissthet i den kreative prosessen, ved å vise frem de mekanismene som utløser denne produksjonen.
Jeg finner Jon Refsdal Moes rapport fra Paris skuffende provinsiell i sin dårlig skjulte og avmektige misunnelse i møtet med kunstnere som har drevet det til noe. Det lukter lang vei av Jante. Det er dessverre typisk norsk å være mer opptatt av å være klokere enn de store kunstnerne enn av å prøve å formidle til leseren hva verket kanskje dreier seg om. Moes “anmeldelse” er i seg selv en performance i genren Respektløshet Og Ikonvelting, men den er lite original og gir ingen innsikt, og underholdningsverdien var så som så.
Takk til Jon Refsdal Moe for en skarp analyse samt troverdig stemningsrapport. Å sperre Marina OG Jan inn i bur sammen virker som en hensiktsmessig plassering av ikoner. Kanskje synd for andre som eventuelt ønsker å overta hegemoniet at performancen kun varte i fire timer. Det er jo ikke store skrittet kunsthistorien rekker å ta på den tiden.
Når det gjelder den anonyme debattantens innlegg…
(hvorfor ikke undertegne med eget navn? Når kunstnere tør å signere verk de kanskje har vrengt sjelen sin eller familien sin eller økonomien for å få til, så må da jammen skarve kommentatorer tørre å si hva de heter – på et nettsted som på toppen av det hele utelukkende leses av en bitte liten gruppe kunstinteresserte!!!!!!)
…så er det vel ikke til å unngå at det skrives noen nekrologer dann og vann. Kunsten, kunstartenes og kunsthistoriens død er hypoteser det er vanskelig å komme forbi. Tvert i mot ser jeg det som sunnhetstegn når kunsthistoriker/kritikere (Arthur Danto, Hans Belting og mange flere, deriblant postkoloniale teoretikere) åpner for at deres egen grunn for faglig vurdering er ustabil.
Det betyr at man åpner for debatt og dialog, noe som er et gode innen alle fagfelt. En slik debattkultur er p.t. for eksempel i ferd med å nå vårt eget konservative Utenriksdepartement som i disse dager er i stuss om gamle rutiner kan overleve.
Sett fra mitt ståsted er kunstbransjen høyst levende og stadig mer krevende å forholde seg til. Du, anonyme innleggskriver, kan ha rett i at å skrive at “kunsten er død” ikke gir mening. Det er jo ingen som vet hva død er. Utsagnet krever en kontekst, den har jeg ingen problemer med å finne i kritikken av Abramovic/Fabre.
Jeg synes eksemplet ditt med rock’n‘roll is dead heller er uttrykk for en talemåte som, på lik linje med proklamasjoner som at kunsten er død, faktisk bidrar til å vitalisere diskusjonen som kunst (eller rock).
Ellers viser jeg til det kjente uttrykket:
“Kongen er død. Leve kongen.”
performancekunsten dør ut??
jeg forstår behovet for og ytre en slik frase men det er også naivt å påstå at en betegnelse på en hel genre er i eksistensielt opphør fordi den skifter retning, fokus og dermed kanskje også form.
Hentydet i artikkelen er også at performance kanskje vil videreutvikle seg i retning installasjon, men det har dette utrykket alllerede gjort og også gått tilbake til, det er ikke noe nytt
Rock n roll is dead man trenger kanskje og tro det???