Maleriet er den visuelle kulturens anakronistiske og smått umettelige sidespor. Det stjeler hemningsløst fra tilnærmet alle kilder, være det horisontale flater som markiser og platting (Fredrik Værslev), havbunnen (Ragna Bley), standardiserte fargesystemer (André Terhani), graffiti, mote og interiør (Ida Ekblad), logotyper og superhelt-tegneserier (Gardar Eide Einarsson) eller kunstnerens sosiale omgangskrets (Constance Tenvik). Men det er kun i et fåtall tilfeller at maleriet selv utøver estetisk innflytelse på de fenomenene det kobler seg til.
Kanskje forsøker Halvor Rønnings utstilling TV, baug, gullalder på LNM å nedtone maleriets glupske atferd. Her er funnet bildemateriale, hovedsakelig fra glansede magasiner, sakset ut og malt på, så scannet og forstørret, trykket på lerret og malt på igjen, slik at det bare så vidt er synlig. Feltene med akrylmaling som dekker over er grå og hvite, smurt utover i tynne lag, nesten som tåke eller skyer. Utrykket er på grensen til anti-estetisk, ettersom påføringen er minst mulig ekspressiv – tenk overmalt eller tilsmusset plakat.
I TV (alle verk 2023) dekker et stort, hvitt, gjennomskinnelig og flekkete felt med maling en illustrasjon av en TV, sannsynligvis fra en gammel reklame for Bang & Olufsen eller en annen high-end produsent. TV-en er vist ovenfra og vendt på høykant mot svart bakgrunn, slik at det sølvgrå aluminiumskallets skulpturelle kurve og presise perforeringer fremheves. Dersom man ser nøye etter vil man kunne se at deler av det hvite feltet er trykket heller en malt.
Tildekningen gjentas i ulike varianter. Det lille lyriske bildet Uten tittel består av en betonggrå malingsflekk dratt utover et pent soverom, sakset fra et magasin. De pene blomstene på trekket til hodeputen i høyre del er delvis dekket av flekken. Samtidig titter individuelle blomster langs med malingsflekkens konturer.
Fordi malingen skjuler og tåkelegger, er det ikke så lett å gjette nøyaktig hvor bildematerialet er hentet fra. Antagelig er det heller ikke så viktig. Tildekning oppleves som et grep som tilslører relasjonen mellom maleriet og den øvrige visuelle kulturen, hvor førstnevnte ofte stjeler uten hemninger, og deretter hevder seg hevet over, kommenterende.
Bilder Rønning har laget tidligere hekter seg utilslørt på behaget som luksus- og moteindustriens visuelle repertoar fremkaller i oss. Smykker, dyre klokker og glatte interiører er innlemmet i mange av komposisjonene, heller enn dekket til og gjort ugjenkjennelig slik som her. I TV, baug, gullalder oppleves bildene til sammenligning tilbakeholdne, som om de nå ønsker å unngå å knytte seg til et konsumeristisk begjær, for så heller å sette det maleriske i fokus. Er det malingen, de behagelige livsstilsbildene og luksusgjenstandene, eller møtet mellom de to sfærene som gjør verkene i sin helhet estetisk tiltalende? Det er som om Rønning ønsker seg at det skal være den maleriske prosessen som er utslagsgivende, men samtidig stiller seg tvilende til nettopp dette.
To av de større bildene i utstillingen har riktignok ikke noe trykk på lerretet (ifølge verkslisten) men levner likevel et inntrykk av at noe er tildekket. Det ene, et stort og hvitt bilde – dette også Uten tittel – er flekkete malt, nesten som en gipsvegg som er i ferd med å sparkles eller et nedslitt gulv. Øverst til høyre kan en skimte en snirklende rosa strek under de gjennomsiktige hvite strøkene. Nederst til høyre finnes en vannete brun flekk, nesten som kaffesøl. Her er sporene etter konsumkulturen – og alle andre referanser til utenfor maleriet (bortsett fra veldig generelle likhetstrekk med ulike flater) fraværende. Denne forsiktige abstraksjonen – redusert til minste bestanddel – er behagelig, men også risikofri og noe intetsigende. Kanskje er maleriets styrke nettopp å slippe seg løs og fortære, for det er også slik det fylles med mening, blir mer enn pyntelig.
Artikkelen ble endret 25. august kl. 11.59 for å rette faktafeil.
