Lørdag 8. juni åpner den tiende utgaven av den nordiske biennalen Momentum i Moss. Kurator Marti Manen og assistentkurator Anne Klonz presenterer utstillingens snart tyve år lange historie gjennom «et emosjonelt synspunkt». Blant de 29 utvalgte kunstnerne har tolv deltatt tidligere. En av disse er den norske kunstneren Knut Åsdam (f. 1968), som deltok i den første utgaven med verket Psychastenia #5, et science fiction-aktig og hemmelighetsfult visningsrom for videokunst.
Jonas Ekeberg: Hvordan er det å være tilbake i Moss?
Knut Åsdam: Det er fint, men jeg har jo vært her mange ganger. Da jeg stilte ut i 1998 var det i Pakkhuset noen hundre meter lenger opp i fossen. Der er det bibliotek eller kino nå. Det tyder på en viss utvikling. Momentum er også blitt en del av Punkt Ø, og fått en mer stabil institusjonell basis. Her i kunsthallen stilte jeg ut i 2005, under utstillingen «Godt for Moss», da jeg viste en dystopisk bymodell og en video fra Moss. Det er fint å være tilbake i disse lokalene.
Hva tenker du om biennaleformatet når du ser på perioden fra 1998 til i dag?
Allerede den gangen lurte vi kunstnerne på om det var nødvendig med enda en biennale. Siden da har det jo bare kommet flere over hele verden, sist Oslobiennalen nå i mai. Det skjer store forandringer i måten folk jobber på nå, det ser man blant annet på at noen av biennalene pusher alternative utstillings- og produksjonsformater. Jeg tror mye kunstnerisk praksis kommer til å forandre seg, og jeg merker at mine studenter (Åsdam underviser ved Nordland kunst- og filmskole, red.anm.) ikke er så interessert i å jobbe innenfor utstillingsformatet. De har en skepsis til de eksisterende kunstinstitusjonene som er veldig sunn.
Hva skal du vise denne gangen?
Jeg har blitt bedt om å gjenskape den arkitektoniske installasjonen Psychastenia #5 fra 1998, og det har jeg gjort. Det er en blanding av scifi og sexklubb og kinoarkitektur, et sted for å se videokunst og oppleve sin egen kropp i relasjon til andre kropper. Det er interessant å oppleve den igjen, men det er også litt komplisert, for den må endres for å kunne gjenoppføres. For det første var ikke de samme videoene som vi viste i 1998 tilgjengelige til denne utstillingen, og heller ikke de samme lampene og monitorene. Det er lett å tro at det bare er et bygg, men alt har en spesifisitet. Så på mange måter er det et rekonfigurert verk.
Leser du ditt eget verk annerledes i dag enn du gjorde i 1998?
Noe ville jeg helt klart ha gjort annerledes. Året etter at jeg oppførte denne, i 1999, bestemte jeg meg for eksempel for å slutte å arbeide med materialer som måtte rives, jeg benyttet i stedet tekstiler, planter og andre materialer som enklere kunne pakkes, fraktes og resirkuleres, i stedet for å bli revet og kastet.
Men jeg er fortsatt opptatt av de samme tematikkene som den gang. Det jeg ønsket var å synligggjøre sosiale rom og praksiser som var en del av byens underbevissthet, der det avvikende, undertrykte eller skjulte kunne fremtre. Det behøvde ikke nødvendigvis være virkelige rom, de kunne også eksistere i folks fantasi. Jeg var også opptatt av narrasjon, for eksempel rom som gjorde besøkeren til en del av en fortelling. Det dempede lyset på en nattklubb eller sexklubb drar oss inn i en fortelling, der vi første omgang blir mindre synlige, men dernest også objekt for andres projeksjoner. Du har ikke kontroll over rommet, du ser, men du blir også sett på. Jeg forsøkte å bruke denne dynamikken til å skape et uttrykk, et rom der denne fysiske erfaringen ble en del av opplevelsen av videoarbeidene.
Årets Momentum-kuratorer lager en motsetning mellom det kroppslige og følelsene på den ene siden og språket og rasjonaliteten på den andre. Etter dette en type motsetning du kan forholde deg til?
Jeg kan ikke si noe om biennalens tema generelt. Jeg er jo invitert med et gammelt verk. Det handler nok om det kroppslige og språklige, og jeg har alltid har vært opptatt av kroppen som føler, tenker, erfarer og sliter. Det går igjen i installasjonene, men også i filmene. Jeg er opptatt av en aktiv betrakterposisjon, jeg prøver ikke å lage arbeider som viser en riktig posisjon.
Men følelser er vel ikke akkurat ditt tema? Dine arbeider er i stor grad blitt tolket som en form for maktkritikk?
Jeg er opptatt av psykiske reaksjoner på forandringer i samfunnet. Og jeg bruker monologer eller dialoger som er emosjonelle, som åpner for at betrakteren kan blir dratt følelsesmessig inn i en del av et verk, for kanskje å bli avvist i neste omgang. Det er ikke en analytisk kunst som man kan lese seg frem til. Det vesentlige er hvordan man opplever det og hvordan man som kropp kan leve seg gjennom det. Både det kroppslige/emosjonelle og det språklige/rasjonelle er er til stede i mine arbeider.
Du brukte tittelen Psychastenia i en rekke arbeider på slutten av 90-tallet. Hvor kom dette begrepet fra?
Det kom fra den franske litteraten og sosiologen Roger Caillois, som blant annet samarbeidet med Bataille. Begrepet er hentet fra hans essay Mimicry and Legendary Psychasthenia fra 1935, der han studerte insekter og overførte dette på menneskelige forhold. Fra min side var det ment som en bakgrunn for arbeider der jeg utforsket grensene mellom personlighet og rom. Etter hvert ble tittelen forstyrrende, så da sluttet jeg å benytte den.
Dine rom fra slutten av nittitallet ble tolket som en form for sosial eller relasjonell kunst. Hvordan ser denne kunsten ut i et historisk perspektiv?
Det var nok en feil lesning av de arbeidene, selv om jeg bruker en sosial dynamikk. Uansett synes jeg fortsatt noe av den relasjonelle kunsten er relevant. Det kommer an på enkeltprosjektene. Noen mente det var et nittitallsfenomen, men den sosiale kunsten har en lenger historie blant annet tilbake til Joseph Beuys’ begrep «soziale plastik» på seksti- og syttitallet. Jeg har ellers ikke noe kategorisk svar på det. Men det å oppløse kunstobjektet er ingen synd.
De tyve årene som er gått siden den første Momentum-utstillingen er mer eller mindre synonyme med den kontemporære epoken i nordisk kunst. Har vi tilstrekkelig med distanse til å se disse tyve årene i et historisk lys?Den utstillingen som jeg er med på her er nok først og fremst en markering av Momentums historie. Om man gjorde en utstilling om de siste tyve årene uavhengig av Momentum ville den nok sett veldig annerledes ut. Det har skjedd mye med kunstobjektet, media, tidsbasert og politisk kunst, bevegelser som er veldig utfordrende å historisere. Men disse prosessene starter nå. Det viktige er at historien blir skrevet av flere, at den ikke bare blir sett fra ett perspektiv.
Er det spesielle kunstnere under Momentum 10 som du gleder deg til å se, eventuelt til å se igjen?
Jeg gleder meg til å se hele utstillingen. Det er mange gode kunstnere med. Eija-Liisa Ahtilas Today er et viktig tidlig verk av henne som jeg ikke har sett på en stund. Jeg ser også frem til Francesc Ruiz’ installasjon House of Fun, som jeg ikke har sett før.
