Da han giftet seg med stedatteren sin, oppnådde den amerikanske filmskaperen Woody Allen å bli en karikatur av den predatoriske patriarken. I britiske Natalie Price Hafslunds video Assasin (2018) får han flere Iphoner shmækk! i ansiktet i rask rekkefølge. Det er kunstnernen selv som kaster dem – med oppsiktsvekkende presisjon. Den defomerte pappmasjebysten (Woody, 2017) fra Hafslunds video, står på gulvet i utstillingen Clean Criminal på Unge Kunstneres Samfund (UKS), den fjerde i rekken av såkalte «dobbelteksponeringer» i regi av UKS, der de i tillegg til sine egne lokaler også låner rom på Kunstnernes Hus.
Todelingen følger, som med tidligere utstillinger i serien, et logisk mønster: kunstnerskapet er spaltet i to deler med hver sin distinkte signatur – gjerne en performativ og en diskursiv – som utfyller hverandre. På Kunstnernes Hus viser Price Hafslund hovedsaklig malerier, samt et par skulpturer. I UKS’ lokaler går det i readymades og videoer.
Price Hafslunds malerier nikker til abstrakt etterkrigsmaleri (Cobra, abstrakt ekspresjonisme), men demonstrerer også en ustyrlig materiell eksess som gjør kategorisering vanskelig. Hun benytter gjennomgående atypiske underlag som kunstgress, filt og maltrakterte treplater. Innimellom farge som er gøsjet på i grove teksturerte felt, finnes innslag av istykkerrevne t-skjorter, resepter og dopapir. Et par små kvadratiske lerreter (Bermuda triangle og Au naturel, 2018) er smurt inn med hårfjerningsvoks, og noen hårballer stikker ut av den malingsmettede overflaten. Fra Au naturel drypper en fet, gylden væske ned på gulvet. Dinner’s ready (2018) er et skjørt reisverk av restmaterialer, inklusive en død humle, dandert på en kasse stilt på høykant.
Hafslund har jobbet frem bildene sine over tid, angivelig dansende mellom dem mens de har ligget strødd rundt henne på ateliergulvet. Maleriene tenderer mot å overmanne sitt eget skjema med en overdådig og eruptiv fysikalitet. For liksom å holde disse voldsomme elementene på plass, er innredningen påtatt museal; et par frittstående museumsgrønne vegger står midt i prosjektrommet på Kunstnernes Hus, og bildene er ryddig arrangert på og rundt disse.
I UKS’ lokaler kjører en automatisert støvsuger kledd i en punkete rød jakke av lakseskinn (rock’n’roll, 2018) komisk rundt i utstillingen, som òg er spekket med hentydninger til det abjekte, utflytende, inkontinente. Ved siden av kunstnerens (plettfrie) rulleblad presentert i klem mellom to store glassplater finner man et identisk herbarium inneholdende kun en spyttklyse. På et høyt bord forgriper noen dørstopperfrosker i provisoriske latekskostymer seg på paier; en av dem henger fra bordet med klemmer på «brystene» og en liten plastpose over hodet, som den underdanige parten i en sadomasochistisk kvelningslek. Scenen fremstår som en allegori for møtet mellom kroppslig impulsivitet og disiplinerende praksiser. På samme måte som latekskostymene reduserer deltakerne til gjenstander for et seksuelt begjær, kan man se kunstens normerte fremtredelsesformer – herunder maleriet – som en spissing av materialet inn mot ulike «estetiske kinks» og evalueringsinstanser.
Flere av verkene på UKS setter kroppsfunksjoner som seksuelt begjær, fordøyelse, sekretutskillelse opp mot hierarkiske, sågar falliske, figurer. Fra toppen av en stabel av to rustne grisetrau og en whiskeytønne, sildrer noen slappe stråler med en urinlignende væske (Here piggy piggy piggies, 2018). Kunstnerens nedsølte malerdress henger på veggen, påmontert en rød fallos i skrittet. Fire videoer, inkludert den der Woody Allen blir angrepet med Iphoner, spilles fra skjermer spredd rundt i rommet. Én viser en hurtigvekslende sekvens med tre stillbilder av henholdsvis bæsj, sjokolade og heroin (Brown Noise, 2018). På gulvet foran står en kubisk skulptur satt sammen av et stort antall blymoduler (Cabin Luggage, 2018). Bly brukes i ammunisjon, men er også et tilnærmet verdiløst, endog giftig stoff – som er noe inn i helvete tungt. Heroin, avføring og sjokolade er materier som er forbundet med overskridelse av regulerende regimer (som straffelov, hygiene og diett).
Også kunstrommet er et regulert sted, men et som tillater eksperimentering med materielle og sosiale hierarkier. Price Hafslund utnytter denne lisensen med godt gehør. Kjønnshår i øyehøyde og proxy-angrep på Woody Allen, signaliserer riktignok et smått «aggressivt» feministisk program, men Clean Criminal er i sum en satirisk og intellektuelt pirrende utforsking av mulighetene for kreativ manipulasjon med koordinatene, ikke et forsøk på å kullkaste systemet.
