av Hans Ulrich Obrist
Den innflytelsesrike kuratoren og museumsmannen Harald Szeemann døde den 18 februar. Hans Ulrich Obrist har skrevet denne personlige nekrologen.
Harald Szeemann kuratoriske verk er svært komplekst og lar seg ikke redusere i enkelte aspekter. For meg personlig betydde utstillingene han gjorde i Zürich mye fremfor alt «Der Hang zum Gesamtkunstwerk» i 1983, som jeg som gymnasiast besøkte hver dag. Der var forståelsen av utstillingen som en verktøykasse (toolbox) viktig, og kunskapens arkeologi i beste Foucaultske forstand ble tydeliggjort. Om han viste Artaud, Gaudi, Schwitters, Steiner eller samtidskunst klarte Szeemann alltid å bygge en bro mellom fortiden og samtiden og dette er uvanlig.
Szeemann har testet ut en rekke forskjellige utstillingesmodeller, og han har også stått bak mange betydningsfulle monografiske utstillinger: Beuys, Delacroix, de Maria, Duchamp, Merz, Naumann, Picabia, Serra Spesielt husker jeg utstillingen med Mario Merz. Han og Szeemann hadde fjernet alle veggene i Kunsthaus Zürich, og viste verket som et åpent felt. Merz’ igloer ble vist i den store salen som en visjonær og utopisk by: La Citta Irreale.
Szeemann forsto utstillingen som et «arkiv i forandring». For meg ble han et forbilde blant annet fordi han greide å kombinere sin rolle som frilans kurator med at han var fast tilknyttet Kunsthaus Zürich. Et annet viktig punkt er hvordan han pendlet mellom det store og det lille, det private og det offentlige. Etter Documenta i 1972 i Kassel gjorde han for eksempel en utstilling om sin bestefar i en privat leiliget i Bern. Det fantes hos Szeemann intet hierarki mellom stort og smått helt i tråd med Robert Musils påstand om at kunst kan oppstå hvor man minst venter det. Harald Szeemanns dødsfall er et stort sjokk og tap for kunstverden.
Hans Ulrich Obrist, Paris, Februar 2005
(Denne nekrologen vil også publiseres i neste nummer av Kunstzeitung. Den er oversatt av Leif Magne Tangen. red.)
