Kunstner og teknolog Mindy Seu er i Oslo denne uken for å holde en lecture performance på Office for Contemporary Art Norway (OCA). Arbeidet, som også finnes i bokform, har tittelen A Sexual History of the Internet (2024) og tar for seg seksualitetens sentrale betydning for teknologisk utvikling og hvordan dette systematisk har blitt underkjent i den offisielle historiefortellingen. Jeg møter Seu over Zoom mens hun fortsatt er i Berlin og forbereder seg på den europeiske etappen av en internasjonal turné. Samtalen vår streifer blant annet innom sexarbeidets innflytelse på utformingen av tidlig internett, publisering på Instagram og sitatpolitikk.
A Sexual History of the Internet åpner med en diskusjon om seksuelle trekk ved teknologi som er eldre enn selve internettet, som den taktile opplevelsen av å bruke en mus eller følelsen av å skyve en diskett inn i en maskin. Du understreker at relasjonen vår til teknologi alltid har vært fysisk og kroppsliggjort, også før vi gikk online. Hvorfor begynner du her?
Teknologihistorie blir fort uhåndterlig. Hvor begynner og slutter teknologien? Mens performancen har tittelen A Sexual History of the Internet, er også alt som går forut for internett relevant, siden det handler om datamaskinkomponenter som er tydelig forbundet med det. Jeg ville også inkludere ulike proto-internett som ARPANET, Xanadu og tidlige hypertekststrukturer. Historien jeg forteller er derfor ekspansiv, men samtidig fokusert på internett slik vi kjenner det.
Du tar for deg hvordan etterspørsel etter seksuelt innhold var en drivkraft for innovasjon i en tidlig fase av internetts historie. Et eksempel du nevner er fra da forskere utviklet algoritmer til bildekomprimering ved USC i 1973. De brukte en beskåret del av Lena Forséns midtsideoppslag fra en utgave av Playboy, som tilfeldigvis lå og slang på labben, som testbilde. Bildet endte som en standard for utviklingen av JPEG-formatet og ble brukt i forskning på bildekomprimering i flere tiår uten Forséns tillatelse. Hvilke maktdynamikker avslører denne fortellingen?
Tidlig bruk av ny teknologi har ofte seksuelle formål. Kombinasjonen av fantasi og hemmelighold som kjennetegner internett, førte til seksuelle utvekslinger som var drivkraften for reell innovasjon. Det var et frigjørende øyeblikk i historien der sexkjøpere og sexarbeideres ønske om å møtes førte til utviklingen av ting som økt båndbredde, chattetjenester og nettbaserte betalingssystemer. Men utbytting lå hele tiden i bunnen. Mennene som lagde disse nye teknologiene brukt dem skjødesløst. Jeg forsøker å vise sammenhengen mellom denne ekstraksjonen – ting de selv oppfattet som bare en vits, men som endte opp med å påføre andre skade – og de teknologiske fremskrittene den bidro til.
Tidlig i performancen, som jeg nylig så på Performance Space New York, ber du publikum tenke over at kroppene deres allerede er lastet opp på forskjellige plattformer, som helsedata sporet av apper, ansikter fanget med gjennkjenningsteknologi og annen intim informasjon lagret av tek-selskaper. Hvorfor?
Performancen handler ikke bare om sexarbeidets historie, den kartlegger hvordan nettmiljøer har påvirket seksualiteten vår i videre forstand. Det inkluderer metaforene vi bruker og hvordan vi, gjennom bildene og informasjonen vi etterlater på nettet, opptrer både som voyeurer og objekter for andres blikk. Jeg siterer teknologen og sexarbeideren Liara Roux og hennes arbeid med McKenzie Warks A Hacker Manifesto [2004], om datautvinning. Sex og teknologi er allestedsnærværende, og overvåkning binder dem sammen.
Performancen gjør skrollingen på Instagram, som gjerne er noe man driver med alene, om til en kollektiv handling, ved å få publikum til å følge med på sine egne telefoner. Hvordan kom du frem til dette formatet?
Mens jeg holdt på med manuset til performancen, beskrev vennen min Melanie Hoff telefonen vår som et sexleketøy. Jeg husket også at da jeg underviste på Yale School of Art for noen år siden, så hadde jeg en avgangsstudent, Julio Correa, som eksperimenterte med Instagram-story som publiseringsformat. Kombinasjonen av de to ideene føltes som den rette måten å fortelle denne anekdotiske historien på. Vanligvis klikker du gjennom stories ganske fort, men når du tvinges til å bruke autoplay, blir det en mer intens og varig publiseringsopplevelse, et automatisert slideshow. Det er umulig å få alle til å starte avspillingen samtidig på grunn av ulik reaksjonshastighet, oppmerksomhet eller internettilgang, noe som gir et vakkert, asynkront korpreg, der lyset og lyden fra alle telefonene i publikum bølger gjennom rommet. Det kjennes litt ut som å være i en kirke.
Før performancen begynner, gir du noen ganske klare instrukser: Alle må skru opp lys og volum på maks, vente til du gir signal før de klikker og være med å lese utvalgte partier høyt. Blir reglene fulgt?
Det overrasker meg litt at folk stort sett følger reglene, for de har alltid muligheten til å trolle eller klikke seg fremover. Men det er en performance, så folk setter skepsisen på pause og overlater til meg som forteller å vise vei. Dessuten er vi allerede vant til å bli instruert når vi bruker disse appene, uten å stille spørsmål. Performancen synliggjør dette, noe jeg ønsket å fremheve.
Det var viktig for meg at publikum var med å lese. Jeg siterer så mange folk som mulig, og når disse sitatene leses høyt, blir de til en resitasjon, du kroppsliggjør noen andres ord. Det oppstår en queering-effekt: Rommet er ekspansivt, og å få menn til å si «klitorisen min», er en vakker opplevelse, noe alle burde prøve.
Ditt forrige prosjekt, Cyberfeminism Index, begynte som et åpent dokument som gikk viralt i 2019, før det utviklet seg til en database, en 600-siders bok og en lecture performance. Hvordan viderefører du dette arbeidet i A Sexual History of the Internet?
Cyberfeminism Index var et paraplyprosjekt med flere nedslag. Det samlet tre tiår med nettaktivisme og nettkunst som ikke bare hadde et internasjonalt spenn, men også mange tematiske tråder. Noen var fokusert på wetware, noen på hacktivisme, noen på akademiske ressurser som pensum. Et annet stort tema var hvordan seksualitet påvirket internett og vice versa. Jeg mener bestemt at hele cyberfeminismen handlet om kroppsligjort teknologi. Da jeg avsluttet det prosjektet, var seksualitet et av temaene som fulgte meg fordi det føltes så sosialt relevant. Om du er en voksen i internettets tidsalder, forholder du deg til seksualitet på nett på en eller annen måte. Jeg forsøkte å kartlegge den historien. A Sexual History of the Internet vokste ut av de temaene i Cyberfeminism Index.
Du lagde Cyberfeminism Index ved hjelp av crowdsourcing. Dette prosjektet siterer mange folk fra ulike disipliner, fra akademikere til sexarbeidere og kunstnere. Hvordan avgjorde du hvilke stemmer du skulle ta med?
Bakgrunnen min er i mediekunst. Jeg integrerer kunsthistorisk kunnskap med teoretiske referanser som tekster om teknologi og teknologikritikk. Men jeg siterer også fra tekster skrevet av sexarbeidere og historier som er overlevert muntlig. Jeg ønsket å nedtegne disse. Om du bare siterer akademiske kilder, går du glipp av anekdotisk og muntlig historisk informasjon. Hvem du velger å sitere og ikke, er et politisk valg. Jeg forsøker alltid å være bevisst på det.
Performancen din dokumenterer hvordan sexarbeidere har vært sentrale i utviklingen av netteknologi, samtidig blir de stadig fjernet fra plattformer og nektet tilgang til betalingssystemer. Kan du forklare dette paradoksale systemet?
Sexarbeid er arbeid som krever kompensasjon. Men plattformer profitterer på seksuelt innhold samtidig som de gjør det nesten umulig for sexarbeidere å tjene penger. Alle voksne er implisert i sexindustrien, akkurat som vi er implisiert i tekindustrien. Men hvis du klassifiseres som sexarbeider, er det plutselig umulig å bruke de største betalingstjenestene og det har ringvirkninger. Alle kan oppleve å bli usynlige for algoritmene når plattformer begraver poster, for eksempel. Neste skritt er shadowbanning (skjult utestengelse), så total sensur, og så en dag kan man havne i fengsel for å bryte bruksbetingelsene. Sexarbeidere ligger foran i løypa. Det er viktig å se rollen vi har i å endre denne omfattende overvåkningen og kontrollen på nett.
Du beskriver boken som et «økonomisk eksperiment». På hvilken måte?
Instagram-storyen forblir gratis tilgjengelig, men med boken ville jeg prøve ut å redistribuere inntektene via MetaLabels delingsmekanisme. Jeg foreslo å ta utgangspunkt i sitatene og tilbød de jeg siterer å få del i overskuddet fra salget. Jeg har skrevet et lengre essay om dette på MetaLabel. Redistribusjon gjennom sitater er viktig for meg.
Har du endret noe på Instagram-storyen etter at boken ble publisert, basert på responser på performancen?
Ja, noen sitater er endret, enkelte partier er omorganisert og det femte kapittelet er modifisert. Det som er fint med nettpublisering er at den er dynamisk og kan endres. Praksisen min med teknologidrevet performance og publisering har tatt årevis å bygge opp. Prosessen med å utvikle verket, publisere det og sosialt aktivere det, er svært viktig fordi den lar verket forbli formbart. Selv om boken er trykket, kan vi fortsette å endre historiene på Instagram. Jeg liker dette sosiale samarbeidsformatet med flere forfattere. Det gjenspeiler samtiden, gjennom kollektivitet.
