Teenage Angst

Ikke har jeg sett forestillingen, men jeg har hørt muntlige overleveringer.

Verket er jo tydeligvis vellykket, i flere forskjellige versjoner. Som gammel TOPY-medlem og cyber-punker er jeg fristet til å legge an en sosial-antropolgisk vinkling. Det viser for meg sammenbruddet i den offentlige kommunikasjon, som vi ser i Klassekampen/ Morgenbladet/ Dagbladet og nylig Elle. Vi har ganske enkelt ikke noe å snakke om. Stammen har blitt ufruktbar.

M.K.

Det var skikkelig digg å se så mange “skjønnere, kritikere, oppegående publikummere så sure etter en bedriten forestilling på Black Box.

Når skjønte publikum og ensemble at det var kjørt ? Hvorfor klarte ikke publikum å gå ? Hvorfor gikk ikke staben av scenen ? Hele forsamlingen må jo ha vært en gjeng med sadomasho“er.

Kjære formidlere og publikummere. Gi hverandre mere bank av dette slaget.

Har det egentlig kommet noe som helst meningsfullt ut av forestillingen og den påfølgende debatten? Det synes ikke jeg. Etter en oppsummering ser alt fullstendig meningsløst ut for min del. Innholdet i debatten faller fra hverandre på samme måte som innholdet i “forestillingen”, og mister all mening – samme hvor mye godvilje jeg legger til. Og det er ingen meningsløshet som på snedig vis kan fylles med mening, slik kunstneren gjerne vil ha oss til å tro. Det eneste meningsfulle som kommer ut av debatten er fokuset på hvilken enorm sløsing av offentlige kulturmidler dette har vært.

jeg er enig, denne debatten kan ikke dø ennå. Et sitat til:

“Man skal liksom skal være ansvarlig for hvordan opprørte skattebetalere anvender pengene sine.”

Hm, mange av oss lever i denne villfarelsen. De fleste føler et ansvar for penger de mottar fra kollektivet. De fleste dårlige punkeband som er kjempeopptatt av å sprenge grensene uten noen særlig kompetanse gjør dette uten statsstøtte. At Fehr tryna hadde vært en ærlig, om enn flau, sak om han ikke hadde vært så utrolig defensiv og arrogant etterpå. Arrogant? Ja, det ER arrogant å tro at ingen har tenkt over fellesskapet og pornoen etc etc før entropy, og dessuten påstå at folk ble sinte fordi dere gav dem noe nytt å tenke på. Jeg ble sint av arrogansen det er å ikke respektere publikum, ikke fordi jeg aldri har tenkt på disse problemstillingene før…Men selvsagt kommer Fehr til å kontre dette, for samme hva man sier har han prat nok om “konstruerende pragmatisme” og lignende “teori”

Klein-Marius, som de sier der nede i Tyskland,

30 på premièren – som også ble den eneste forestillingen. det må man si er god bruk av offentlige midler!

Men du er tydeligvis på vei, det må tilføyes. Med din tidligere forestilling ‘Echoing Green’ BLE det jo ingen première i ordets rette forstand, da denne ble utsatt under påskudd om sykdom.

Etter å nå ha sett to av dine forestillinger og hørt om en installasjon du har utstilt (som HELLER ikke ble ferdig i tide), håper jeg du etterhvert tar inn over deg hvilket ansvar og konsekvenser som følger av at du som ‘kunstner’ ønsker å forholde deg til andre utøvere, kulturelle institusjoner og publikum – for det er jo tydelig at du orienterer deg mot et større rom, og at dette er viktig i dine prosjekter, spesielt ‘Entropy’.

Paradoksalt nok synes det som om dette er hovedproblemet i ditt prosjekt: Å aktivt forholde deg til et rom på en moden måte som fordres av en seriøs deltaker. Paradokset er da selvsagt at interaksjon vektlegges så sterkt dine innlegg ovenfor. I så fall må vel ‘Entropy’ sies å være svært mislykket i mer enn en forstand.

Grenser må settes og tydeliggjøres for å kunne overskrides på en måte som gir mening. Jeg skriver dette innlegget ikke fordi dine forestillinger i noen særlig grad har engasjert meg, men med tanke om at du skal legge ved denne ‘debatten’ (der få av innleggene besvarer hverandre, og du,Marius, ikke synes å ville besvare kompromitterende spørsmål i særlig grad) i evalueringen av stykket, mener jeg selve forutsetningene for slike forestillinger bør belyses og deretter fungere som faktiske parametre når et prosjekts vellykkethet så i ettertid evalueres.

Det er lov å være ung og ha ambisjoner, men å være ambisiøs får her en vond ettersmak. Jeg siterer fra dine innlegg ovenfor:

“Med forestillingen setter vi Black Box i 0.”

“Jeg ser like ofte i samfunnet ellers som i kunst/teater-miljøene et behov for å sette mellommenneskelige forhold inn i forenklende offer/overgriper eller skyldig/uskydig eller sjef/undersått dualismer. Skal vi se nærmere på det og ta en diskusjon eller la provokasjonen ligge? (Du…Du….Du…..?) Akkurat som om jeg ikke har stilt meg de spørsmålene allerede.”

Spesielt siste linje får en ytterst vondt ettersmak i en debatt med oppegående deltakere og presumptivt selektive lesere. Har vi ikke alle stilt oss slike spørsmål, tror du? Vær så snill!

V. W.

Skjønner. Ja, men da kan det jo bli riktig gøy fremover. Et virkelig interressant prosjekt jeg umiddelbart har sans for er dette ihvertfall (JRMoe: “Jeg tror kritikerrrollen trenger å gjennomgå den samme “dekonstruksjon” eller problematisering som kunstnerrollen – om den skal kunne si noe interessant om samtidskunsten slik den ser ut nå”); de forskjellige produsentrollene, hvis jeg kan kalle det det, er som regel innsauset i uartikulert og mørkelagt mytologi og uskrevne regler. Alle spør hva er kritikerens rolle, kunstnerens funksjon, osv, osv. Men: hva er identitetens genereative prinsipp, hvilke fortellinger, bilder, næres de av? “Kunstner”, “forfatter”, “kritiker” — alle disse, jeg hadde nær sagt mytologiske skikkelsene, bør få sine personaer gjennomlyst, dekonstruert, og, ja, absolutt, bli utprøvd i rom som divergerer fra de rom disse mytologiskikkelsene vanligvis beveger seg i.

Nei, det har jeg ikke. Det ville eventuelt falle utenfor rammene for denne diskusjonen. Men takk som spør!

Apropos “tynet” du fikk i Morgenbladet: Har du noen kommentar til det?

Kjære:
Elin, Kjetil, Marius o.a.

selvsagt er dette siste innlegget mitt dratt vel langt: det er ren posørvirksomhet og posisjonering som er ment:

1) Å åpne for en debatt om kritikerens / betrakterens funksjon i “åpne verker” som ovvennevnte, og som jeg har planer om å følge opp – da innenfor en mer etablert kritisk retorikk.
Som Elin påpeker: en slags videreføring av
kritikkmodernisme-prosjektet til Leif Høghaug og meg fra i fjor. (Krit.Sirkelen)

Jeg tror kritikerrrollen trenger å gjennomgå den samme “dekonstruksjon” eller problematisering som kunstnerrollen – om den skal kunne si noe interessant om samtidskunsten slik den ser ut nå.
Og selvsagt: for å få tilfang til en debatt om kritikerrollen er det lett å slenge ut en provokasjon
(Dette har for øvrig ingenting med tyna jeg får i morgenbladet denne uka å gjøre – om noen skulle ha fått med seg den

2) Å åpne for en debatt om maktkonstellasjoner i
presumptivt likestilte rom. Teatret/kunstrommet såvel som debattrommet/det offentlige rom.

3) å få dette til å bli det lengstlevende innlegget ever på kunstkritikk.no. Dette av rene forfengelighetshensyn selvsagt. Tommy O hadde 31. Vi lå på 28. Føkk heller.

Jeg har ikke tenkt å si mer nå, annet enn at jeg er glad for de siste innleggene som kom på et tidspunkt der jeg oppfattet at situasjonen hadde låst seg. Og respekt til Marius, som har vært villig til å gå inn i dette rommet og videreføre prosjektet sitt.

Og jeg vet ikke om det er noe vits i å si det: men faen heller, jeg oppfatter ikke dette som mitt kunstverk. Uansett – det er en av de mest interessante diskusjonene om scenekunst (& kritikk)jeg har deltatt i på lenge.

Takk for meg.

Jon Refsdal Moe

Godt poeng. Chat-forumet er i alle fall fullt av anarker, som imidlertid ikke ser ut til å være spesielt anarkomane.

“Internett har vokst fram som et anarkisk system som er i ferd med å overta for yrkes-kritikere og journalister sin rolle som kritisk offentlighet.”

Er det chat-forumet her på siden du sikter til??

Jøss. Du er litt av posør, Jon. Og det er jo morsomt. Det skal du ha. Men jeg vil kjefte litt på deg også. Altså: Du trekker kanskje det prinsippielle i kritrikerrollen, slik du f.eks. definerere den i Krit. Sirkelen, hakket for langt? Det er jo utvilsomt en ganske navlebeskuende og småblærete retorikk du driver med her, som dessuten (aner det meg) virker litt FOR egnet for å skape debatt. Jeg heller mot å betrakte deler av ovenforstående tekst som en del av kritikerens (Altså Jons) egoproduksjon, mer enn en reell kritikk. Men det er jo også ganske på kanten. Derfor skal ikke jeg debattere, og lar det heller henge der, uavsluttet, som et spørsmål, eller noe åpent, ihvertfall. Hehe. Punktum.

entropi eller ikke entropi – her ligger det mye bra drama, i form av skinnuenighet, egoboosts og/eller ordkløyveri…
Det er mye som kan sies både om kunsten og kunstkritikkens status og funksjon, og som Jon R Moe påpeker er vel dette et fora som er egnet for diskusjoner rundt nettopp det.
I den grad kulturrådet støtter von der Fehrs arbeid, ligger det også en pott fra samme organ bak dette foraet – da er det vel tillatt med eksperimentering og eventuell feiling her også?
I den grad nok en utenforstående (og kanskje til det kjedsommelige diplomatisk?) kommentar er interessant her, vil jeg påpeke den vel ganske åpenbare konflikten som ligger mellom kunstneren von der Fehr som står midt i egen prosjektprosess og kritikeren Moe som står fritt til å uttale seg om det han har sett – ikke det kunstneren skulle ønske han kunne ha sett…
I den sammenheng blir det meningsløst å fordele ære for en debatt som om man drar det langt nok faktisk kan tillegges kulturrådet som tross alt har bidratt til åpning for eksperimentering både på kunstverk og -kritikk siden, mer eller mindre direkte i de to endene av debatten her.
At det i praksis finnes rom for tøying av grenser i begge ender kan selvsagt være problematisk når man som kunstner ønsker konstruktiv feedback på sitt arbeid. Samtidig ville kritikkvirksomheten totalt spille ut sin rolle om man uansett kvalitetsnivå på et offentlig oppført verk skulle prioritere ren empati for det forsøk som kanskje kan skimtes i et ellers tydelig uferdig prosjekt – posisjoneringen Moe og von der Fehr inntar her impliserer dermed like mye en diskusjon om hvem kritikken er for, som hvem kunsten er for, samtidig som det dreier seg rundt et grunnleggende spørsmål om funksjon i forhold til arena, og om (u)balansen mellom et personlig og et distansert forhold til henholdsvis en kunstnerisk arbeidsprosess, en forestilling, en debatt, og til og med entropibegrepet.
Like mye som von der Fehr ikke uten videre kan kreve å få respons spesialtilpasset egne ønsker og behov, burde kanskje Moe være litt mer forsiktig med skyts på det personlige nivå i sin distanse…
Det hadde vel neppe blitt noen entropidebatt uten Marius von der Fehr, samtidig som den neppe ville blitt like lang uten Moes tilsynelatende ærlige, og til dels kanskje velbegrunnede frekkhet.
I den grad debatten mellom de to ovennevnte skal ha noe videre poeng får man imidlertid håpe at de er dyktige nok på sine respektive felt til å heve seg over det man lett kan begynne å lese som trang til penisforlengelse midt i smørja av ‘ikkeno’…eller ta opp igjen debatten ved neste verk. (det var vel kanskje Moes intensjon nettopp å vise absurditeten i å fortsette diskusjonen av Entropi, forstått som den forestillingen han var vitne til…?)

Jeg syns personlig Marius er inne på mange interessante problemstillinger i innleggene sine som er viktige for teateret som arena for politisk engasjement, og ideelt sett er jeg nok enig i at et velment eksperiment burde tas på alvor.
Samtidig blir det litt for enkelt å kreve alment gehør, eller engasjement rundt ideer som likevel er basert på et veldig tydelig, og noen ganger bombastisk ståsted – dvs, som impliserer en normativ oppfatning av hva teateret bør være/gjøre.

I det man inviterer publikum inn i et kunstnerisk eksperiment kan man ikke uten videre forvente å bli klappet på skulderen fram til mål – jeg ser at von der Fehr har mange gode motiver og intensjoner som kan føre til helt andre resultater neste gang. Men inntil videre må du tåle å bære vekten av risikoen som uunngåelig vil ligge i ditt prosjekt – som du selv sier; fordi det foreløpig krever for mye av et publikum i fohold til hva dere selv har servert som forestilling, og hva man under rammene av Black Box Teater vanligvis kan forvente av kvalitetssikring i den sammenheng.

Skal man diskutere de rent dramaturgiske forutsetninger for å få prosjektet til å lykkes, mener jeg man nødvendigvis må være dypere involvert i selve ide- og arbeidsprosessen din for å kunne si noe egentlig konstruktivt, alternativt jobbe med løsninger i egne utøvende prosjekter.
Som du selv påpeker kreves det høyt nivå av forståelse mellom de involverte for å kunne oppnå en følelse av fellesskap og tro på det aktuelle prosjekt – da kan man kanskje ikke forvente allverdens fra de som opplevde et mislykket sluttresultat? (om enn et spennende idégrunnlag og påfølgende debatt)

Jeg stiller meg uansett positiv til å følge utviklingen av prosjektet, men tror også at debatten rundt steg nr en i prosessen er noelunde utdiskutert, og at utviklingen av egen arbeidsprosess burde få fokus igjen. Med eller uten innspill fra dette forum, men uten for mye energisløsing på forsvarstaler. enig; det burde ikke være nødvendig. La deg selv gå videre.

lykke til.

Nå har vi sett veldig mange versjoner av von der Fehrs syn på denne forestillingen. For hver gang jeg leser et av hans innlegg, øker mitt savn av innspill fra de øvrige medlemmene av denne mystisk brokede gruppen. Jeg tror ikke at vi vil få noen skikkelig idédebatt om gruppesamarbeid og teaterhåndverk før disse personene også kommer på banen, for i von der Fehrs innlegg beskrives gruppeprosessen fra initiativtakers/regissørs ståsted, konklusjonene trekkes fortløpende, og vi har ingen andre perspektiver å forholde oss til. For å komme med konstruktive innspill i forhold til gruppedynamikk i denne eller lignende prosesser, er det viktig å ha et bredt materiale å forholde seg analytisk til – generelle ideer og råd blir håpløse skudd i blinde. Vi må vite hva vi egentlig forholder oss til, ut over det vi har sett som publikum, og ut over det von der Fehr kan berette.

Til foraet:

Jeg etterlyser i dette foraet interessante ideer om gruppe-samarbeid og teater-håndverk.

Jeg kommer til å sende debatten inn til kulturrådet som en del av evalueringen av prosjektet. Siden jeg ikke er ferdig med prosjektet og vil gjøre mer med det i sommer, er det fortsatt muligheter for å komme med konstruktive innspill. Det er også mulig å fortsette en utjevning av “hierarkiet” for de som følte seg forulempet av forestillingen.
Jeg må forklare noe av prosessen når det er så mange anklager om at jeg er en dårlig håndverker osv.

Jeg initierte et samarbeidsprosjekt som het Entropy. Entropi er den bakgrunnen jeg foreslo at vi skulle forsøke å gjøre noe med. Gruppa besto i utgangspunktet av de tre personene dere så i panelet + meg. Jeg gjorde et initiativ for å prøve ut et demokratisk samarbeidsprosjekt. Gjennom individuelt arbeid skulle hver enkelt person som deltok i kraft av sin selvstendighet som individ utvikle et individuelt materiale som skulle være basis for det fellsskaplige arbeidet. Jeg kan forklare mer om ideene mine her: [email]mariusfehr@yahoo.no[/email], hvis folk er interessert i en faglig utveksling.
Det litt spe materialet fungerte ikke som et felles fundament for fellesskap etter min mening. Det var likevel ønske om å gjøre forestillingen. Kollektivet krevde at jeg skulle ta regi-rollen, noe jeg helt klart motvillig tok på meg i det jeg så at det ville oppløse kollektivet. Det ble derimot avkrevd av meg. Hvis jeg hadde ønsket å være regissør i et slikt prosjekt hadde jeg organisert det helt annerledes. På det tidspunktet jeg tok over regi-rollen fra et fellesskap som ikke var basert på noe fundamentalt annet enn setningen: vi er et fellesskap, vi er alle mennesker, og vi er da venner (?), da ble tiden knapp. Samarbeidsproblemene eskalerte i uklarhetene som oppsto i det at jeg ikke kunne gå helt bort fra utgangspunktet i rolleutformingen. Ingen forsto at det var dem selv som skulle stå på scenen og at de måtte bestemme sin egen rolle, hva de ønsket å si og hva de ville representere, uansett hvor rett fram jeg sa det. Dette er noe de har sagt til meg da det ble for seint å gjøre noe med det. Manus kollapset i uklarheter, siden det i utgangspunktet skulle skrives i samarbeid. Jeg endte med å måtte bruke relativt løse utsagn og skisser i et lappeteppe av tekst i forhold til en dramaturgi som etterhvert ble mer og mer umulig. Alt ansvar for alle virkemidler ble dumpet over til regi-rollen, fordi ingen andre klarte å få oversikt over hverken dramaturgien (som jeg skisset ned på bestilling) eller en gang hvordan teater-virkemidlene kunne settes sammen. Jeg kan ta kritikk for mye her. Jeg burde kanskje avlyst forestillingen da jeg så hvor vanskelig det hadde blitt? Jeg burde heller gjort en solo-forestilling? Jeg burde antagelig ikke jobbet med denne sammensetningen av personer. (Samtidig har jeg stor tiltro til hver enkelt av dem. Det var som gruppe det ikke fungerte.) Den forestillingen som til slutt ble presentert var en fullstendig krise-løsning etter at jeg måtte gjøre en helomvending med en forestilling som ikke ble ferdig. Live-situasjonen var ikke innøvd og lå utenfor samtliges kompetanse. Det trengs selvfølgelig lang forberedelse og trening på en slik situasjon. En situasjon som jeg ikke er sikker på at noen av debattantene her ville taklet: Deg som du er på scenen, som et sosialt individ, som må gjøre noe særdeles interessant attpåtil. En annen ting jeg kunne ha gjort var å trekke meg ut av utøver-rollen jeg likevel ikke hadde tid til å jobbe med og slik sett ikke lenger delta i et fellesskap jeg heller ikke lenger trodde på. Da kunne jeg kanskje landet forestillingen som et slags negativt eksempel? Og gjort det på en litt sardonisk underholdende måte, men da ville jeg ihvertfall blitt sett på som en som ofret sine medarbeidere. Vi skulle spille oss selv, men det dramaet som oppsto var at alle i gruppen var uenige med hverandre i helt vesentlig performative problemer. Vi var ikke enige om formen da vi sto på scenen, vi spilte hvert vårt stykke. Selv om jeg ble itvunget regi-rollen og hadde formet en krise-løsning, var det ingen som fulgte den! Og kollapsen skjedde mellom oss der og da. Dette kan jeg si fordi jeg ikke overfører ansvaret på enkletpersoner. Jeg vet at jeg til slutt står som den ansvarlige. Personlig så skylder jeg på mitt eget skjønn og på den alltid skumle gruppedynamikk og entropien som oppstår når man ikke tar ansvar sammen. For meg er det en lærdom jeg aldri vil glemme. Neste stykke vil bygge på denne erfaringen. Den vil jeg gjøre nesten gratis og i atelieret mitt for en billig billettpris. Folk kan komme der og vurdere håndverket mitt når jeg jobber under forhold jeg kan være sikker på at jeg mestrer. Uansett kommer jeg ikke til å gå inn i ufarlige teater-former og safe inn produksjoner i den redselen man kan få av kultur-Norge. Som sagt så er akademi-utdannelsen en opplæring i miniatyr om hvordan jante-loven fungerer og hvor uvurdelig det er å søke sine egne veier.

Jeg utforsker hvordan selvstendige individer med sine styrker og svakheter kan nå fram til et gruppe-resultat. Det er dømt til å være en forskning det går galt med inneimellom og det er selvfølgelig ikke uflaks. Men jeg etterlyser som sagt interessante innlegg om eksperimenter som dette. De savnes helt klart her til lands. (Selv om feks. Baktruppen kan nevnes) Hvordan tror dere at folk har utviklet teater og kunst før dere? Ved å følge alle spillereglene? Ved å følge janteloven?

Til Jon:

Ditt første innlegg ser jeg for det første på som et forsøk på utdriting. For det andre ser jeg i din løpebane som kritiker et sterkt behov for å være kreativ på andres bekostning, så også her. Du er bare for prektig til å ta et gruppekollaps for det det er og starter debatt om noe helt annet enn forestillingen/kollapsen. Du sier at det ville være synd å la forestillingen dø med at den var pinlig. Synd for hvem? Ditt eget “kreative” ønske går på min bekostning. Noe du feks ikke fikk med deg i diskusjonen på Black Box, var at jeg ikke forsvarte mitt eget prosjekt der og da, fordi kollapset allerede hadde skjedd. Jeg er da ikke så dum at jeg forsvarer et kollaps når alle kan se rett inn i det. Eller så du ikke at jeg var helt åpen i møte med kritikken? Var du bare fornærmet over biffen du hadde fått servert?

Og så ønsker du å lage en debatt om de spørsmålene forestillingen reiste. Helt andre folk enn deg har stilt spørsmål og debattert problemstillinger som forestillingen reiste Jon. Jeg tar vel ikke feil om at Per Platou er den første som startet dette, og det på en svært konstruktiv måte?

Jeg har ikke særlig sans for polemikken din. Jeg har ikke prøvd å sko meg på andre, det har du mitt ord på, ta det for det det er.
Det jeg skriver til foraet er utgangspunktet for diskusjonen, uansett hvor dårlig du liker meg og forestillingen min. Det er ikke yrkes-synsingen din som i bunn og grunn skaper diskusjon. Oppriktig talt synes jeg at du er fullstendig useriøs også som debattant. Du bruker entropi-definisjonene feilaktig. Internett er ikke et lukket system. Entropi beskriver hovedsaklig energi som går fra fri til bunden, ubrukelig energi, innenfor et lukket system. Internett har vokst fram som et anarkisk system som er i ferd med å overta for yrkes-kritikere og journalister sin rolle som kritisk offentlighet. I demokratiet mistenkes begge rollekarakterer for å representere sine egne interesser eller salgs-interesssene og ikke selve fagområdet de skal representere eller den kvalitetssikringen av demokratiet de smykker seg med. (Det finnes hederlige unntak) Takket være internett ser vi at det vokser fram offentlige fora der folk, uansett hvem de måtte være, deler erfaringer og diskuterer demokrati, kultur og samfunn så busta fyker. Har du æren for det Jon? Internett-diskusjoner er ikke entropiske i ordets rette forstand. Internett skaper absolutt fri ubunden energi. Bare se på all aggresjonen, alle forsvarstalene, pekene osv. i debatten over. Mye bra kommer ut av folk. Hvis du skal delta mer i denne debatten burde du kanskje komme deg litt ned og være en del av folket. Det er tross alt pga folks rolleforventinger at de går i teateret og forventer å få servert noe ferdig, smakelig og appetittvekkende. Folk er ikke alltid selv vant til å måtte være kreative med en situasjon. Har man en god vilje når man går i møte med et stykke som reklamerer for seg selv som et usikkert eksperiment? Er man der for å hjelpe eksperimentet fram eller for å kritisere? Folk ble enten sinte fordi de ikke fikk deltatt helt fra begynnelsen eller fordi de måtte delta helt til slutt. Vi trengte hjelp fra publikum og det er selvfølgelig for mye å be om. Kritikken bør uansett ta opp i seg denne problematikken på en skikkelig måte. For når vi først kommer til en klart likestilt diskusjon som dette må folk kvitte seg med sine hierarkiske fordommer og komme ned på samme bakkeplan. Det er vi ikke vant til. Fora som dette kan gi oss en skolering i dette. Det forutsetter den samme ærlighet om motivene fra debattantene, som det jeg viser nå. Dette er ikke en lek, fordi vi berører noen sentrale demokratiske problemer, som vi burde ta blodig seriøst. På hvilken måte deltar vi i et samfunn, hvilken rolle tar vi og hvilken rolle får vi tildelt?

Jeg synes Jon Refsdal Moe uttrykker seg mer som debattant enn som kritiker når han skriver innlegg nummer 32, og mener det er legitimt at han trekker inn midlene von der Fehr har mottatt, såvel som det belyser et aspekt som etter min mening har blitt feid til side på et litt for tidlig stadium i denne debatten. Et prosjekt risikerer alltid å gå på tverke, spesielt de ambisiøse, men noe sier meg at det er annet enn uflaks, annet enn det nødvendige men risikable mot som har forårsaket denne kollapsen. Dessverre er det heller ikke første gang von der Fehr har måttet servere publikum noe uferdig, og det er ikke første gang han forsøker å redde det serverte med etterpåskapte intensjoner, velformulerte forklaringer og en overbetoning av at kunstverket “vokser videre” i debattrommet.

Jeg har respekt for von der Fehr som kunstner og vet at han har vist seg kompetent i tidligere arbeider, men å rette fokus mot kulturrådets bevilgning av midler, midlenes omfang og sette spørsmålstegn ved dette i forbindelse med en forestilling som etter min mening bar preg av dårlig håndverk fra ende til annen synes jeg hører hjemme i debatten. Og i hvert fall i større grad enn applaudering av skandaler.

Ok. Jeg ville bare se hvor lenge det var mulig å holde liv i denne jækla debatten. Og om den ikke snart selv ville utsettes for den entropien vi alle snakker om.

For noen år siden, da internett var nytt og spennende, kom jeg over et sted der man kunne simulere livsformer. Du skaper dem, setter dem ut i livet og kan komme tilbake innimellom for å sjekke hvordan de har det. Jeg lagde en del sånne, kalte dem ting som ”fri hasj” og ”kølla kristiansen” og sendte dem ut på nettet for å se hvor lenge de klarte seg. De oppførte seg som livsformer flest: de spiste og ble spist, paret seg og oppdro unger, sloss, drepte eller ble drept av andre nettbrukeres livsformer. Som opphavsmann kunne jeg ikke gjøre annet enn å se hvordan livene deres utviklet seg. Jeg kunne ikke bryte inn og stoppe dem, redde dem, trekke dem tilbake. Og de kreperte alle som en. Et par av dem fikk unger, sannsynligvis fikk ungene også unger – og en eller annen fjern slektning av fri hasj tusler sikkert rundt på nettet ennå. Entropi: The order of randomness in a closed system.

Slik kan jeg også lene meg tilbake som entropiens opphavsmann i dette tilfellet. Jeg skapte en livsform, satte den ut i livet og den viste seg mer levedyktig enn først antatt. Nå hadde den ligget og sløva i tre dager, jeg ga den litt ny næring og jammen blomstret den ikke opp igjen også. Slik Malcolm McLaren kalte Sex Pistols sine egne Artful Dodgers, kan jeg kalle deg og alle andre som deltok i denne debatten for mine egne. Marius, du iscenesatte meg som del av ditt kunstverk og jeg iscenesetter deg som del av mitt. Det er ikke verre enn det. Selvsagt er det forbannet arrogant å gjøre noe slikt. Men nettopp derfor er det en bra måte å illustrere den arrogansen jeg selv opplevde å utsettes for i rommet som bar din signatur, der du selv fremsto som subjekt. Og denne gangen var det din tur til å bli provosert. Jeg gliser når jeg tenker på det.

Jeg vet ikke hvorfor du tror jeg er ute etter stipendet ditt. Jeg skriver det samme om meg selv som jeg skriver om deg – penger og kred for ikkeno’. På samme måte som deg presenterer jeg et arbeid som i seg selv er meningsløst, og som må fylles med mening av de som utsettes for det. Jeg har ikke tenkt å avstå fra honorar av den grunn. Like lite som jeg vil at du skal avstå fra ditt. Idéelt sett skulle vi vel delt ut penga til de som til slutt skapte arbeidene våre. Men sånn funker ikke ting: i enhver entropisk diskurs finnes til slutt et subjekt som stikker av med penga og kreden. Og det er derfor entropi er et så forbannet vanskelig prosjekt å gjennomføre.

Kari Hoaas, jeg er selvsagt enig i at det trengs en skarpere kritisk diskurs rundt eksperimentell scenekunst, som rundt kunst i det hele tatt. Det første man bør gjøre da er å problematisere og eksperimentere med kritikerfunksjonen. Kunstkritikk.no er nettopp et prosjekt der sånne ting lar seg gjennomføre. Og derfor gjør jeg det her.

Apropo yrkesetikk:

Jeg reagerer sterkt på Jon Resfdal Moe’s kommentar ovenfor angående Marius von der Fehr’s arbeidsstipend og påfølgende “morsomhet”. Det er ikke en kritikers rolle å kommentere eller trekke i tvil tildeling av kulturmidler eller annen støtte for den del, spesielt i en offentlig debatt som her. Kommentarer som denne kan lett kan få egne bein å gå på med mye større ringvirkninger. Slike kommentarer er faktisk meget farlige og undergraver hele feltet, inkludert kunstkritikken! Takk og lov at det finnes støtteordninger og arbedisstipend som lar kunstnere som Marius utvikle seg, ekspirimentere og noen ganger gå på tryne.

Til slutt vil jeg minne om litt yrkesetikk som burde være en selvfølge for kunstkritikere generelt (men har dessverre ofte opplevd at det ikke er det): respekter en kunstners integritet; det arbeid og håndverk som ligger til grunn for et verk UANSETT, i enhver sammenheng, inkludert om resultatet synes “bra” eller “dårlig”, “suksessfullt” eller ikke.

Jeg vil også gjerne presisere at det aldri er HVA en kritiker mener om et verk som er det mest interessante, men HVORFOR. Altså begrunnelsen, som, dersom det dreier seg om en habil og god kritiker, er godt basert i reel fagkompetanse og skrevet med respekt for kunstformen.

Vi trenger kritikere som kan skrive om og analysere den eksperimentelle scenekunsten basert på reel fagkunnskap og erfaring, det har lenge vært en mangelvare (med noen ganske få unntak). Vær så snill, fortsett utviklingen av dette bra arbeidet her på kunstkritikk i stedet.

Ellers har det vært interessant å lese denne debatten, mange takk alle sammen.

Var dette det svaret du lovet Jon? Som “kunst”/teater-kritikker som driver med pseudo-konstruktiv slakting viser “kunstner”-kritikeren seg ihvertfall her.

Det er godt at kunstkritikk.no finnes akkurat som andre interessante og demokratiske diskusjonsfora. Det kan du sikkert ta litt av æren for. Men her blir du dessverre jævlig arrogant.

Jaja. Du vet, mye av kunst-utdannelsen handler om å utsette seg for drit og slik er det videre i det offentlige rom. Bare se på Jan og Kalle for eksempel som liker Gelatins runking som kunst-objekt. Det er jo utdannelse for publikum i det, hvis man går åpent i møte med kunsten. Da kan du feks også bestemme deg for at faen nå følte jeg meg voldtatt og likte det ikke. Da har du gjort deg en etisk oppfatning av hva du ikke har lyst til å bli utsatt for i et kunstrom. Og du vil prøve å forhindre det neste gang? Vil det gjøre deg, i posisjon sompublikummer, til et sosialt deltakende vesen? Eller vil du forlange å bli servert korrekt kunst? Er en korrekt kunst som tilfredstiller dine krav og motforestillinger det ønskelige?

Å bli utsatt for et kunstnerisk kollaps er vel mer bekymringsvekkende enn egentlig provoserende?

Videre:
Du har syltynn kunnskap om de arbeidene jeg har gjort/hva jeg har gjort for å fortjene arbeidsstipend eller annen kulturrådsstøtte for den saks skyld.

Når det gjelder arbeidstimer burde du kanskje ikke kvekke så høyt. Kunstnere veit hvor mye som skal til og hvor lite nattesøvn det som oftest innebærer. Det er en utpreget fordom hos outsidere at arbeidsstipend brukes på annet enn arbeid og slit.

Å kalle et arbeid som er nedlagt over ihvertfall et år for ikkeno, er idiotisk. Det den siste kommentaren din sier meg, er at kunstnere, slik jeg uansett allerede har strukturert neste prosjekt, burde prøve å klare seg uten for mye statlig støtte rett og slett. Man skal liksom skal være ansvarlig for hvordan opprørte skattebetalere anvender pengene sine. Har du peiling på stipendpolitikk og hvorfor den fungerer som den gjør? Har du peiling på utdanningsgruppen kunstnere og hva slags arbeid som er lagt ned for å få arbeidet med den kunstneriske prosessen annerkjent? Ok, så tilhører freelance-journalister og kunstnere det samme akademiske fattigmannssjiktet i samfunnet, hvorfor skyte på hverandre da?

Skoleforståelsen av det dekonstruerte verket som det virker som om du representerer gir meg ikke noen forståelse av at du har mot eller evne til å foreslå en konstruktiv oppbyggelse av verket, du henviser deg selv til kommentatorrollen, istedenfor å ta teoretikerens rolle. Hvis jeg også skal slå i bordet med min akademi-utdannelse må det ha lært meg at synsing og ikke-konstruerende teoretisering ikke holder mål alene, i konstruktiv dannelse av et kunstverk som manifesterer fornyelse. Man kan absolutt hevde at Entropy både er konstruerende og pragmatisk. Stykket/arbeidet fortsettes i en prosess mot mer kommersielle eller underholdende former, som jo også etterlyses i denne diskusjonen. Vi åpnet innsynet i verket, fordi vi er i en prosess. Jeg har beveget meg bort fra et kommersielt uttrykk og er på vei til et nytt kommersielt uttrykk. Det er i betydningen: publikum kommer og får lyst til å komme igjen. Jeg har flere ganger laget konsepter som selger bra: spør kunstkademiet, BIT, Black Box, Riksteatret, La Villette, Kanonhallen og bla, bla. Må det være nødvendig å skrive sånne forsvarstaler?

Når dette prosjektet kollapset er det pga indre splittelser i en gruppe, eller, som noen hevder, min ledelse av prosjektet. Det er altså ikke hva jeg anser som et produkt eller et ferdig kunstverk. Vi kom ikke i mål: det var det som ble presentert. om Jeg kan selvfølgelig argumentere for at verksforståelsen din er ufullstendig. Men arbeidsstipendet og fri scenekunst stipendet har investert i kommende verk med denne støtten. Jeg prøver å finne fram til konsepter som fungerer sosialt, dvs også kommersielt. Jeg forsøker å iscenesette en situasjon som folk vil være en del av, dvs at jeg forsøker å gi noe meningsfullt. Prosjektet var mislykket denne gang, men ikke på grunn av dekonstruksjon eller mangel på sosialitet. Dette prosjektet ga også mening for mange, men det overlot mange spørsmål til det tomme rommet. Det er opp til meg å svare på dette ved neste korsvei: igjennom nytt arbeid. Det var som sagt pga helt typiske vanskeligheter i arbeids-prosessen at det gikk shit. I mellom arbeidsprosessen og ferdigstillingen ligger det som er mest interessant her og det tar jeg med meg videre sammen med de andre involverte.

Jeg kan godt abdisere fra kunstner-rollen i samme slengen, fordi jeg ikke ser på rollen som opphøyd fra din posisjon eller for den saks skyld andres. Alle kan være kunstnere, men det er grunnlagt på jævlig mye arbeid og slit, som vi ikke liker at andre tuller med. Du kan godt være kunstner du og Jon. Ta og jobb med det og søk kulturrådet om støtte.

Jeg må spørre deg:
Har du noen visjoner/oppløftende ideer/bevingede ord? Har du noen gode råd til oss andre? Eller bare liker du å synse du og, og som sagt ta æren på toppen?

Takk for meg.

Haha

Og det føles godt!

vel er du villig til å eksponere deg for scenen, enten foran eller på den bør du være villig til å utsette deg for endel drit. Yrkesetikken er ikke avansert i teatret, den kommer i samme øyeblikk som teatret er en økonomisk transaksjon: du betaler for noe, og du venter å få noe igjen. Denne forestillingen er nettopp som kunstnerisk produkt, som vare, helt ute på jordet, fordi kunstneren/-ne aldri på noe tidspunkt har vært opptatt av å gi noe tilbake (med mulig unntak av hun som viste rompa si – det er alltids noe. Jo, og hun som snakket om kantiner nærmet seg en viss performativitet)

Det er to måter å lage skandale på: man kan gi folk noe de ikke venta seg, og man kan avstå fra å gi dem noe som helst. Når folk blir sure for det, er det ikke fordi de er sjokkerte eller eksponert for angsten eller noe. Marius von der Fehrs forestilling er som en biff du ikke får lov til å spise. For den er ikke interessert i å la seg spise, den vil bare ligge og sole seg på tallerkenen din, for så å gå tilbake og bli et stykke av ei ku som flirer hånlig mot deg etterpå fordi den klarte å provosere deg. Uansett hvor dekonstruert verkforståelse du jobber med blir du litt på tuppa da.

Takk og lov for at jeg finnes da. Hæ? Det er jo meg det hele handler om, kunstkritikeren Jon Refsdal Moe, som iscenesatte hele denne herlige tekstentropien og ga verden en mulighet til å heles.

Takk til alle dere som har deltatt i denne debatten omkring meg. Og mitt, selvsagt. Takk for at dere har fullendet mitt verk, hvis honorar nok er mindre enn arbeidsstipendet til Marius. Uansett har vi to en ting felles: Vi har fått penger og kred for ikkeno’.

Først til de fire spørsmålene “Sigrid og Marius i fürchte dich nich” reiser. De fortjener et slags svar, og selv om jeg neppe er den som kan svare dem best, så vil jeg i alle fall gjøre et tappert forsøk:

“1. Hva er det som ikke fungerer med det samtidige teatret, helt konkret?”

Ja, hva ER det egentlig som ikke fungerer i det samtidige teatret, helt konkret? Ikke vet jeg – for meg fungerer det samtidige teatret bedre enn noensinne. Jeg ser en enorm pluralitet, og et enormt potensiale i det dagens teater, og aner ikke hva det er som fungerer så usedvanlig dårlig. Kan dere fortelle meg hva det er?

“2. Har noen av dere noen konstruktive forslag til hva som fungerer og kan gjøre en
forandring? Hvilken forandring er det vi ønsker?”

Om man ønsker forandring av det eksisterende teater, så blir det håpløst å skulle finne én genial komponent eller én revolusjonerende form som revitaliserer hele greia. Teateret bærer i utgangspunktet i seg så mange muligheter og variasjoner at jeg ikke kan begripe hvordan man kan forkaste hele greia som en samlet institusjon i dyp krise.

3. Er det noen av dere som jobber med teater som kan forklare noe om metode for å nå fram
til et slikt resultat, rent kunsterisk- en grunnleggende forandring av det kjedelige og ikke-
fundamentale teater-Norge? Er det noen av dere som tør påstå at det dere gjør er viktig?
Forklar hva, så vi kan lære av hverandres erfaringer.

Det finnes nok av spennende og “fundamentalt” teater i Norge. Jeg tror dere må komme dere litt rundt og oppleve spekteret. Uansett bør dere slutte med å putte alt “teater-Norge” har å tilby i én sekk, og merke den med “kjedelig og ikke-fundamentalt”. Det er en arroganse store deler av “teater-Norge” ikke har fortjent.

Bort fra spørsmålene:

Vel så interessant som å lese etterspillet mellom regissør og publikum, vil det være å få et innblikk i de enkelte medlemmer av ensemblets respektive oppfatninger av situasjonen før, under og etter den “store” kvelden. Dersom stykket, som noen hevder i innlegg ovenfor, er i ferd med å videreutvikle sitt innhold og sin aktualitet i takt med at vi debatterer, så fordrer det at samtlige medlemmer av ensemblet, som visstnok spilte seg selv, og som dermed var nokså likeverdige aktører både med hverandre og med regissøren i prosessen og fremføringen, er like aktive i etterspillet som regissøren. Jeg har oppfattet det som at regissøren for dette prosjektet har inntatt den ansvarlige redaktørens rolle, og slett ikke noe som engang nærmer seg en tradisjonell regissørrolle (etter min mening en stor svakhet i det man faktisk tar sikte på å revolusjonere teaterbegrepet). Dermed blir de øvrige aktørenes stemmer essensielle i oppsummeringen av produktet de har gitt sine bidrag til. Det ville være trist om deres stemmer begrenset seg til en intern evaluering “til helgen”, som det kunne se ut som i et av regissørens innlegg ovenfor.

Jeg undres over hvorfor ikke det øvrige ensemblet melder seg på denne debatten. Har de ikke blitt oppfordret til det? Eller føler kanskje også de seg lurt, i likhet med publikum? Har regissøren hele tiden vært en regissør allikevel, og uten deres informerte samtykke regissert dem ut i noe de verken kan eller vil stå personlig inne for? Er det derfor de er så tause?

Von der Fehr sukker i et innlegg ovenfor oppgitt over at man er så fiksert på skyldfordeling i dagens samfunn, og blander i samme slengen skyldbegrepet sammen med ansvarsbegrepet. Som regissør bærer man et ansvar overfor sitt ensemble og sitt publikum, og dette ansvaret er noe han bør være forsiktig med å fraskrive seg ved å – ironisk nok – skylde på håpløsheten i skyldfordeling. Skyld og skyldfordeling er noe ganske annet enn ansvar og ansvarspåtakelse. Han skriver selv: “Er ikke alle ansvarlige for den rollen de tar?” Jo, det er de som regel, og von der Fehr har påtatt seg rollen som regissør. Da blir det pussig at han i samme avsnitt som ovenstående sitat forsøker å fraskrive seg ansvaret han på eget ansvar har påtatt seg. Som regissør HAR man det overordnede ansvaret for produksjonen, og derfor blir det problematisk både for skuespillere, publikum og – til syvende og sist – regissøren selv når han plutselig ikke vil ta ansvar som noe annet enn “initiativtaker, eller økonomisk ansvarlig e.l.”.

Om prosjektet i seg selv var vellykket eller ei, så har det i alle fall etterlatt seg en hel del interessante spørsmål som absolutt bør debatteres videre. De knytter seg ikke i hovedsak til ideene og spørsmålene bak prosjektet, men snarere til det etiske forholdet mellom ensemble, regissør og publikum: Eksisterer det, eller kan det eksistere, en “yrkesetikk” innen teateret?

Tross alt bare teater er en dårlig konklusjon på en diskusjon. Vi får se om vi får i gang en bedre diskusjon ved neste anledning.

A man should not publicly take part in politics before he has reached the age of thirty, though, of course, exceptions must be made in the case of those who are naturally gifted with extraordinary political abilities

En måte å forandre det kjedelige og ikke- fundamentale teatret, er å være ansvarlig for sin kunst, sine medarbeidere og sitt publikum. Det hjelper ikke at vi fortsetter å påpeke fragmentering, følelsen av meningsløshet og mangelen på fellesskap. Det vi trenger er teori og praksis som kommer med noen løsningsforslag, evt global psykoterapi. Ikke at det finnes noen endelige løsninger, det gjør det like lite som det finnes noen oppskrift på god scenekunst. Heldigvis.
Dere gjorde det nok mer vanskelig for dere selv enn dere hadde trengt i hva slags form, eller mangelen på form dere hadde valgt. Det krever mye av de som skal stå foran publikum og hvis man eksempelvis har lite scene-erfaring så står man ganske naken foran publikum (bokstavelig talt?).
Jeg håper teater-debatten fortsetter, andre steder og med utgangspunkt i andre forestillinger og så håper jeg ikke noen av aktørene føler seg knekt. All vår synsing er ganske betydningsløs i den store sammenhengen, og, det er tross alt “bare” teater.

Hei Marius og Sigrid. Har vel snart sagt nok på denne tråden, men siden jeg har vært veldig kritisk hittill føler jeg at det er på sin plass å presisere et par ting:

Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er lov (og bra) å feile. Marius, du har gjort bra ting før og kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Det kollektive sinnet som dere opplevde å bli gjenstand for er kanskje fortjent, men det tjener ingen å bryte ned folk. Håper jeg ikke har vært med på noe sånt! De som virkelig hadde fortjent å bli utsatt for dette sinnet er ikke de som går på trynet en gang og er freidige nok til å reise seg igjen, men de som lager halvhjerta underholdningsteater dag ut og dag inn og slipper unna med det!

Det var bare det jeg ville si. Nå skal jeg prøve å holde kjeft en stund… Hilsen Joel.

Gelatin Rulez! Ha,ha.
Deras websida:
http://www.t0.or.at/%7ebebe/html/indexie.html

Det påvirker dagsformen å bli krynt i skara, selvom en selv har skylda. De færreste som blir hardbanka i kritikker har guts til å svare. Derfor står det respekt av kunstnernes innlegg i denne tråden.

Jeg har selvsagt ingen forutsetninger for å uttale meg om selve stykket, som jeg ikke så, men kritikken og kommentarene her på sida viser jo at noe ganske sjeldent har inntruffet: At et kunstverk, presentert i Norge vel og merke, oppfattes som skandaløst internt i fagmiljøene.
Det er faen ta meg godt gjort! Det er altfor få ekte skandaler i Norge. Sosial ensretting i kunstlivet med derav nøye kalkyler av sosial, økonomisk og politisk risiko bidrar til at kunstlivet ter seg som en hvilken som helst potetsekk i et lass med poteter, særlig når kunsten vil være “skandaløs”.

Black Box-skandalen minner meg på at sikkerhetsnett er for klovner. Det er nemlig vanskelig å lage betydningsfull kunst, men å prøve noe annet er bare latterlig.

Kjære Sigrid. Dette var en fin logg med mye selvinnsikt. Du stiller gode spørsmål og svar. Neste gang kan du prøve å skrive litt mer om selve forestillingen, jf. Anette R. sin logg.
Men likevel Mbra!

Hei Sigrid og Marius. (Jeg kjenner dere ikke, men siden dere undertegner med fornavn regner jeg med at dere vil bli tiltalt med fornavn?) Synsing er en av tingene som gjør livet verdt å leve og teater interessant så det vil jeg ikke slutte med, men det er alltid mitt mål å være konstruktiv! Å være konstruktiv er imidlertid vanskelig uten å være kritisk så først noen betraktninger angående deres siste innlegg:

Jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan jeg skal lese dette. Er det en litt motvillig unskyldning eller er det et fortsatt forsøk på tviholde på en viss suksess? (“som begivenhet er den ganske enestående”;“Jeg tror det er her vi
har gjort en god jobb”;“Vi hadde likt oss som publikummere”) Jeg velger å tro at det er et forsøk på å si at vi ikke lenger prøver å rettferdigjøre prosjektet. (“Vi tar ikke æren for diskusjonen”) Det er bra. En rettferdiggjøring av en hendelse bare på grunnlag av en positiv konsekvens bringer oss lett ut i absurde prinsipper. (Å kjøre over bikkja til ungene sine for å lære dem noe om livet døden) Dårlig teater bør ikke rettferdiggjøres. Debatten er dere imidlertid i høyeste grad med på så den skal dere ha deres del av æren for! Når det gjelder skyldfordeling synes jeg det er helt legitimt, men hevn er selvfølgelig noe helt annet. Jeg opplever da også Marius som (litt motvillig?) rede til å ta på seg “skylda”. Nok om det.

Først og fremst er det en oppfordring til å heve debatten opp på et mer generelt nivå under overskriften “Teateret i krise?”. Den oppfordringen vil jeg følge. Jeg vil imidlertid ikke slippe forestillingen deres helt fordi den eksemplifiserer at teaterets eventuelle krise kommer innenfra. Dere ønsker at en av grunnene til at publikum ble så provosert er at dere var så freidige å påstå at teateret er i krise (punkt 7). Det som provoserte var vel først og fremst at publikum ikke hadde noen følelse av en teaterkrise før de så forestillingen deres. (Eller var det akkurat det dere mente?) For meg oppleves timingen for denne diskusjonen litt dårlig siden jeg etter å sett store deler av vårprogrammet på svartaburken har mer tro på teateret enn på lenge. Eller kanskje er timingen bra fordi vi da har større mulighet til å lokalisere det som funker? Den krisen dere snakker om er vel imidlertid det at samtidsteatret, selv om det skulle være bra, ikke trekker det helt store publikum. Det er så, men teaterets eksistens er ikke et resultat av en objektiv norm som sier: Du skal gå i teateret! Teaterets eksistens rettferdigjøres av de som bruker det og da spesielt av de som skaper forestillinger. Jeg hørte at Marius under forestillingen skal ha uttalt at han er lei av å underholde. Beklager, men da har du valgt feil yrke. Underholdningsaspektet er en uløselig del av den “nerven” du har snakket om tidligere. Dette er du sikkert helt enig i og uttalelsen (om jeg i det hele tatt referer deg rett) var selvfølgelig et resultat av kampens hete. Jeg går ut fra at du mente at du ville fylle underholdningen med noe mer substansielt og utfordrende? Du vil at teateret skal gjøre en forskjell. At publikum skal ta sine oppfatninger opp til vurdering. Der er vi enige. Jeg mener imidlertid altså at samtidsteateret har denne kraften. I et forsøk på å følge oppfordringen deres om å være konkret vil jeg prøve å si noe om hva jeg synes var bra i FE’s “First night” og hva jeg tror var en av de store feilene med deres prosjekt. Jeg tror nemlig de to tingene henger sammen.

Dere må korrigere meg hvis jeg tar feil, men jeg føler at deres prosjekt var beslektet med FE’s i den forstand at det var et forsøk på å gjøre teateret etisk relevant ved å bryte teaterillusjonen og dermed bringe virkeligheten opp på scenen. Dette gjør tilskuerne i større grad til aktører, eller vitner, enn underholdningskonsumenter. Et annet poeng Marius understreker er at teateret skal bryte konvensjoner. Å bryte konvensjoner kan være frigjørende, men man må hele tiden være klar over at det er en grunn til at konvensjonene har oppstått. Disse grunnene kan man mene er gode eller dårlige, men poenget er at når man bryter ned noe så mister man noe. Dette noe er ikke alltid så lett å få øye på og det er viktig at man har en forestilling om hva dette noe er. Hva får man og til hvilken pris. Camilla Eeg skriver på dette nettstedet om FE:

“Kompaniet utnytter iscenesettelsens fiksjonslag for å fremheve realitetene som befinner seg utenfor illusjonen. I First Night projiseres virkeligheten tilbake ut i salen og minner oss om alle de sykdommer og ulykker vi i publikum kan bli utsatt for. I denne forestillingen tøyes grensene mellom fiksjon og virkelighet likevel litt for mye og virkelighetsaspektet spretter tilbake inn i fiksjonen og mister sin troverdighet.”

Jeg mener dette er å underkjenne et av de grunnleggende poengene med forestillingen. Illusjonen bygges opp, for så brutalt å brytes. Virkeligheten trenger seg på. Men som Eeg sier “spretter” den tilbake inn i fiksjonen og illusjonen er der igjen. For så å brytes osv. Det er nettopp denne vekselvirkningen som setter oss i stand til å reflektere over fiksjonens “virkelighetspotensiale” og virkelighetens fiktive karakter. Dermed fikk iallefall jeg en følelse av å “kjenne på” teaterets etiske kraft.
Når deres forestilling ikke lykkes med noe lignende tror jeg det er fordi dere brøt teatrets konvensjoner og var fornøyd med det. Mens FE utforsker grensene så kaster dere dere hodestups gjennom dem. Dette kaller ikke jeg å være ambisiøs, men snarere desperat og dumdristig. Når fiksjonen kollapser inn i virkeligheten og blir der, da blir ikke teateret betydningsfullt. Vi mister det.

Jeg liker folk som tar det virkelige med seg opp på scenen, men det må gjøres med forsiktighet og dømmekraft. (Jeg synes også De Utvalgte håndterte dette fint.) Det må gjøres med respekt for teaterets nerve.

Beklager hvis jeg har blitt oppfattet som belærende. Det var i så fall ikke meningen. Jeg har forsøkt å være konstruktiv, med utgangspunkt i hvordan jeg selv liker at teateret er. Smak- og behagsdiskusjonen kommer vi nok aldri utenom… Hilsen Joel.

Hah, det er nok dessverre ikke progressivt nok (men dessverre så jeg ikke showet, men sett ut i fra debatten,) og for å komme med et eksempel på en sannsynligvis mer provoserende performance, vil jeg vise til en Gelatin performance i et off-space bygget om til et dark room i Berlin hvor jeg plutselig hadde en naken homojævel som runket oppi fanget mitt mens Gelatin hadde tapet meg fast til en trillebår og filmet. (Jeg tror Torbjørn Rødland har den på video.) Det er hva jeg ville kalle provoserende kunst – som ikke en gang tar hensyn til publikums harme. Helt udiskutabelt over-the-top. Det er ikke skikkelig provoserende før du føler deg voldtatt og må kaste klærne dine etter galleri besøket. ‘Nuff said.

Teenage Angst

Flying around the houses at night
Flying alone
Teenage angst

Landing at night
I was beautiful with all my lights
Loomed so large on the horizon
So large peope thought my windows
were stars

Teenage Angst
Teenage Angst

And I swore I’d never lay like a log
Bark like a dog
I was a teenage smog
Sewn to the sky

Takk Elin Høyland-
Nå skrev vi et svar her før vi så ditt, som er et forsøk på å starte en skikkelig diskusjon, litt i den ånden du skriver i:

Selv om vi bare kan snakke for oss selv som to av de som var med på prosjektet, tror vi at alle de involverte er enige om at Entropy som forestilling, var en total katastrofe.
Men som begivenhet er den ganske enestående, så vidt vi vet. Vi har aldri vært på en teaterforestilling hvor folk har blitt så sinte.

Publikum ble sinte med god grunn:
1. De fikk ikke en forestilling som svarte til forventningene: Et stykke som skulle diskutere et
fundament for fellesskap og samtidig være underholdende og nyskapende.
2. De ble utsatt for en svært pinlig og langdryg situasjon.
3. De ble servert plattheter om “kontroversielle” temaer, verre enn i et ukeblad, som resultat
av en lengre og interessant prosess sin kollaps. Panel-debatter basert
4. De ble tvunget til deltakelse passivt eller aktivt i en diskusjon uten å ha noe ordentlig
holdepunkt som hjalp dem til å være konstruktive.
5. Publikum ble sviktet. De som var på scenen klarte ikke engang å være solidariske med
hverandre og hverken stå for stykkets dramaturgi underveis eller stykkets intensjon i
debatten som fulgte. Alt forarbeide om samfunn, splittelse av fellesskap og entropi gikk
grundig i glemmeboken i møte med den teatrale situasjonen. Hvordan kunne publikum da
føle at stykket handlet om noe annet enn den entropien vi ville motarbeide?
6. De fleste publikummerne virket som de ikke følte de kunne forsvare seg mot oss. Dette
handler om et grunleggende problem i teatret. Som skuespiller: Hvem er det man sier
du eller dere til i salen. Snakker man til folk eller med folk? Hvor skal folk gjøre av seg?
Skal de gå, snakke tilbake og kritisere, selv utdype temaene og ta ansvar for diskusjonen
eller delta i en debatt på internett etterpå? Festen vi hadde arrangert skulle ta seg av den
uformelle diskusjonen, men hvem hadde vel lyst til å være igjen på den festen? Ca 10 stk.
Vi etterlot oss mange ubesvarte spørsmål.
7. Vi sier: Teatret er i krise. Fellesskapet er i krise. Vi sier det rett ut. Folk blir sinte. Hvem er
dere som påstår dette? Når vi også spør publikum rett ut: Finnes det håp?, da setter vi
publikum i en knipe, som det er lett å føle at man har rett til å hevne. Jeg tror det er her vi
har gjort en god jobb. Jon Refdal Moe, Per Platou m.fl. er
inne på dette. Det finnes håp. Vi som tar teater dødsens alvorlig trenger at det svares ja på
dette. Det er utgangspunktet for en videre diskusjon. Da er diskusjonen også relevant i
forhold til forestillingen.
8. Vi prøver å redde vårt eget skinn. Her kan man bli så sint man bare vil.
Skal den ansvarlige flås? Ganske enkelt så kommer vi til å fortsette med å lage
konfronterende teater/kunst. Da velger vi å forholde oss konstruktivt til våre feil og
kollapser. Tenkt at noen i gruppen brøt sammen som følge av en slik diskusjon som dette:
er da vedkommende en vi så kan se på som den offentlig ofrede og som den som følgelig er
omsorgsberettigede som et felles anliggende? Vi forbeholder oss retten til å
lære noe av feilene våre som friske og våkne individer og legger ikke dette ut på anbud.
Var det noen som leste det Marius skrev om skyldpålegging?

Tilbake til forestillingen: Vi hadde likt oss som publikummere. Det vet vi. Vi hadde vært jævlig sinte.

Vi tar ikke æren for diskusjonen. Den er satt i gang av Jon R.M. og Per P. Det er deres konstuktive tilnærmelse som gir håp for en grunnleggende diskusjon. Se nærmere på innspillene deres og det som har blitt skrevet, så handler meningsutvekslingen om hva teater kan, skal og burde være.
Nå synes vi at vi skal fokusere inn en diskusjon, så kan også flere som ikke har noe særlig forhold til denne forestillingen delta:
Det viser seg av diskusjonen at de fleste mener at teateret kan være viktig i en forandring av samfunnet. Vi kan ikke se utifra diskusjonen at alle mener at teateret er i krise, men det er vår påstand at teateret har vært i krise så lenge vi har levd og mye før det. Det er et nødvendig grunnlag for diskusjonen å godta noe som premiss. Vi foreslår: Teatret er i krise.

1. Hva er det som ikke fungerer med det samtidige teatret, helt konkret?
2. Har noen av dere noen konstruktive forslag til hva som fungerer og kan gjøre en
forandring? Hvilken forandring er det vi ønsker?
3. Er det noen av dere som jobber med teater som kan forklare noe om metode for å nå fram
til et slikt resultat, rent kunsterisk- en grunnleggende forandring av det kjedelige og ikke-
fundamentale teater-Norge? Er det noen av dere som tør påstå at det dere gjør er viktig?
Forklar hva, så vi kan lære av hverandres erfaringer.

Slutt med synsingen og smak og behags-diskusjoner, og vær konstruktive. Vi sender ordet videre-

Med forventninger om ein mulig superflopp og nysjerrighet overfor ein mulig vekkelsesopplevelse var eg allereide i forkant av å ha sett kunstverket ‘Entropy’ lada av ein uvanlig pirrande energi knytta til overnevnte forventning og nysjerrighet.

Allerede i forhåndsomtalen av stykket blei det vekka ein skrekkblanda (be)undring i meg. Overambisiøst eller pretensiøst prosjekt? Om det er eit skilje mellom desse motvia ser det ut til å kunne ha ein funksjon i debatten, for er det ikkje nettopp dei skyghøge ambisjonane kombinert med det låge pretensjonsnivået som har skapt spekteret av interessante, etterpåkloke nikk og hogg her?

Etter å sjølv å ha møtt på von der Fehr som innflyttar i teaterfabrikken under øvingsperioden er eg ikkje i tvil om ambisjonsnivået – her ligg det ein vilje og ein opprørstrang i bunn som eg ikkje kan la vær å støtte meg til. I den grad den entropiske forestilling har satt spor etter seg er det jo som debatten viser knytta meir til skaking av skiljelinjer, kunstforståingar og ikkje minst energi enn til oppmåling av normative dramaturgiske prinsipp. I så måte vil eg hevde at ‘fürchte dich nicht’ lever opp til namnet sitt – det er vel dei færraste som er villige til å hoppe frå timeteren utan å ane om det er vatn i bassenget? Det gjorde von der Fehr og co. Det er noko for seg sjølv. Det etterlyste kunstverket ligg kanskje igjen som ein meir eller mindre synlig klatt på betongbunnen, men von der Fehr og resten av kompaniet ser ut til å ha sluppe unna med eit heftig mageplask med kraftige ringvirkningar. Det er og noko for seg sjølv. Det er eg, som dessverre hadde planlagt ein entropisk aften ETTER den nå smålegendariske premierekvelden, veldig glad for. Eg var ikkje der. Og eg føler eg har gått glipp av noko. Det er vel ikkje så verst for teater det om ein kikker seg litt rundt?
Kunstverk eller ikkje kunstverk – det fins nok av dei som legg seg på den pretensiøse linja, kompromissløs virtuositet, men som ikkje utan vidare fyller dette med ambisjonar på eit menneskelig nivå. Eit problem som vel delvis har skyld i kunstinstitusjonens egen entropi som Jon Refsdal Moe legger fram?

Difor avslutter eg med applaus til dei som hadde mot til å kaste seg ut i eit teaterrom og meir eller mindre uvitande røske opp i nettopp den diskusjonen det ser ut til at von der Fehr sjølv er interessert – kva skal vi med teateret i dag? Han har kanskje ikkje gitt oss løsningen, men han har iallefall tørt å stille spørsmålet.

Jeg ble ikke stukket i øynene eller tråkket på tærne og skal derfor være forsiktig med å komme med påstander om forestillingen. Når jeg hørte om hvor katastrofalt dårlig dette hadde vært slo det meg: “…og det mest provoserende er at dette kan aktørene kanskje forsvare…”. Siden jeg ikke har blitt personlig fornærmet (som jeg har inntrykk av at en del tilskuere følte at de ble) stiller jeg meg i utgangspunktet åpen for at det er mulig å forsvare. Jeg synes imidlertid ikke von der Fehr gjør det spesielt overbevisende.
Etter min mening vil forestillingens vage tematikk om fellesskapets skapelse/sammenbrudd gjøre at forestillingen kunne sies å være vellykket uansett. Uansett hvilke reaksjoner fiaskoen på scenen hadde ført til ville det på en eller annen måte kunne tolkes inn i prosjektets tematiske rammer. Det virker som om argumentasjonen til von der Fehr baserer seg i stor grad på at dette blir snakket om, er minnerikt osv. (Hans sitat av K.Seltun f.eks.) Men hvis det skal ligge til grunn for et svar på om teatret kan forandre samfunnet så blir svaret: Tja, kanskje, men det er helt vilkårlig i hvilken retning. Han snakker om at teatrets nerve omhandler publikums følelser og jeg heller mot å være enig, men det alene er ikke nok. Hvis teaterets oppgave er at vi skal sitte å kjede oss og vente på at “noe” skjer (det være seg jubel eller tomatkrig) så blir svaret på spørsmålet om hvorvidt nordmenn trenger teateret: Nei, vi har allerede reality-tv.

Det er ganske feigt å gjemme seg bak at forestillingen ikke var et ferdig kunstverk, når den ikke viser seg å holde mål. Det er synd hvis den eneste måte kunsterne kan gjøre et poeng ut av dagens scenekunst meningsløshet og mangel på relevans er å presentere publikum med et prosjekt som aktørene ikke makter å stå inne for når det kommer til den sceniske framførelsen.
Personlig opplever jeg at flere av forestillingene presentert på Black Box denne våren har hatt mye å si til publikum. Forced Entertainement, Kate Pendry, Tg-stan da og lykkes med sine prosjekter fordi de har husket å kvalitetssikre det de driver med.
Men selvfølgelig er det viktig at kunsten skal være ambisiøs og dermed risikere å gå på trynet, og Marius og Goro og alle de andre involverte kommer forhåpentlig til å komme sterkere tilbake.

hva med å skille galskap fra virke- (og drifts-) midlene, slippe fangene loss, det er vår, og avslutte denne jækla debatten. når alt er sagt og gjort, er jeg mest av alt sjokkert over folks behov for å rettferdiggjøre svakhet selv når den stikker dem i øynene og tråkker dem på tærne.

Oppfordring!

Som Platou er inne på i sitt innlegg blir kritikerne av denne forestillingen fanges i et tilsynelatende uløselig paradoks: Uansett hva man sier (eller tenker) om denne forestillingen vil det kunne tas til inntekt for forestillingens vellykkethet. Jeg har en mistanke om at mange ikke ønsker å delta i debatten fordi de føler at de dermed gir von der Fehr ufortjent kunstnerisk kredibilitet. Min oppfordring er følgende: Hold den e t i s k e debatten om vohn der Fehrs ansvar ovenfor sine “skuespillere” og sitt publikum, hans ansvar som forvalter av kulturmidler, hans ansvar for prosjektets vellykkethet/mislykkethet osv. adskilt fra debatten om “kunstverkets” eventuelle vellykkethet. Et slikt skille er selvfølgelig problematisk (ikke minst fordi von der Fehr prosjekt nettopp var et forsøk på å gjøre teateret etisk relevant.) og jeg ser jeg står i fare for å forkludre debatten ytterligere med å legge grunnen for en tredje debatt-i-debatten. Likevel er mitt håp at en slik tankekonstruksjon kan, selv om den kanskje er uholdbar, hjelpe noen til ikke å gå glipp av en svært interessant debatt. Det store spørsmålet er jo hvorvidt dette var en genial iscenesettelse av en kollaps eller om det var en særdeles mislykket forestilling som tilfeldigvis ble kunst? Hevder man det siste løser man vel paradokset?

(Håber at det går an med en dansk kritik. Har intet fint at begrunde min kritik med, andet end min mening)
Jeg er glad for at have set entropy, men synes at det er en mislykket forstilling. Entropy kan, for mig at se, først finde sted i et etableret system, der ikke lade sig ikke udvikle eller påvirke hverken inde- eller udefra. Det største problem jeg ser med forstillingen, er at den aldrig, før, imens eller siden, formåede at danne rammer om sig selv som senere skulle anfægtes, nedbrydes og opløses. Med det mener jeg, at for at nedbryde rammer må du danne rammer, om ikke fysiske eller konkrete, så have ambitioner og håbet om noget nyt. Og i det mindste have klar for sig selv, havd man øsker at gør op med.
Nej, der er intet farligt ved at have ambitioner, men det er nemligt det Entropy ender med at blive; en ambitiønsløs forsøg på at bryde med konventional teater, på en langt fra nyeskabende måde. Og det nok det, jeg som publikum oplever som største skuffelse, og ikke det at forstilling ikke var færdiggjort, eller at perfomerne opgav før vi havde sat os ned, eller at kollapset var så forudseligt. Det jeg mener, er den største svaghed ved Entropy er at den ikke anstrengt sig, på at gør alt dette på en nyskabende måde.
Nej Black Boks går ikke tilbage til 0, for jeg tror ikke Entropy har sat spor. I så fald går man tilbage til det der fungerer, (så eksperimenterende som det vil kalde sig). Entropy som teaterværk, har ikke efterladt nogle åbne dør eller udfordring, bortset fra denne, som vi har skabt for at finde mening, for det må vi i hvert fald have.
Ja entropi blev resultaten. Fællesskab blev dannet. Men det var tilfældigt hverken noget at tage æren for eller kalde for ambitiøst.

Det er viktig for meg å påpeke at jeg snakker for meg selv. “Skuespillerene” er med unntak av regissør/skuespiller Goro Tronsmo, ikke skuespillere. De er interessante mennesker jeg har tatt kontakt med i håp om å starte et samarbeid. Jeg har ikke opphøyd meg selv til regissør. Dette har vært en avgjørelse som har blitt tatt, slik jeg ser det, på vegne av meg av “ensemblet” i tildels panikkliknende tilstander. Arbeidsmetoden og prosessen er interessant og kan diksuteres. Her trengs det, som Helga-Marie sier, flere på banen. De grepene jeg har gjort i en ufrivillig overgriper- eller offer-rolle, som regissør, utifra hvordan du ser det, er de jeg diskuterte i mitt forrige innlegg.

At vi ikke var noe ensemble kommer vel tydelig fram for de som har sett forestillingen. Da jeg initierte samarbeidsforsøket var selvfølgelig dette et mål. På flere punkter kan man si at jeg som initiativtaker, eller økonomisk ansvarlig e.l burde avlyst hele greia, men nå har det altså kommet til hva jeg anser som et fruktbart resultat. Da er det opp til meg hvordan jeg forholder meg til de individene som var med i prosjektet. Av forskjellige grunner kan vi ikke møtes før til helgen, så den diskusjonen tar jeg da.

Når det gjelder påleggelse av skyld, eller skyldplassering, som er så populært, lurer jeg på hvilken hensikt dette har. Er ikke alle ansvarlige for den rollen de tar? Jeg ser like ofte i samfunnet ellers som i kunst/teater-miljøene et behov for å sette mellommenneskelige forhold inn i forenklende offer/overgriper eller skyldig/uskydig eller sjef/undersått dualismer. Skal vi se nærmere på det og ta en diskusjon eller la provokasjonen ligge? (Du…Du….Du…..?) Akkurat som om jeg ikke har stilt meg de spørsmålene allerede.

Jeg var, desverre vil jeg si, ikke på forestillingen, men snakket i går kveld med en som var der. Hun synes det var en minnerik opplevelse, men ikke en bra forestilling. Hun fremhevet spesielt da skuespillernes kamp for å “overeleve” i diskusjonen med publikum, at de faktisk var seg selv og ikke ante hvor det bar. M von der Fehr tover muligens sine hender her og serverte de intetanende skuespillerne til ulvene. Hadde vært interessant å høre hvordan skuespillerne selv opplevde kvelden. Sender ballen til skuespiller Goro Tronsmo eller noen av de andre som var med.

“Slik sett kan vi alle være glade for at det er jeg som tar på meg kollapsen. Jeg takler det.”

Du tar ikke på deg kollapsen. Du ofrer ditt eget ensemble. Du redder ditt eget skinn.

Anders, jeg har nok ikke sett like mange kunstverk som deg. Og du har rett – verkets håpløshet, som jeg litt sleivete sa, er bare relevant så lenge man jobber med en utdatert forståelse av kunst som fullendt produkt, eller vare. Så la oss heller omskrive setningen: Som vare betraktet er Entropy noe av det mest håpløse….

Selvsagt er det ikke Marius’ intensjon å skape en vare: et produkt som lukkes om seg selv. Verket fortsetter hele tiden: vi fortsetter å bygge på det nå.
Og det håpet som finnes i verket er i ferd med å forløses akkurat nå – i det vi går inn i en meningsfull dialog som ikke behøver å kjennes kjip for noen. Det er her du ser håp, Anders. Ikke i salen – for du var ikke der. Kanskje du ville sett det der. For meg forløses håpet her. Kanskje fordi dette rommet er mer likestilt – kanskje heller fordi dette er et medium der jeg selv kan fremstå som sterk.
Marius: jeg skriver tilbake seinere.

“Som kunstverk betraktet er Entropy noe av det mest håpløse undertegnede har sett.” Jeg var dessverre bortreist og gikk glipp av prosjektet. Men jeg har sett uttallige “håpløse” kunstverk. Noe sier meg at det finns håp i dette verket. Derfor lurer jeg på hvor mange kunstverk kritikeren har sett.

Kan teater forandre samfunnet?

Dette var overskriften i pressemeldingen til “Entropy”, bl.a trykket i http://www.Dagbladet.no
Jeg siterer meg selv: “Skillene mellom det private og det offentlige har blitt visket ut. Media står for det meste av grenseutforskningen. I teatersalen opprettholdes oftest et skille mellom de som lager teater og opptrer på scenen og de som ser på, de passive.

-Teateret i dag er kjedelig og sprenger ingen konvensjoner, sier Marius von der Fehr i kompaniet ”fürchte dich nicht”.
Jeg skulle gjerne sett flere tomater bli kastet fra publikum. Samtidig er publikum noen ganger så passive at man burde kaste den andre veien. Hvis teater ikke fungerer kan man likegodt bare starte en tomatkrig og kaste fram og tilbake på hverandre. Det ville i hvert fall føre til liv og deltakelse på scenen.

Marius von der Fehr har tidligere arbeidet med prosjekter som Kikut, Pipshow og Elektrisk Varieté. Nå har han invitert billedkunstnere, teknikere, musikere, en filosof, en filosofistudent, en regissør og en servitør til å utvikle en ramme for sitt nye prosjekt; forestillingen – eller eksperimentet Entropy.

Entropy er et talk show hvor deltakerne spiller seg selv, og utgangspunktet er den allmenne lengten etter fellesskap. Uten fellesskap må man hele tiden finne opp seg selv på nytt. Forestillingen prøver å konkurrere med Big Brother, Først og Sist, Tabloid, aktualitets- og debattprogrammene, og samtidig snakke til publikum på sine egne premisser. Publikum ledes gjennom shownumre, debatter og stand-up acts, bekjennelser, anti-shownumre og kollapser.

Vil eksperimentet lykkes og en fellesskapsfølelse oppstå?”

Er det noen av debattantene som er uenige at dette eksperimentet lykkes?

Teenage angst er en bakgrunn debattantene har til felles og den kan være et godt referansepunkt for å snakke om det følelsestraumet vi satte publikum i den 22. For å sitere Kristian Seltun på Black Box. “Folk var så sinna at de kommer til å snakke om forestillingen i 15 år.” Og: “Dette er jo ikke en teater-forestilling”. Han var ikke helt blid.

At forestillingen lykkes legger jeg til grunn for diskusjonen så jeg kan holde meg så konstruktiv som mulig.

Jeg gjør et kort innlegg nå, så fortsetter jeg evt. i morgen. Jeg må si at jeg synes det er bra at vi har kommet til en samtale om dramaturgisk entropi. Når en dramaturgisk form nærmest er suicidal kan man kritisere den for dens behandling av stykket (teateret) eller livet (teateret).
Teateret fortsetter å ikke være progressivt så lenge det meningsløse ved enhver elendig forestilling ikke utfordres. Hvorfor startes ikke en tomatrevolusjon her som i Nederland? Trenger egentlig nordmenn teater? Helt fra jeg var liten trodde jeg at teateret lå i midten av samfunnet og at det utfordret hva som skjedde i samfunnet til enhver tid. Kanskje det er fordi jeg var så glad i halv-sju og pompel og pilt? Jeg var jo aldri på teater.

Jeg synes diskusjonen kan penses inn på overskriften. Hvilket potensiale har egentlig teater i samfunnet? Jeg legger vekt på forestillingens evne til å vekke emosjonalitet, empati og innlevelse hos publikum. Her mener jeg at vi er inne på nerven til teateret.
Entropien oppsto allerede i arbeidsprosessen. Vi søkte et fellesskap, men det oppsto aldri. Dette var direkte avgjørende for forestillingens uferdige karakter. Kollapsets uunngåelighet fremstår selvfølglig som smertefull for alle parter i rommet; nakent, pinlig, hudløst. Naivismens kraft. Det er godt å se er det ikke? Var det ikke det vi alle drømte om da vi var tenåringer? En skikkelig kollaps som fikk foreldrene til å stivne i ansiktet og oss til å omfavne hverandre?
Det er et viktig poeng at jeg sto for kollapsen og gjennomførte den selv om alle i gruppen var uenige om alt og også dette. Mangelen på fellesskap i gruppen ble synliggjort for publikum og førte direkte til at et fellesskap oppsto i rommet. Det var et fellesskap om hvordan vi skal takle en slik kollaps. Publikum ville ha svar fra gruppen, folk ville at vi skulle forsvare oss, men vi kunne bare snakke på våre egne vegne. Vi sto fram som dem vi var i vår fellesskaps-løse identitet.

Prosjektet er som Jon sier voldsomt ambisiøst. Det er pga denne typen ambisjoner at teateret kan ha noe nytt å si oss. Det er ikke farlig med ambisjoner. Det er ikke farlig å deise i bakken. Hvis det skal bli sett på som farlig, får vi feig og lite utfordrende kunst. Det er farlig å ikke ha ambisjoner. Da ender teateret i seg selv opp i entropien: den bundne energien som ikke kan brukes i livet . Slik sett kan vi alle være glade for at det er jeg som tar på meg kollapsen. Jeg takler det. Med forestillingen setter vi Black Box i 0. Kan det bare bli bedre å hoppe etter oss?

Dette var den virkelige “First Night” som Borghild Marie på Black Box uttalte. Neste forestilling jeg setter opp vil selvfølgelig bli mitt svar på hva vi gjør etter the first night. Det kan bli verdt å få med seg. Nå er det på tide å komme med noen svar og være direkte konstruktiv i teaterrommet (i betydningen: å bygge noe opp).

Jeg må til slutt for i dag si at jeg beklager at vi ikke gjorde forestillingen flere ganger. Det var en gruppedynamisk eller entropisk avgjørelse, noe jeg ikke kan stå for som min beslutning. Vi burde absolutt gjennomført prosjektet med hodet hevet. (Selv om vi selvfølgelig ville slitt på vår egen og publikums psyke)

Det er ikke så farlig å være sårbar. Det er heller ikke så farlig å synliggjøre feil. Det som er farlig er bortforklaringer av slike herlige menneskelige egenskaper, som feks evnen til å innse sine feil og gjøre noe med dem. Det kan f.eks være en viktig oppgave for teateret.

mvh Marius von der Fehr

..tok feil, hun jeg så hadde rødt kort krøllete hår.
Synes forøvrig forestilling var spennende.
Beklager avbrytelsen av debatten…

Hei!
Jeg er en søt gutt på 28 år og søker etter en jente /dame
i alder 22-30 år.
Helt fra barnsben av har jeg vært interrisert i kunst og
kultur. Prsonlig er jeg mest opptatt av maleri og dens problemstillinger.
Jeg er en ivrig leser av kunstkritikk.no. Her føler jeg at jeg blir oppdatert på det som rører seg av spennende
samtidskunst i Norge!…….tilbake til saken:
Er du en frisk og oppdatrert ung kunstnerinne som liker å male ute i det fri og som gjerne nyter et glass rødvin ved staffeliet, bør du ta kontakt!!

PS. Jeg var også så heldig å få med meg “Entropy” i helgen. Der så jeg ei veldig lekker dame på scenen. Hun hadde halvlangt mørktblondt hår. Hun oste av sensualitet!
Om du kjenner deg igjen og leser dette, hadde det morro
om du kunne ta kontakt med meg her på chat“n!

Hilsen Rudi M.
Mørk, 185 cm, 77 kg.

Fra Dictionary.com

Entropy:

1) A measure of the disorder or randomness in a closed system.
2) A measure of the loss of information in a transmitted message.
3) The tendency for all matter and energy in the universe to evolve toward a state of inert uniformity.
4) Inevitable and steady deterioration of a system or society.

Jeg er enig i at Entropibegrepet er interessant – fordi det er dobbelt. Så vidt jeg vet utsettes et system for entropi i det det ikke tillates noen form for reaksjon/innspill utenfra, og derfor forfaller fra innsiden. Altså kunstinstitusjonen har i lengre tid vært utsatt for entropi – det sier i hvert fall mange – nettopp fordi den er blitt et system som lukker seg om seg selv, og derfor forfaller innenfra . Det var jo på mange måter det vi fikk se på scenen , og en sosiologifascist ville utvilsomt definere dette prosjektet som symptom på en entropisk kunst: uten basis i “virkeligheten” – hva nå enn det er.

“ loss of information in a transmitted message”, kanskje du har rett – kanskje mikkene falt ut og inn av en god grunn; kanskje målet nettopp var å utforske grensene for kommunikasjon – og bevege seg langs kommunikasjonens “borderlines” uten noe sted å overskride. Nettopp da blir det til et merkelig konsept å skulle utforske et “fundament for fellesskap” – den nærmest rituelle (i form av ikke-mimetiske) kommunikasjonen som oppstår – eller ikke oppstår – i det man bryter fiksjonens og teatrets grenser helt ned. Her så konklusjonen allerede ut til å være gitt på forhånd.

På den annen side: ”disorder or randomness in a closed system”. Og ja – nettop derfor kan prosjektet sies å være ekstremt vellykket, nettopp fordi det klarte å oppløse seg selv fullstendig. Men uordenen var det oss selv som måtte stå for. Altså den dramaturgiske entropien – uordenen – var noe som oppstod på tross av dramaturgien. Virkeligheten er veldig farlig å leke med – skal man iscenesette og aktivisere tilskueren – emå man ta innover seg at tilskueren allerede er marginalisert. Og skal han være villig til å bryte med sin egen forhåndsdefinerte posisjon, bør også performeren være villig til det. Jeg tror mye av irritasjonen i salen – som etter hvert ble til et opprør, og til slutt en hangman jury – skyldes nettopp følelsen av å bli manipulert på denne måten. Holder du kjeft er du marginalisert, går du er du provosert. Når man bryter ned kommunikasjonen sniker intensjonaliteten seg inn i rommet – og den er farlig. MvdF og gjengen så ikke helt ut til å takle det de hadde satt i scene.

Ja, kvelden var overmåte vellykket – nettopp fordi entropien, uordenen slo inn. Men jeg har vanskelig for å se hvordan den kunne gjøre det uten at det skulle gå ut over dem på scenen.
Det perverse er at det ble til en maktkamp. Og kanskje nettopp all entropi, uorden i lukkede systemer, har form av kamp. Og kanskje det derfor det må finnes et offer – som denne gangen – symptomatisk nok – ble en naken jente på 50 kilo.

Ok – var noen der på søndag og kan opplyse oss om hvordan det gikk videre?

Knust av teatret

Det plager meg iitt at jeg har snakket uavbrutt om dette prosjektet helt siden jeg delvis måpende, delvis sadistisk flirende og uansett hoderystende sjokkert forlot BlackBox torsdag kveld. Marius von der Fehr og hans ensemble lyktes nemlig overmåte godt med å skildre den fullkomne scene-Entropi. Og det fellesskapet vi 30 publikummere opplevde den kvelden er noe vi alle vil huske i mange år framover.

Alt var perfekt: Famlingen, fomlingen, mikrofoner som falt ut og inn, parodisk tomme samtaler om “store” temaer som fellesskap/ensomhet/døden/media/porno osv., mannen som reiste seg og gikk etter å ha forklart at “nå går jeg”, en rar forskermann som nettopp da kom inn og sa “HA HA HA! -det er deilig å le litt. Le litt da! BUHUU!! -det er deilig å gråte også.” Den påfølgende blondinestrippingen og klisjepornobildene på veggen. Blondinen som ble fornærmet over at vi ikke ble provosert av bildene og hennes nakne kropp og tomme svar. -“Jeg liker porno jeg. Gjør det meg til et dårlig menneske? Jeg føler meg ikke akkurat så veldig ond. Tror ikke det nei.”

Jeg lot meg lure. Lenge trodde jeg at dette var den ultimate iscenesettelsen, en slu og total utdriting av teateret og oss publikum som lot oss lure til å være med på såkalt “interaktivt teater”, eller “ikke-teater”. En iscenesettelse som i så fall ville fått BAK-Truppens sovepilleforestilling for noen år siden til å se ut som en remake av en West End-musical. Jeg trodde jeg skjønte alle de sublime og sylskarpe ironiske sparkene, og jeg koste meg (vel, på en måte).

Men et eller annet sted ga jeg opp sammen med resten av publikum og ble lei meg, pinlig berørt, rødmende oppgitt og sint. Veldig veldig sint, og så bare medlidende. Satt ikke ensemblet der med tårer i øynene og kranglet om hvem sin feil dette var? De unnskyldte seg overfor oss publikum – helt oppriktig! Et superambisiøst og nyskapende prosjekt som tryna noe så helt forjævlig. Jeg har aldri aldri sett maken.

For diskusjonens skyld Jon: Er du ikke enig i at “Entropy” dermed kan betraktes et usedvanlig “vellykket” prosjekt, ut fra intensjonene? Gjennom alle negasjonene – beviste ikke denne forestillingen at teatrets kraft er utrolig sterk? At total dramaturgisk entropi går an, og at fellesskapet finnes? Og videre: Er det mulig å være ironisk uten intensjon? Er det i det hele tatt mulig å være “oppriktig” i teatret uten at det blir pinlig? Finnes det ikke noe i teatervitenskapen som heter Borderline-teater?

bill.mrk “anførselstegn”