Ane Graffs utstilling A reality made of breach på OSL Contemporary samler seks skulpturer innenfor et avgrenset område i midten av galleriet. Rommet er svakt opplyst av røde lysrør i taket, og fra noen små høyttalere spilles et verk komponert av May-Oisín Qviller med sørgmodige lyder som høres ut som de er generert gjennom feedback. Installasjonen ligner et undersjøisk science-fiction-landskap der korallrev- og tarelignende former har slått rot på et knusktørt og steinete underlag. Det dyster-melankolske hybridet av organisk form og kunstig materiale slekter på gjenkjennelige fremstillinger av vår syntetiske fremtid.
Utstillingen er Graffs tredje ved oslogalleriet. Som i flere av sine senere utstillinger har hun med en versjon av signaturverket The Goblet, denne gangen integrert i skulpturen The Goblet with Roots (alle verk 2026). Den er et cocktailglass fylt med en miks av kjemiske stoffer som skaper et visuelt tiltalende mikrolandskap. Tittelen henviser til sykdomstilstander forårsaket av stoffer som hoper seg opp i kroppen. Cocktailen på OSL har fått den parentetiske tilføyelsen Inflamatory State og inneholder ting som svartkarbon fra Ljusdal i Sverige etter skogbrannene i 2018, kortisol, nikkel og nitrogenavsetning fra en drenert myr i Østfold. Den er plassert på toppen av en høy skulptur med lange røtter.
Et glasshjerte hviler i midten av en skulptur omringet av noe som ser ut som forkalkede og lysende tentakler (The Vascular). Ikke langt unna henger en metallskulptur med sirlige forgreininger badet i blått lys (The Nerves). De forskjellige elementene kan ses som deler av en oppstykket anatomi. Det inngår til og med et hode: The Worded balanserer på tre transparente ben og et langt rør forbinder en maske med resten av skulpturen. På et tidspunkt projiseres et spøkelsesaktig menneskeansikt på den. Ansiktet prater, men det er vanskelig å høre hva som blir sagt, da ordene slukes av rommets akustikk. Bruddstykkene jeg oppfatter handler om tap, uopprettelige prosesser og materialers og kroppens minne. Vesenet snakker som om det ikke enser om noen lytter eller ikke.
Kategoriene kropp og landskap glir antydende og uhyggelig over i hverandre. En betent og dystopisk stemning forsterkes av det røde lyset som sluker og forvrenger de andre fargene i installasjonen. Det er et gjennomført og forførerisk arrangement, fra en kunstner med et sensibelt gehør for hvordan hun skal få materialene hun jobber med til å appellere. Jeg kommer i tanker om det litteratur- og kunstteoretikeren Anna Kornbluh har gitt merkelappen «immediacy», en tendens i kunsten der representasjonen erstattes med umiddelbar sensorisk erfaring. Blant eksemplene hennes er virtuelle gjengivelser av for eksempel Van Gogh. Kornbluh mener grepet er et svar på etterspørselen etter estetiske opplevelser som gir rask emosjonell avkastning og ikke krever for mye av oss.
Men det immersive kan også romme markedskritikk, ettersom slike efemære installasjoner tilpasset bestemte rom og situasjoner er vanskeligere å omsette som varer. I essayet Stemning over indhold, publisert i Kunstkritikk for et par år siden, observerer Kristian Vistrup Madsen en vending mot det stemningsskapende i kunsten, der oppløsningen av verket traktes etter blant annet fordi den vanskeliggjør den videre sirkulasjonen av det. Det at verket senere vil gå i oppløsning gir både objektets og betrakterens tilstedeværelse, eller mer nøyaktig: «gnidningen, der opstår mellem objekt og subjekt», her og nå en økt betydning.
Jeg vet ikke hva som er intensjonen bak Graffs atmosfæriske grep, om hun ønsker å mane frem en forhøyet tilstedeværelse, eller om hun bare vil gi objektene en mer engasjerende ramme. Men installasjonen hennes får meg til å føle på en pussig blanding av intimitet og avstand; den samtidig trekker meg inn og holder meg utenfor. Tross den omsluttende situasjonen er verkets henvendelse påfallende billedlig; det fremstår som en meningsbærende kombinasjon av tegn som kunstneren har streng kontroll over betydningen av – og åpenbart har en illustrativ hensikt med, jevnfør de ledende titlene, den detaljerte materiallisten og skulpturenes symbolladede former. Jeg fornemmer også at helheten her er en midlertidig scenografi for presentasjonen av noe som gjerne kan ha et etterliv som enkeltstående verk. Graff serverer «innhold som stemning», spisst sagt.
