Forventningene var ikke store, men jeg ble likevel både skuffet og opprørt over det som utspilte seg i Munchmuseets festsal sist onsdag, 23. april, under tittelen «Vi må snakke om Tyskland». Denne panelsamtalen, med historiker og forfatter Astrid S. Dypvik og kulturjournalist i Morgenbladet Olaf Haagensen, moderert av konseptutvikler ved Munchmuseet, Nikita Mathias, lovet å trekke historiske linjer og diskutere dagens Tyskland i lys av Georg Baselitz’ kunstnerskap. Arrangementet var en del av formidlingsprogrammet knyttet til utstillingen Med begge beina først, som ifølge museet er den mest omfattende utstillingen av Baselitz som har blitt presentert i Norge.
Det jeg først og fremst var spent på da jeg dro dit, var hvordan panelet ville klare å yte Baselitz’ kunstnerskap rettferdighet og samtidig få til en interessant samtale om dagens Tyskland. Det virket som mye å bite over samtidig. Jeg var imidlertid ikke forberedt på den totale berøringsangsten panelet virket å ha overfor det som i en kunstkontekst fremstår som det mest prekære spørsmålet i Tyskland nå: sensuren som rammer alt palestinsk, propalestinsk eller israelkritisk.
«Vi må snakke om Tyskland» er en tittel jeg selv brukte på en artikkel her på Kunstkritikk i desember i fjor. Artikkelen var en enquete med seks nordiske kunstnere og kuratorer som har bodd og arbeidet mye i Tyskland, hvor de fortalte om hvordan de opplever det kulturelle klimaet. Da jeg valgte denne tittelen, hadde jeg i tankene særlig den berlinbaserte kunstneren Candice Breitz’ utsagn «Dear white Germany, we still still still still need to talk», som ble vist i utstillingen Cancel Culture Club & Spa på Nitja før jul. Breitz’ tekstverk var en referanse til «We Still Need to Talk» – et symposium om tysk minnekultur som hun planla sammen med Michael Rothberg høsten 2023, men som ble kansellert. Tittelen på symposiet var igjen en referanse til det kansellerte samtaleprogrammet «We need to talk» som Documenta 15 annonserte i 2022, etter de første anklagene om antisemittisme som ble rettet mot det deltakende palestinske kollektivet Question of Funding. I valget av tittel tenkte jeg også på Nan Goldins utsagn «Why can’t I speak, Germany» fra talen hun holdt på Neue Nationalgalerie 22. november i fjor, og som var utgangspunktet for enqueten. Hva Munchmuseet hadde i tankene da de valgte denne tittelen, vet jeg ikke, men det kan ikke ha vært noe av dette.
Arrangementet på Munchmuseet var ikke helt uinteressant – det fremsto som en god innføring i Baselitz’ liv og kunstnerskap, og panelet hadde en del å komme med hva angår minnekultur og den nye ytre høyre-bølgen i Tyskland. Men det fremsto som om panelet hadde en formening om at Alternative für Deutschland (AfD) og nynazistiske strømninger er det eneste problemet i dagens Tyskland. Og refleksjonene omkring tysk minnekultur fremsto som ufullstendige uten en diskusjon av hva det har å si for Tysklands forhold til staten Israel og det utvidete antisemittisme-begrepet som tyske myndigheter holder seg med.
Haagensen nevnte såvidt Tysklands spesielle forhold til Israel i sitt foredrag i forkant av samtalen, men panelet klarte helt å styre utenom alt som hadde med spørsmål om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet å gjøre. Heller ikke etter at spørsmål om tysk sensur av propalestinske og israelkritiske stemmer ble tatt opp fra salen – av undertegnede og andre – klarte de å si noe fornuftig om det. Dypvik avfeide det til alt overmål som noe folk i Tyskland ikke er opptatt av – og hevdet at det bare er folk i Norge som har et overdrevet fokus på disse spørsmålene.
Å fremstille det som om at man vil «ta samtalen» om dagens Tyskland, og samtidig helt ignorere den alvorlige sensuren tysk kunst og samfunnsliv nå er underlagt, mener jeg er både svakt og direkte uansvarlig av Munchmuseet. Museet og panelet har kanskje ikke fulgt helt med? Det skal ellers mye til, å ikke ha fått med seg at en rekke kunstnere har blitt kansellert og sensurert i Tyskland de siste årene – blant de mest kjente eksemplene er Candice Breitz, Jumana Manna og Laurie Anderson. Om paneldeltakerne har lest norske aviser, har de også fått med seg historien om Adam Budak som ble avskjediget fra stillingen som direktør for kunstforeningen Kestner Gesellschaft i Hannover, etter å ha uttrykt solidaritet med palestinerne i Gaza i et instagraminnlegg. Og som Kunstkritikks tyske skribent Andreas Schlaegel har tatt for seg i flere artikler de siste årene, råder det stor usikkerhet om hvordan den historisk viktige internasjonale utstillingen Documenta, som har vært arrangert i Kassel hvert femte år siden etterkrigstiden, igjen skal kunne fremstå som en institusjon med kunstnerisk integritet, så lenge tysk kunstliv er underlagt et slikt sensurregime.
Dette er bare noen få eksempler fra kunstfeltet. Presset på ytringsfriheten i Tyskland rammer naturligvis bredere enn som så, og går ikke minst ut over folk som protesterer i gatene, som blir utsatt både for politivold og arrestasjoner. Nylig ble det kjent at migrasjonsmyndighetene i Berlin ville deportere fire utenlandske borgere etter anklager om at de har deltatt i protester mot Israels krigføring i Gaza.
Særlig ettersom Munchmuseet nylig relanserte Munch Award som en pris som hedrer kunstnerisk frihet, burde man kunne forvente bedre. Prisen ble for første gang tildelt den brasilianske kunstneren Rosana Paulino i fjor høst, og i presentasjonen sies det følgende: «Kunstnerisk frihet er under politisk og sosialt press. Med denne prisen ønsker Munch å anerkjenne uavhengige kunstnerstemmer fra hele verden, som har markert seg med modighet og integritet i samfunnsdebatten.» Det burde ikke være for mye forlangt å ønske seg tilsvarende «modighet og integritet» fra museet i en tid hvor det pågående og eskalerte folkemordet i Palestina må kunne sies å være den aller viktigste saken å ikke tie stille om akkurat nå.
