Denne helgen er den norske utstillingssesongen for alvor i gang. I går åpnet Oslo Pilot med byutviklingsprosjektet Konsolidér eller dø, der en gruppe arkitekter spekulerer i fremtiden til de mange kunstinstitusjonene i Oslo som blir stående tomme når blant annet Nasjonalmuseet og Munchmuseet skal flytte inn i nye bygg ved fjorden i 2020. Deres situasjonskart ligner stasjonsområdet på en moderne jernbanestasjon, og dersom vi for et øyeblikk kan tenke oss de nevnte muséene som to tog som er på vei mot 2020, er situasjonen omtrent som følger:
Munchmuseet er som et lyntog på vei mot Bjørvika. Den forrige stasjonen, Stenersenmuseet, er nå nedlagt. The Edvard Munch Art Award ble passert i høy fart i desember og neste stasjon er Mapplethorpe+Munch – en sammenstilling av to kunstnere som begge levde for, med og gjennom bilder.
Deretter vil Munchtoget gjøre et stopp på Kunsthall Oslo, som skal kuratere utstillinger med utgangspunkt i Stenersensamlingen i fire år framover. Toget stopper også på debattstasjonen The Waterfront Ideas i februar og april, før de bakerste vognene hektes av for å ta inn på sidesporet Munchmuseet i bevegelse, kuratert av Natalie Hope O’Donnell. Der er første stopp en konferanse om det skjellsettende kunstprosjektet Prosjekt i Gamlebyen (PiG), som fant sted i Oslo i 1994. Programmet Munchmuseet i bevegelse varer helt til 2020, og skal bestå av utstillinger og events i det museet kaller «Munch-triangelet», mellom dagens Munchmuseum på Tøyen, «Skrikplassen» på Ekeberg og det fremtidige museet i Bjørvika. Puh!
Det toget som kalles Nasjonalmuseet har derimot nå offisielt dratt i bremsen for å være sikre på å nå fram til Vestbanen i 2020 uten for store skader på mennesker og materiell. Museet kunne den første uken i januar melde at det er innført «utlånsstopp» for alle samlingene i årene frem til nyåpningen. Søknader om lån som kommer inn etter 1. mars i år vil bli behandlet etter sommerferien i 2020, kan museet melde. Utlån er mao. mulig fra 1.1.2021.
Oppsiktsvekkende defensivt
Denne oppsiktsvekkende defensive formidlingsstrategien sammenfaller med utsettelsen av vårens utstilling Norsk natur med Bergens-baserte Toril Johannessen og Berlin-baserte Tue Greenfort på Museet for samtidskunst, igjen «av hensyn til arbeidet frem mot det nye museet». Det betyr at Arte Povera-utstillingen blir stående seks måneder ekstra, nå riktignok uten det sentrale verket Bilde og kropp av Michelangelo Pistoletto, som er tatt ned til fordel for Anna-Eva Bergman-utstillingen, som også er forlenget. Bah!
Samlet skal Nasjonalmuseet kun presentere tre nye utstillinger på Museet for samtidskunst i 2016, Stille Revolt – Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet nå i mars, Toril Johannessen og Tue Greenfort i september og Sidsel Paasche i oktober. Uavhengig av disse utstillingenes kvaliteter, og uavhengig av målet om å nå fram til Vestbanen i god behold, er det et syltynt program og en syltynn formidlingsstrategi museet presenterer. Da Moderna Museet måtte bygges om i 2002 og 2003 leide museet lokaler andre steder i byen, arrangerte prosjekter med aktuelle kunstnere hver 14. dag og stilte dessuten samlingene til disposisjon for andre museer i hele Sverige. Nasjonalmuseet går motsatt vei, reduserer aktiviteten og stopper utlånene. Det er ikke bare nervøsiteten i forbindelse med flyttingen som er påtakelig, men også idétørken og mangelen på dynamikk. Spørsmålet er hvordan museet skal vende dette til et vitalt program på Vestbanen om noen år. Det synes nesten som en uoverkommelig oppgave.
Høybudsjett-spetakkel
Et godt stykke unna disse museale anstrengelsene er det stor åpningshelg på galleriene i Oslo denne helgen. Natureculture kuratert av Maaretta Jaukkuri på OSL Contemporary, Trollkrem på Fotogalleriet, Tiago Bom på Noplace, Aurora Passero på Galleri Haaken og Doug Aitken på Peder Lund er noen av de utstillingene som vil få publikum til å trosse kulden. Aitken vil presentere filmen Station to Station på Cinemateket lørdag, basert på en Levi’s-sponset tog-event som Aitken i et intervju kalte «a new alternative model for the arts based on constant motion and flux». Olafur Eliasson, Thurston Moore, Thomas Demand, Terry Riley, Rirkrit Tiravanija, Philippe Parreno, Theaster Gates, Carsten Höller, Jorge Pardo og Ernesto Neto er noen av bidragsyterne i en påkostet produksjon som Artforum simpelthen kalte «a high-budget spectacle».
Mer høybudsjett-spetakkel blir det når Astrup Fearnley Museet presenterer en rekontekstualisering av Matthew Barneys arbeider gjennom 25 år i slutten av februar. Den seks timer lange nye filmen River of Fundament er en del av utstillingen og vises på Cinemateket i mars.
Dersom Matthew Barney representerer noe av den mest spektakulære og påkostede videokunsten som kom ut av 1990-tallet, representerer svensk-norske Mattias Härenstam en nordisk antitese; en gjør-det-selv-videokunst som han blant annet benyttet til å utforske sosialdemokratiets mørke sider. Tittelen på Härenstams første museumsutstilling – Svakheter, hemmeligheter og løgner – tyder på at det temaet er i behold, selv om hovedmediet på Vigelandmuseet i februar er skulptur.
Farvel til samtidskunsten
Andre steder i Norge er det verd å legge merke til den irske kunstneren Declan Clarkes ambisiøse og dvelende Geist-triologi på Tromsø Kunstforening, kunstner-velger-kunstner-prosjektet The Collaborative Curating Project som fortsetter på RAKE i Trondheim frem til sommeren, norsk-zambiske Anawana Haloba som presenteres med nye verk på Sørlandets Kunstmuseum i februar, og Rogaland Kunstsenter, som begynner sesongen 1. februar med et foredrag der Tirdad Zolghadr snakker om å «si farvel til samtidskunsten». Det er også verd å følge med på Kunsthall Stavanger, der de amerikanske kunstnerne Judith Bernstein og Mark Van Yetter presenteres i februar, fulgt av kanadiske Sascha Braunig og norske Frode Felipe Schjelderup i april. Kunsthallsjef Hanne Mugaas har valgt en selvstendig og tydelig linje, noen vil kalle den neo-modernistisk. Alle kunstnerskapene som vises denne våren er preget av et slags naivt visuelt overskudd og viser aktualiteten i tradisjonelle medier som maleri og tegning.
Bergen Kunsthall befinner seg i motsatt ende av det vi kanskje kan kalle «den nye mediediskursen». I to utstillinger denne våren presenteres kunstnere som bearbeider det kamerabaserte bildets materielle betingelser. Gruppeutstillingen Image Support står frem til 14. februar, mens James Richards Untitled (Crumb Mahogany) prersenteres fra 26. februar. Utstillingen vil bestå av en videoinstallasjon basert på bilder fra gamle VHS-kassetter som kunstneren handlet inn i store mengder da mediet var på dødsleiet på slutten av 00-tallet. Fragmenter av utallige videobilder vil ifølge kunstneren bli «smurt ut og spredd over mange rom» i Bergen Kunsthall.
Det store spørsmålet i Bergen dette året er likevel om Bergen Assembly 2016 vil lykkes. Triennalen som ble arrangert for første gang i 2013 har denne gangen forkastet en tradisjonell, kuratert og tidsavgrenset utstilling til fordel for en året-rundt-begivenhet med tre ulike kuratorkonstellasjoner. Første markeringspunkt er den 6. februar med åpningen av den første av seks (!) presentasjoner av den amerikanske skulptøren og videokunstnere Lynda Benglis på KODE, samt en performativ workshop av Marvin Gaye Chetwynd på Bergen Kunsthalls café Landmark.
Postkoloniale klisjéer
I Bergen åpner også «Transcultural flux» på Stiftelsen 3,14 og Bergen Kjøtt i dag, fredag 22. januar. I følge presseskrivet er dette en utstilling som «undersøker effekten av å krysse grenser» og «utfordrer tanken om kultur som nasjonal identitet». Det er ingen overraskelse at også det postkoloniale feltet har fått sine klisjéer. Men denne utstillingen, som er arrangert i samarbeid med Office for Transnational Art Production i Oslo, er breddfull av interessante kunstnerskap, som Danica Dakić (noen som husker verket El Dorado fra Documenta 12?), Agnieszka Kurant (sist sett på Momentum i fjor) og Walid Raad (som blant annet står bak Atlas Group). Dette er ikke kunstnere som bør røres sammen i en transkulturell gryte. De hadde fortjent en mer kritisk og spesifikk innramming, uten at dette bør hindre en i å besøke utstillingen.
Spørsmålet er hvordan vi på beste måte skal presentere og integrere flere stemmer i vårt vestligsentrerte kunstliv? Vel, den beste måten er kanskje å sørge for en radikal åpenhet i den vanlige programmeringen, slik at kunstnere slipper å bli presentert med merkelappen «transkulturell» i pannen. Men også tradisjonelle, regionale utstillingsformater kan fungere, som en form for grunnleggende og informativ kuratering. Utstillingen Jamaican Routes, på Galleri F15 i februar presenterer elleve kunstnere og har som ambisjon å gi et inntrykk av «den konseptuelle og formale bredden i ung jamaicansk samtidskunst». Helt greit – og vel verdt en tur til Moss.
Sekstitallet i våre hjerter
Nittensekstitallet er et tiår kunstfeltet tilsynelatende aldri blir lei av. På Lillehammer vil museet i forbindelse med nyåpningen i månedsskiftet januar-februar presentere en «rekonstruksjon» av Jakob Weidemann og Arnold Haukelands abstrakte gjennombruddsutstilling fra Kunstnernes Hus i 1961. I mars vil Eline Mugaas presentere en kuratert hybrid-utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo, om og med Siri Aurdal, en av flere «glemte» kvinner fra det eksperimentelle tiåret. Og i april vil Kunstnerforbundet presentere østerriksk-norske Willibald Storn, kuratert av Lotte Konow Lund. I alle disse utstillingene er de omveltende erfaringene fra 1960-tallet sentrale. Men, som vi vet, den konservative norske kunstinstitusjonen lot seg ikke endre før flere tiår senere. På noen områder er den fortsatt den samme nå som på femti- og sekstitallet. Det vi spør er om Lillehammer Kunstmuseum og de etablerte kunsthistorikerne som bidrar har benyttet anledningen til å tenke nytt om denne tradisjonen, eller om de utelukkende bidrar til å befeste en allerede etablert historieskriving. I mellomtiden er det fortsatt viktig at kunstnere som Mugaas og Konow Lund driver et kunsthistorisk «reparasjonsarbeid» fra sidelinjen.
Til slutt kan det være verd å holde av to datoer i april: Den 6. april lanseres Ina Bloms nye bok The Auto-Biography of Video på Kunstnernes Hus i Oslo, og den 22. april inviterer Oslo Kunstforening til to dagers konferanse om finansiering av nordiske kunstinstitusjoner under tittelen Kunstens verdi i tallenes tid.
