For å se den egentlige utstillingen, må man i fengsel. Nærmere bestemt Bredtveit kvinnefengsel, der Lotte Konow Lund har fått med seg kunstnerne Marianne Brekke, Eline Mugaas og Ina Åsheim i prosjektet Et europeisk fengsel. Men førstkommende fredag presenteres prosjektet også utenfor fengselet, i form av en mindre utstilling kalt Med innsiden ut i Nasjonalmuseets bibliotek. Bak utstillingen står Galleri GI, et mobilt galleri startet av Konow Lund i 1997, samt KORO, Kunst i offentlige rom. I forbindelse med åpningen lanseres også en publikasjon om prosjektet, med tekster av Lotte Konow Lund og kritikeren Marit Paasche.
At prosjektet er støttet av KOROs uteromsprosjekt, URO, er symptomatisk for KOROs utvikling de siste årene, med et større fokus på kunst som plasserer seg i en politisk og sosial sammenheng.
Men initiativet til prosjektet er Lotte Konow Lunds. Utgangspunktet er at hun i en syvårsperiode har holdt tegnekurs i Bredtveit kvinnefengsel, og at hun ønsket å gi fengselet samtidskunst av norske kvinnelige kunstnere. Hun forteller at det å gjøre ting uten lønn, la til rette for en byttehandel som kunne skape en forandring på innsiden av fengselet.
Hvorfor begynte du med tegnekurs i fengselet?
– I 2007 hadde jeg en periode der jeg ikke orket å være på atelieret, i grunnen hadde jeg ikke lyst å være kunstner. Jeg bestemte meg for å gjøre noe som ville gi meg en opplevelse av den friheten jeg opplevde at jeg ikke hadde. Så jeg tilbød meg å være gratis vakt i Dagny Tande Lids utstilling i Botanisk museum på Tøyen en sommer. Denne utstillingen, som består av hennes testamenterte gave til Botanisk museum, hadde vært stengt i et halvt år fordi de ikke hadde penger til å holde den åpen. I bytte for å være vakt og guide fikk jeg hver dag en blomst og en liten forelesing av professor Per Sunding. Jeg kunne også sitte inne i utstillingsrommet og tegne disse blomstene. Det ble et prosjekt jeg kalte Blomsterøvelser. Det var vakkert, fredfullt og lærerikt. Opplevelsen ble så viktig for meg, at jeg etterpå ville se hva som skjedde om jeg oppsøkte det motsatte. Et lukket og ubehagelig rom.
Ettersom du har fortsatt med å oppsøke fengslet over såpass lang tid, må du ha opplevd det som meningsfylt – hva har det gitt deg?
– Det er klart at det har gjort meg mer bevisst, det har forandret meg å møte forholdene og menneskene. Først og fremst er det en grunnleggende erfaring av å være innelåst med andre, uten muligheter til å bevege seg, eller gå ut av en situasjon. Det er også en konfrontasjon med min egen oppfatning av andre mennesker og meg selv, og min egen moral. Hvem er de og hvem er jeg? Ville jeg ha gjort noe annet i deres situasjon, som ofte er helt låst og håpløs? Jeg ønsker verken å være moraliserende eller fremstå som «god». De innsatte er ofte skarpe og direkte i sine betraktinger av apparatet rundt seg og ville avslørt meg lett om jeg var der for å få bekreftelse på en påstått godhet. Jeg har hørt mange viktige historier i løpet av disse årene, og jeg har møtt meg selv på uventede måter. Jeg er dessuten opptatt av at jeg får et resultat i form av tegningene jeg lager under og etter kursene mine. Jeg har en syv år lang dagbok i tegningsform nå.
Et europeisk fengsel «tilfører fengselets lukkede system en generøs dimensjon», hevdes det i pressemeldingen til utstillingen. På hvilken måte gjør den det?
– Det er Bo Krister Wallström, produsent i URO, sine ord, men jeg regner med at han mener at et fengsel er et sted der noen mennesker har mandat til å utøve makt over andre. Makten som utøves i et fengsel speiles også i arkitekturen på innsiden – det er sluser og jernbarrer foran vinduet, det er lydtette rom, isolat og celler. Ingen ting forandrer seg på innsiden, mens utsiden er i kontinuerlig bevegelse. De tre kunstnerne har gitt hver sitt arbeid til kostpris. Alle tre har oppholdt seg i ukevis i fengselet før de kom med forslag. Vi lagde et kunstutvalg i fengselet der vi diskuterte forslag og gjorde endringer. Kunstnerne hadde også et presentasjonsmøte med de innsatte, der de kunne komme med innspill og kommentarer. Det var fint.
– Vi har ønsket arbeider som er forholdsvis varige, og som kan gi et vindu ut mot noe annet, men som likevel tar hensyn til den spesifikke situasjonen det er å være i fengsel. Altså et transittsted, der mennesker med ofte veldig spesielle bakgrunner er presset sammen uten hensyn til politikk, religion eller etnisitet. Der mennesker kan befinne seg i en eksistensiell krise på grunn av noe som har skjedd på utsiden, men være maktesløse på innsiden. Det krever kunst som kan gi en tilstedeværelse uten å sette i gang vonde og ofte farlige følelser hos den enkelte. Det er en veldig vanskelig oppgave, som jeg opplever at alle tre har løst.
Hvorfor tittelen Et europeisk fengsel?
– Etter noen år med tegnekurset på Bredtveit, ble sammenhengen mellom den internasjonale politiske og økonomiske situasjonen og krisen i Europa tydelig. Mens det for syv år siden var mange afrikanske og asiatiske kvinner, har de innsatte jeg har hatt på mitt kurs de siste årene enten vært fra land som er geografisk nærmere Norge, eller folk som har bodd her lenge nok til å ha lovlig opphold. Tittelen viser til at et fengsel er en institusjon som er større enn det landet det er i, men den kan også leses som et annet navn på Schengen-avtalen. Dobbeltheten i forståelsen av hva Europa er, og det vidunderlige livet det gir løfter om når det blir betraktet fra utsiden, er vedvarende problemstilinger. Grensene rundt Europa blir per i dag stadig vanskeligere å forsere, samtidig blir det stadig vanskeligere overleve på innsiden, både for de med og uten lovlig opphold.
Det kan se ut til at det internasjonalt er en økende interesse for fangers situasjon. Da Pussy Riot besøkte Norge tidigere år, satte de fokus på slike spørsmål sammen med filosofen Judith Butler, som i det siste har vært opptatt av det hun kaller «fengselsindustrien» – både ordinære fengsler og interneringsleire for flyktninger. Ser du ditt prosjekt på Bredtveit som del av en større bevegelse?
– Selvfølgelig. Jeg kan ikke si at jeg så det som en del av noe da jeg begynte, men jeg tror min forståelse for problemstillingene har økt, i takt med en generell oppmerksomhet rundt forbindelseslinjene mellom europeisk asylspolitikk og kriminalisering av fattigdom og mennesker på flukt. Jeg har besøkt noen flyktningmottak de siste årene og registrerer likheten til fengsler. Ulikhetene er at de som bor der kan gå ut i løpet av dagen, og at flyktningmottakene mangler tiltakene og rutinene du finner i et fengsel. Å bli innelåst på et mottak i uvisshet må være en uutholdelig situasjon, og ganske lik den å sitte i varetekt i månedsvis. Første gang jeg besøkte et mottak syntes jeg det var en like voldsom opplevelse som å besøke et fengsel, og nesten uutholdelig at samfunnet rundt fengslene og mottakene er så uberørt av den smerten som er midt blant oss, bak høye gjerder.
