En flokk organiske betongskulpturer står på gulvet i Overlyssalen på Kunstnerforbundet, omringet av innrammede relieffer i pigmentert og steinspekket betong på veggene. I Sverre Gullesens utstilling Sementerte fragmenter er det materialene og objektene de inngår i som fører ordet.
Gullesen har tidligere jobbet med performance og såkalt «sosialkoreografi», og fra 2006 til 2015 var han del av den beryktede kunstnergruppen D.O.R (Deadly Orgone Radiation), sammen med Steinar Haga Kristensen og Kristian Øverland Dahl. Trioen drev blant annet et galleri i Brussel og myntet begrepet «Neo-relational», som «forklares» i et så å si uleselig manifest på gruppens gamle nettside. Performancene deres var utpreget teatralske og tok gjerne form av paneldebatter befolket av fiktive personligheter i masker som foredro på et uforståelig artspeak. Etter de pratsomme årene i D.O.R. tok Gullesens kunstnerskap imidlertid en skulpturell vending, med en slagside mot den typen tunge materialer som dominerer i utstillingen hans på Kunstnerforbundet.
Det performative (skravlende) elementet har dog ikke forsvunnet helt fra Gullesens arbeid, og skinner her og der gjennom betongen. Skulpturene er ikke monumentale og døde, men organiske og svært uttrykksfulle. De varierer i størrelse, form, farge og materialbruk. Et sted ser vi en ujevn bue, en arkitektonisk referanse, et annet sted ser vi noe som ligner et korallrev. Gullesens pigmenterte betongskulpturer er gjerne støpt i håndsydde tekstiler, hvilket er grunnen til deres ujevne, posete form. Noen står rett på bakken, mens andre sitter på (eller i) spesiallagde pidestaller i diverse tresorter. Måten de er organisert i rommet legger til et moment av iscenesettelse, drama – men også humor. Presentasjonen vender på den tradisjonelle fremstillingen av skulpturer og kunstobjekter, men også på arkitektoniske elementer som bærestruktur, materialbruk og overflatebehandling.
Mylderet av referanser i de abstrakte formene gjør det vanskelig å definere hva de egentlig er. Men i likhet med arkeologiske funn, inneholder verkene hint om sin opprinnelse. Under en grønn skulptur (Uten tittel (gulv #16), 2021-22) er en annen form innesperret i pidestallen og viser seg gjennom trespilene. Formen er beskrevet i verkslisten som «skulpturkonglodetaljer», med referanse til en teknikk Gullesen kaller «skulpturkonglo», og som utforskes videre i de vegghengte relieffene. Teknikken er en vri på konglobetong, en type dekorativ betong med et variert steintilslag, såkalt «konglomerat». Konglobetong minner om naturbetong, og har blant annet vært å finne på Y-blokka.
Relieffene til Gullesen er skiver fra større betongblokker der pigmenterte skulpturer har blitt støpt inn. Skivene er rammet inn i tre og installert som serier på veggene, der hver skive fremstår som et tverrsnitt av blokken den er skåret fra. Både skulpturen og betongmassen inneholder de samme materialene, det eneste som skiller dem er at skulpturen er farget.
Pendlingen mellom helhet og del finnes også på et mer overordnet nivå; Gullesens relieffer fungerer som én ting alene og en annen samlet, når de beskriver en større figur. Som i skulpturene, finner vi i relieffenes teknikk og materialbruk både arkitektoniske og kunsthistoriske referanser. De pigmenterte flekkene i overflatene befinner seg som et resultat i et limbo mellom tilslag, skulptur og mønster, der de samtidig slukes og oppstår fra betongen.
Sementerte fragmenter stiller gjennomgående spørsmål om hva vi egentlig ser på ved å holde flere perspektiver på objektet i spill samtidig, som geologi, arkeologi, kunst og arkitektur. Gjennom skulpturkongloen resirkulerer dessuten Gullesen tidligere arbeider og bruker slik utstillingen som en slags arkiv for egen praksis. Denne ustabiliteten har en psykologiserende, eller i det minste animerende, effekt på objektene; uavhengig av om vi forstår dem eller ikke, har de en egen stemme, frigjort fra rollen som tause ting. De definerer seg selv.