OCAs symposium Museums on Fire åpnet for en viktig samtale om urfolkkunst og kunstinstitusjonenes kolonialistiske arv, selv om den kun unntaksvis nådde den temperaturen tittelen lovet.
Ingenting unnslipper klisjeene i Ane Hjort Guttus Møbler er ikke bare møbler på Fotogalleriet, der et par har flyttet inn i IKEAs interiørutstillinger.
Mens noen roper om kriseturisme, har Documenta 14 ambisjoner om å lokke frem gigantutstillingens politiske potensial når de inntar offentlige plasser i Aten og Kassel.
Josh Smith fortsetter sin iherdige produksjon av ubehjelpelige malerier i utstillingen på Standard (Oslo), denne gang med døden bokstavelig talt hengende over skuldrene.
Stine Hebert, tidligere rektor for Det Fynske Kunstakademi, er ansatt som dekan på Kunstakademiet i Oslo.
Ragna Bleys Zooid på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ikler seg naturvitenskapens begrepsdrakt, men maleriene hennes slekter også på nyreligiøsitetens eteriske fargekart.
Av overlevelsestaktikkene som tilbys den menneskelige «biomassen» i Ignas Krunglevičius’ dystopi Soft Screen Alien, er en sammensmelting med teknologien det beste alternativet.
Anne Hilde Neset er ny direktør på Kunstnernes Hus. Hun ønsker å bryte ned skillelinjene mellom kunstsjangrene.
Det tegner for spekulative samtidsdiagnoser på årets Momentumbiennale, som har «det fremmede» som samlende tema. Tretti kunstnere deltar.
Listen over de 120 kunstnerne som deltar i Veneziabiennalens hovedutstilling Viva Arte Vive er nå offentliggjort.
Nåværende direktør Audun Eckhoff, KODE-direktør Karin Hindsbo og tidligere direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum Knut Ljøgodt, er blant søkerne til direktørstillingen på Nasjonalmuseet.
Viser norske kunstnere størst solidaritet ved å tilby asylantene trøstende estetiske, «gode øyeblikk», eller gjennom å ta stilling mot regimet som fengsler dem? Jeg heller mot det siste.
Den 13:e upplagan vill att vi ska skämmas.
Lawrence Abu Hamdans akustiske kartlegginger på Munchmuseet blåser nytt liv i kunst som kunnskapsproduksjon.
Sterke farger redder ikke Johannes Høies nye veggmaleri på Aker brygge fra de arkaiske klisjeenes grep.
I maleriet er figuration altid en form for reduktion, men man undervurderer kunstmarkedets nye darling Issy Wood, hvis man reducerer hendes malerier til ren millennial-klynk.
Kunstkritikk stöds av
