Noen laaaange vevnader henger fra taket, alle nyproduserte til Aurora Passeros utstilling Silvery Actions på Vigeland-museet. De er utført med hvitt nylontau i ulike tykkelser. I partier slynger tauet seg som en søvnig slange innimellom renningstrådene. Et meterlangt område av den ene vevnaden er sågar helt nakent – kun et spinkelt gitter av vertikale linjer høyt der oppe, som om tyngdekraften har halt det fargeløse tekstilet fra hverandre. «Spagettifisering» er et komisk begrep som brukes i fysikken om den voldsomme utstrekkingsprosessen materie gjennomgår når den nærmer seg et svart hull; begrepet passer også på disse arbeidene.
Passero, uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2011, har vært med på en rekke større gruppeutstillinger de senere årene, fra skulpturbiennalen på Vigeland-museet i 2013 til Astrup Fearnley-museets Europa-utstilling i 2014 og presentasjon av «ny norsk abstraksjon» i 2015. Parallelt med Silvery Actions er hun aktuell med sin andre solo på Galleri Haaken, med tittelen Crystal Set. Oppmerksomheten kunstnerskapet hennes har fått, synes å tilsi at hun er en slags frontfigur for tilbakevendingen til håndverket, som har vært en markant strømning i kunstfeltet de siste årene.
På veggen i spagetti-rommet på Vigeland-museet finnes òg noen mer normalt proporsjonerte vevnader, alle inndelt i horisontale felt med ulik trådtykkelse og tetthet. Langs nedre kant har Passero latt det være igjen uutnyttede lengder av renningstrådene – de trådene som går i stoffets lengderetning. Dette skaper et frynsete, uferdig preg. På Galleri Haaken er renningstrådene eksempelvis røde eller lilla, mens innslaget, de trådene som går på tvers, er hvite. Passero benytter en teknikk som kalles lerretsbinding, hvor innslaget legges annen hver gang over og under renningstråden – dermed oppstår et rutemønster.
Også et utvalg eldre verk som er med på Vigeland-museet er kulørte: Natural or Genuine/Haze fra 2013 er laget av syltynne tråder som er stenket dypblå; Second Nature fra 2016 er tettvevd av mellomtykk tråd og påført en blek gradering mellom blå og grønn. Fargingen skaper en glidning mot maleriet. De nyproduserte, ufargede arbeidene derimot, opphever denne spaltningen av bilde og objekt, til fordel for et mer strukturelt fokus. Nesten samtlige er festet i nylontau som dingler ned langs sidene og munner ut i oppsnurpede klaser som får dem til å ligne 17. mai-faner. Andre steder slynger nylontau seg rundt i museet, på gulv og langs vegger – et par steder henger det fra taket i slappe løkker.
Sammen med generasjonsfeller som Ann Cathrin November Høibo plasseres Passero gjerne i tekstilkunstens utvidete felt. Men November Høibo og Passero håndterer denne postmediale tilstanden ulikt. Både på Vigeland-museet og Galleri Haaken blir jeg slått av hvor tilbakeholdte Passeros arbeider virker. De er som nevnt utelukkende tilvirket av nylon, av og til hengt litt på skakke og utstyrt med kalkulerte gliper og revner. Men de synes å være uten vilje til egentlig å innlemme noe vesentlig annet. Noen sprut med tekstilfarge eller nylonets symbolske kobling til moderne industriell tekstilproduksjon, pynter ikke nevneverdig på arbeidenes relative informasjonsfattigdom. Passeros vevnader er nettopp ikke eklektiske materialklynger à la November Høibo.
Det er med andre ord et konservativt tilløp hos Passero, i betydningen fastholdelse av materiell integritet. Er det et problem? Denne konservatismens motsetning, «kombineringsiveren», er jo knapt noen udiskutabel estetisk dyd; den kan raskt slå over i abjekt mottakelighet og en forskoleaktig fascinasjon for installasjonens syntetiserende magi. Riktignok oppleves Silvery Actions ved første blikk en smule avklart og dekorativ – godt hjulpet av den museale rammen og museets uinspirerte beskrivelse av kunstnerskapet med forterpede dikotomier som «… det tunge og lette, det bastante og forgjengelige, og det abstrakte og figurative». Men arbeidene til Passero er åpenbart mer enn rene formalistiske øvelser. Særlig de lange, opptrevlete ryene og nylontråden som slynger seg gjennom salene er et ansporende motiv.
Mens maleriet kan opptre som et deponi for nonchalant ikke-aktivitet, en aristokratisk (eller politisk radikal) vegring mot produktivitet, unnslipper ikke den håndgjorte vevnaden sin aura av flittighet. Den synlige trådstrukturen vekker stadig en fornemmelse av manualarbeid – noe utstillingstittelen styrker ved å karakterisere vevnadene som «handlinger». Man kunne kanskje si at vevnadene med sin disiplinerende prosedyre lagrer arbeid. Og videre at spagettifiseringen av vevnaden, omgjøringen av den til klaser, kveiler og taulengder som slenger ubrukelig fra taket, skaper vrengebilder av arbeidet; en kveil er synonym med et reservoar, et batteri, noe som er tatt ut av bruk, eller ennå ikke tatt i bruk. Mens Vigelands menneskefigurer i de tilgrensende rommene er oppslukt av forutbestemte oppgaver og roller, reflekterer Passeros raknende vevnader over oppløsningen av en arkaisk verdensorden der arbeid er det som adler mennesket.