Det finnes selvølgelig ingen sammenheng mellom den store betydning Rirkrit Tiravanija tillegges i samtidskunsten og hans navnelikhet med den heltemodige ørkenrotten Rikki-Tikki-Tavi. Men i de siste ukene har begge satt merket sitt på byen. Rirkrit hedres med en retrospektiv utstilling på Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris. Rikki-Tikki fronter vårkolleksjonen til motehuset Zadig&Voltaire.
Det er i det hele tatt tvilsomt om vi kan snakke om et sammentreff, og da langt mindre et pussig et. Et tilfeldig ortografisk sammenfall (organiseringen av bokstavene R, I, K, T, V og A) forusetter analogien. Og da det visstnok ikke i våre dager finnes noen nødvendig sammenheng mellom et navn og den som navnet peker på får vi anta at sammenhengen dypest sett er obskur.
Imidlertid er det en sammenheng som er dypt nødvendig. Om ikke annet så for meg, som skriver denne teksten. De to er tilstede i Paris på måter som åpner for diskusjonen jeg vil føre om Tiravanijas kunst. Men som leseren vil skjønne, kommer denne diskusjonen nærmest av seg selv, og det vil være søkt å gå omveien om ørkenrotten. Når jeg likevel gjør det er det fordi Rikki-Tikki-Tavi er et av de fineste ordene jeg kan. Og hver gang jeg tenker på han andre så dukker ørkenrotten opp. Det er derfor han må være med.
Metafysisk dimensjon
Likevel skal det innrømmes at jeg fant idéen nokså merkelig. Helt fra han dukket opp i New Yorks kunstgallerier sent på åttitallet, eller i hvert fall fra han dukket opp i Hyperfoto noen år senere, har Rirkrit Tiravanijas arbeid vært synonymt med en nyrituell orientering i samtidskunsten. Denne orienteringen viderefører sekstitallets systemangst og øyeblikksutopisme, og selvom den kanskje ikke forfølger dette tiårets mest radikale aspirasjoner på kunstens vegne, er dens minste garantist for autentisitet at den ikke etterlater seg eksessprodukter. Det er det som overskrider objektene i Tiravanijas kunst som står igjen som selve verket. Ikke den sammenraskede ansamling av readymades du støter på, men det som skjer når du selv velger å manipulere med eller konsumere disse. Selvsagt gir dette kunsten hans en sosial dimensjon. Men det gir også Tiravanijas arbeid en metafysisk dimensjon.
Tiravanijas kunst dreier seg om å realisere kunstens væren i et konkret øyeblikk, som kontrast til kunstgjenstandens allerede værende. Den mer eller mindre spontane interaksjonen mellom betraktere og kunstgjenstander skal realisere en kunstsituasjon som transpirerer rommet, et øyeblikk som forsvinner når det dukker opp, og som realiseres nettopp gjennom å forsvinne. Tiravanijas kunstverk er en engel som går gjennom rommet. Ikke mer og ikke mindre, og slett ikke noen sosial situasjon.
Du kan kalle det Det Værendes Væren. Eller du kan du snakke om Appearance as Disappearance. Metafysikk er det uansett, og i Tiravanijas arbeid har det ofte dreid seg om å spise suppen. Væren etterlater seg, akkurat som spist suppe, ingenting. Hvordan skal man da kunne lage en retrospektiv utstilling?
Jungelboken og Donovan
Rikki-Tikki-Tavi har sitt eget kapittel i Kiplings Jungelboken, men dette er utelatt fra Disneys filmversjon, så han er en stort sett glemt figur. Denne skjebnen deler han med sin forfatter Kipling, som etter år med postkolonialt pølsesnakk i litteraturpedagogikken er tatt til inntekt for allverdens semifascistoide standpunkter. Og han deler den ikke minst med Donovan Leitch, en skotsk popsanger fra sekstitallet som komponerte oder til hans ære. Dennes fornavn liknet i følge enkelte – sannsynligvis intellektuelle slektninger av dem som fikk Kipling fjernet fra den barnelitterære kanon – for mye på Bob Dylans pseudonyme etternavn, altså Dylan. På bakgrunn av et sammenfall mellom tre bokstaver fikk Donovans psykedeliske vimsepop status som kopi av Dylans blodtunge Americana. Skjebnen som Dylan-epigon delte Donovan for øvrig med Phil Ochs, som tok sin død av det og som sang langt bedre enn dem begge. Ortografiske tilfeldigheter kan altså vise seg å være skjebnesvangre.
Det var nok selve navnet Donovan hadde halt for. Han står bak sanger som Coo Coo Choo Choo Barabajagal også. Vi bør dermed kunne slutte at Donovan hadde en forkjærlighet for lydmalende nonsens, og hvem har vel egentlig ikke det? Rikki Tikki Tavi handler nemlig ikke om Rikki Tikki Tavi i det hele tatt.
Retrospektiven er en utstillingsform hvis essens er preservering av overflødige objekter, innkapsling av en gang betydningsfulle sammenhenger til de ansamlinger av materie som siden skal passere gjennom både tiden og symboløkonomien. Så sant som Tiravanijas arbeider er metafysiske, er idéen om en retrospektiv utstilling absurd dårlig. Men samtidig er den ganske interessant, fordi den tvinger frem en tvil på hva som egentlig kan stilles ut. Og Tomorrow is another fine day er en utstilling av denne tvilen.
Mongoose is gone
Sangen Rikki-Tikki-Tavi handler altså ikke om heltemodige ørkenrotter. Tvert imot: den handler om at Rikki Tikki Tavi er blitt borte, han har pilt avgårde under hekken, drittlei av å drepe slanger for den koloniale overklassen. Jeg ville så gjerne stole på Rikki Tikki Tavi. Jeg trodde navnet hans var en besvergelse: Rikki Tikki Tavi og fuck you all for her sitter jeg på sekstitallet og røyker meg stein som et jordbær og synger Rikki Tikki Tavi for det er et fint ord, og virkeligheten kan bare gå og henge seg. Litt sånn Ylajali og Antananarivo tenkte jeg det var. Artaud kalte seg Nanaqui når han skrev brev til søsteren sin, og i hagen på Louisiana står et tre som heter Ginko Biloba. Alle disse vakre ordene som vi bare burde gi opp alt for, kaste hodet bakover og stole blindt på. Rikki Tikki Tavi kunne være et av disse ordene: en besvergelse som fyller tomrommet ved sin egen tomhet, et utsagn som ikke representerer noen ting, som bryter mot alle representasjoner, slår i stykker virkeligheten og skaper sin egen virkelighet, ved ikke å bety noe som helst. Er det ikke det som er hele poenget? Jeg vet ikke: jeg tror det er en av menneskehetens edleste oppgaver.
Men det Donovan synger, hvilket gjør hele prosjektet hans til en selvmotsigelse, er at Rikki Tikki Tavi er borte. Og ikke bare er han borte, Donovan gjør han også synonym med hele systemet. Med skolen, kirken og regjeringen, alle disse institusjonene som strukturerte virkeligheten for Donovan før han selv løste den opp til det hallusinogene anarkiet han besynger. Rikki Tikki Tavi er borte, men samtidig er det Rikki Tikki Tavi han synger. Han lar Rikki Tikki Tavi danne hele grunnrytmen i sangen før benektelsen kommer som et haleheng: Mongoose is gone. Ørkenrotta er vekk. Det er bare navnet hans igjen. Bare lyden av navnet som lager rytmen til en sang.
Utstillingen som ble vekk
Og Rirkrit Tiravanija brøt ned hele eksposisjonen. Han ville lage situasjoner. Han ville koke suppe… Og hvordan i all verden skulle dette bli en retrospektiv? Var ikke også Tiravanija en opprører, ikke bare mot retrospektive utstillinger som sådan, men mot hele tenkemåten som gjør retrospektiv mulig? En eldre asiat i døra advarte meg: Det er ingen omvisning nå. Omvisning er for duster, flirte jeg og trådte bredbent over dørkarmen. Der inne møtte jeg ingenting. Bare titlene på verkene som hadde gjort Tiravanija berømt. Og to tamiler som var satt til å våke over tomrommet.
(Det var også en monolog med en skuespillerinne, en novelle som ble lest opp over høytalerne, og en luring av en omviser som forklarte og pekte på verkene som ikke var der og avslørte at den egentlige utstillingen var det som oppsto i samspillet mellom henne og meg, noe som strengt tatt ikke er verdt å skrive hjem om. Alt dette er uvesentlig. Det er dens anspor til surrealisme som gir nysituasjonismen mening. Ikke dens evne til å skape sosiale relasjoner.)
Rirkrit Tiravanija har valgt å stille ut det eneste som i ettertid kan representere øyeblikket. Nemlig ingenting. Mongoose is gone og Rirkrit Tiravanija stiller slett ikke ut i Paris. Han er navnet på plakaten, signaturen på et rom som ikke inneholder annet enn fraværet av ham. Mest interessant ville det kanskje vært om tomheten var total. Ikke en eneste tittel, ikke en eneste skillevegg, og ikke en eneste velvillig pedagog. Og til slutt, kanskje ikke navnet hans en gang.
Nysituasjonisme: romantisk blaff eller reell endring
Så da kan vi bare lure da, på om nitti- og nullnulltallets nysituasjonisme, for hvilken Tiravanija betraktes som sentral aktør og inspirator, i ettertid vil huskes som et romantisk blaff fra en gammel fakkel, eller, som man tenderer til å tro for tiden, som uttrykk for en grunnleggende strukturendring i kunstrommet. For hvilke historiske overlevelsesvilkår har egentlig en kultur som ikke etterlater seg eksessprodukter? Som ikke kan omskapes til konsekrert materie og spasere som verk gjennom kunsthistorien? Kanskje Tomorrow is another fine day er Rirkrit Tiravanijas første skritt mot glemselen som innhyller så mange andre dyrkere av øyeblikket. Kanskje han en dag vil huskes slik vi i dag husker Donovan: som overambisiøs tulling med stort hjerte og sviktende idégrunnlag. Eventuelt som epigon for en vi ikke vet hvem er. Om Tomorrow is another fine day er Tiravanijas første skritt mot glemselen, er det et skritt han tar helt selv.
Mongoose is gone to Paris. Rikki Tikki Tavi er i hele byen. Hele våren kommer han til å glitre på de vakreste jenteryggene i Paris. Men blant alle som kommer til å snu seg og glane, er det kanskje bare jeg som vet at det er ham.
Nå som ingen leser denne teksten lenger må det være meg tillatt å påpeke, uten at det synes ubehøvlet, at “comedien” ikke betyr komiker, men skuespiller. Og jeg kan forsikre om at hennes fremstilling ikke var videre komisk, snarere humørløs.
ok ok jeg var en tur innom zadig og voltaire i går og der hadde de fått seg rikkitikkitavitskjorta i guttemodell, det var et svært bilde av rikkitikkitavi og så sto det over hele brystet “ART IS TRUTH”. Ingenting er tilfeldig om man ikke på forhånd bestemmer seg for at det er det det er. Og dét er en stor og kjedelig tankeoperasjon.
kunsten er sannheten
Joda, fraværet innbyr unektelig til refleksjon over formen, også satt i forhold til andre arrangementer av Tiravanija. Men utstillingen skiller seg kanskje ikke så mye fra andre verk av Tiravanija som det umiddlbart kan synes som…? Dessuten drøftet jo ikke Moe denne utstillingens forhold til resten av Tiravanijas kunstnerskap ordentlig; noe som sikkert hadde vært interessant siden utstillingen ga seg ut for å være et retrospektiv.
Og når vi så har drøftet fraværet en stund kan jeg bidra med denne beskrivelsen av utstillingens innhold fra Musée d’Art Moderne de la ville de Paris’ hjemmesider (jeg fant det ikke på engelsk) :
Le visiteur pourra suivre au choix trois types de parcours : soit un guide-conférencier reprenant le récit autobiographique de Rirkrit Tiravanija, soit un comédien (casting sous la direction du réalisateur et producteur français Charles de Meaux) récitant un texte de Philippe Parreno, soit l’enregistrement du texte de Bruce Sterling, diffusé en permanence dans l’espace. (raskt oversatt: Besøkeren kan velge mellom tre tilnærminger til utstillingen, enten en guide som gir innføring i T.s biografi, en komiker som leser en tekst av Parreno eller opptak av Bruce Sterling. (var dette Moes “skuespillerinne”?))
Og videre en liten bit fra katalogen:
Selon un processus qu’il affectionne, Rirkrit Tiravanija, à travers un dialogue intense avec Philippe Parreno, a conçu cette manifestation comme un scénario composé de trois scripts, qui déclinent l’exposition en autant de lectures:
(raskt oversatt: T. innleder en intens dialog med parreno…og utstillingen gis form som “forelesninger”.) Dette med forelesninger var vel ikke videre berørt?
Jeg har heller ikke sett utstillingen, men det viser seg altså at det var litt mer enn en dialog med en skuespillerinne… Det var visst et auditivt aspekt og diverse referanser, blant annet til kunstneren Philippe Parreno; Parreno og Tiravanija står sentralt i den relasjonelle estetikken, noe som bringer oss tilbake til Bishops artikkel som drøfter sentrale problemer med denne teorien og disse kunstnerne. Nå kan man si at også Bishop gjør en selektiv lesning av Tiravanijas kunstnerskap fordi hun utelater verk som ikke passer med hennes argument, men det er vel kritikerens frihet å nevne det som passer ham?
“Snedig poetikk” var vel en litt snever betegnelse, og uansett var jo denne “utstillingen” av tirivaijas kunst noe særegen i forhold til hans virke? Altså innbyr utstillingsformen minst like mye til en refleksjon rundt formen den har, i relasjon til formen Tirivanijas performancer, har, enn til noen anmeldelse av “kunsten”.
Eller?
Jeg er enig i at ikke alle tekster om kunst trenger å presentere en likefrem og lettforståelig gjennomgang av utstillingens faktiske “manifestasjoner”. Jeg er også enig i at Jon Refsdal Moes tekst er god som tekst, og kanskje også som poetikk. Det jeg imidlertid ikke er enig i er at han berører noe sentralt ved Tiravanijas kunst, selv om man får assosiasjoner til litt av hvert når man leser den. Derfor skjønner jeg heller ikke hvorfor Tiravanijas kunst skal utgjøre et slags konstruert utgangspunkt og teksten skal late som den er en slags anmeldelse av kunsten (bør kunstkritikk.no presentere den annerledes?). Kanskje blir det nå en diskusjon rundt det Moe skriver og kritikken i seg selv, men kunsten som anmeldes blir i dette tilfellet borte fordi selve teksten blir en slags kunst som skal fremkalle visse idéer/tanker/føelser. Dette kan som sagt være en strålende måte å skrive på, det er bare det at jeg ikke synes de tankene som fremkalles i teksten passer til det Tiravanija holder på med…Og da er det, som Moes innlegg ovenfor antyder, litt vanskelig å gå inn i en diskusjon med ham fordi teksten utelukkende spinner rundt subjektive (og ikke intersubjektive) referanser og ikke har til hensikt å bli diskutert som innhold. Det er nemlig ikke så ofte det skrives om Tiravanija i Norge, og da hadde det vært litt moro om man faktisk skrev om Tiravanija og hans kunst. Men, dette er jo fordi jeg tydeligvis har andre forventninger til en tekst om kunst på kunstkritikk.no enn at den skal være snedig poetikk.
Der jeg har min arbeidsplass, var det en deprimert hund på besøk i dag. Jeg har aldri sett en deprimert hund før, men denne hadde tydligvis mistet lysten på livet. Sakte, og uten mål og mening, trasket den rundt i lokalet, hvis den ikke lå og sov under en pult. Hverken Rikki – Tikki – Tavi eller Tirivanija ville kunne livet den opp tror jeg, for de snakker ikke samme språk. Ihvertfall ikke hvis mongoosen var inntørka. Da ville Rikrit kanskje hatt litt større sjanser hvis han skulle finne på å komme på besøk.
jeg måtte gå av metroen på en helt dust stasjon for det var streik som det ofte er og der gikk jeg forbi, på vei til lesesalen min, i en gate som stort sett ikke tiltrekker seg andre enn folk på leting etter skadedyrkontrollmidler,en utstoppa mongoose med en inntørka slange i kjeften nederst i et støvete vindu. jeg kunne selvfølgelig tenke at shit dette var nok en indikasjon på at rikki tikki er her og en frontfigur for rare sammenhenger fordi den gata var bare helt lok å gå i i utgangspunktet, men han var skikkelig inntørka og dritt
Jeg har en følelse av at vi her kan komme inn på en svært interessant samtale, og jeg vil gjerne komme tilbake til spørsmålet hvordan skriften, og selve vurderingen kan (bør?) relateres til hverandre, men la meg foreløpig bare si at forventningen og ambisjonen som ligger i følgende utsagn, for meg i det minste, like mye kan gjelde for kunstkritikk som for en persons konstruksjonj av sitt eget liv som et verk: “Jeg har venetet et helt liv på å si den setningen til en kvinne” (Woody Allen i en av filmene om å gjenta en de mange sitatvennlige linjene Humphrey Bogart lirer av seg i Casablanca). Kort sagt kan man – ihvertfall skrive om, delvis eller helt, noe helt annet enn det man – ihvertfall tilsynelatende – SKAL skrive om. Ved å snu seg vekk fra det som skal omskrives og forventes utsilt på nytt i teksten, lures det kanskje likevel inn i teksten i en annen form. Man må tillate seg å stole på teksten slik den oppstår i møtet med det som er objekt for kritikk, selv om altså verket (verkene) utelates helt eller delvis. Hvis man forventer seg de samme objektene utstil på nytt går man glipp av mye, mener jeg, noe vi ikke minst ser i resepsjonen av Svein Jarvolls poetikk utgitt i H-press’ imperativ- serie: mye suting over at dette ikke er en poetikk viser kun at folk må få ting inn med teskje. Snedigere poetikk skal man nemlig lete lenge etter. Takk og pris, sier jeg,- og nå er jeg tilbake til kunsten, – så deilig å slippe å lese en kritikk hvor jeg ikke får følelsen av å slå opp i et leksikon eller bli servert et blekt subsitutt for et besøk på selve utstillingen. Det skal selvfølgelig ikke alltid være sånn, men kunstkritikken er like mye form som kunsten selv, remember.
Kjetil Røeds observasjoner i henhold til Refsdal Moes anmeldelse av Tirivinaijas iscenesettelse av kunstrommet, er etter min mening svært interessante. Jon klarer langt på vei å skape det samme forgjengelige (tom)rom i sin tekst som Tirivanija gjør i sin retrospektiv (dette er mye vanskeligere tekstmessig hvis man da ikke velger å la siden være blank). Samtidig lurer jeg på om det Jon har på hjertet kanskje ikke er like presserende for ham som den generøsitet Tirivanija tilbyr i sine rom. Tirivanijas agenda virker noe mer tankevekkende enn anmelderens. Så det er altså ikke samme type tomrom vi her snakker om. Tirivanijas tomrom er fyldt, mens Jons kan virke noe tømt for mening. Selv om det også her dukker opp noe mellom linjene.
Selvfølgelig er diskusjonene rundt både Tirivanijas verk, og den relasjonelle estetikken generelt, mangslugne og høyaktuelle for kunstfeltet. Uten å ha sett den omtalte opplevelsen (det er vel vanskelig å bruke ordet utstilling her, for som det er pekt på er det ingenting å “se”, ingenting som “stilles ut”) så høres den for meg ut som et svært interessant inspill i debatten omkring denne form for kunst. Ikke minst i forhold til Claire Bishops kritikk i den omtalte October artikkelen. Der stiller hun seg tvilende til hvorvidt en kunst som totalt mister materialitet, og forholder seg til en konstruert “community”, overhode kan få betydning – og hvordan en slik kunst skal kunne kvalitetsvurderes. Dette er viktige spørsmål å diskutere.
Jeg mener likevel at Refsdal Moe er inne på noe essensielt med det han gir merkelappen metafysikk. Tirivanija er ute etter noe helt annet, en anne type opplevelse. I så måte har han vel med sin retrospektiv i Paris, svart på Bishops kritikk ved å gå så langt han kan klare innenfor kunstsystemet for å synliggjøre sitt poeng, for igjen å stille sine spørsmål til et deltagende (eller ikke deltagende) publikum, og for å fokusere på opplevelsens verdi! Det interessante er at han kan gjøre det innenfor en av kunstinstitusjonens bastioner. Spørsmålet er om han ikke nettopp derfor får betydning og vil bli husket fordi utsagnene hans er så tydelige og dermed må taes på alvor.
Vel og bra dette Jons kollega ovenfor, men for meg er dette en av Jons beste tekster av den enkle grunnen at tomrommet presser seg såpass mye frem – i utstillingen såvel som i teksten (som altså ikke er tom av den grunn). Jons pretensjoner er ikke å gi noen fyldestgjørende eller rimelig kunsthistorisk eller kanon/anti-kanon vurdering av Tirivanija som kunstner, totalen utelates, hans verk glipper unna, og kun fragmentet, det efemære eller et fraværende nærvær samt signaturens mytologi gjenstår. teksten – og antageligvis utstillingen (som jeg ikke har sett – hehe: å “se” denne utstillingen er jo en ytterst problematisk affære uansett) – er interessant og “god” fordi den balanserer på den ytterst risikable eggen mellom den institusjonelt forankrede mueale rommet ,
og de fetisjistiske forventningene og forestillingene om at dette skal inneholde noe (av betydning), verker, selvtilstrekkelige estetiske områder, og diskursen rundt, som altså er kunstkritikken,- uten å henfalle til verkvurdering eller kunstkritikkens manierismer. Kort sagt er dette et essay om umuligheten av kunst, umuligheten av kunstkritikk, som likevel viser seg å åpne for nok en mulighet. Han sporer av, og derfor kommer han på sporet.
Kikker vi tilbake i arkivet over Jons tekster hevder han et sted at kritikken har selvstendig verdi, ja sogar at det er kunstverk selv, eller ihvertfall har en tilsvarende egen verdi og bør leses i lys av den diskursen dens selv skaper og det performative som ligger i skriften, stilen. Og ikke trenger å klenge seg på kunstverket for å funke. Jodam folkens, – This is it.
Kjære kollega,
jeg lurte litt på om jeg skulle la deg slippe unna med dette, men nei… en kort kommentar er på sin plass. Tiravanija er tross alt en av samtidens mest omtalte og brukte kunstnere, og fortjener etter min mening en noe mer omfattende presentasjon. Når du finner på å skrive nesten hele anmeldelsen din om ørkenrotten med det fine navnet, så er jeg ikke sikker på om det er fordi den “presser seg frem” eller fordi du ikke riktig vet hva du skal skrive om Tiravanija. Dette henger vel sammen at du egentlig ikke opplevde noe, et faktum som kanskje burde fått deg til å spørre deg selv om hvorfor denne mannen likevel brukes i så mange av verdens ledende kunstinstitusjoner? Har dagens kuratorer misforstått fullstendig? Arbeider de med “keiserens nye klær” og burde de heller fylle katalogene sine med ørkenrottestoff enn med diskusjoner rundt Tiravanijas kunst?
Tiravanijas “verk” kan ikke riktig oppleves dagen etter; det er som å gå rundt i et tomt festlokale eller i en teatersal mellom forestillinger. Fordi ingen inviterte deg til festen eller gjorde deg oppmerksom på stykket, så vet du ikke om det skjedde, hva som skjedde eller om det var verdt å oppleve. Tiravanijas verk er rett og slett ikke for alle, de er for en gruppe mer eller mindre tilfeldig inviterte gjester. Tiravanijas liv er kunst, han “lever” i kunstinstitusjonen og nettverket i disse instusjonene, inkludert kunststudenter, er både vennene og publikummet hans. En av Tiravanijas viktigste ingredienser er “lots of people”, men hvis det bare var deg og to tamilske vakter i rommet, så skjønner jeg godt at det fortonte seg litt tamt og ikke som noen “sosial situasjon”, hvertfall ikke av den festlignende typen som Tiravanija er kjent for å organisere.
Det er så mye mer å si om både Tiravanija og kunsten hans, blant annet kan anbefales en kritisk og, etter min mening, svært god artikkel av Claire Bishop i høstnummeret av October i 2004, “Antagonism and Relational Aesthetics”. Hvis vi i det hele tatt tror på det vi driver med, så blir det litt for lettvint å snakke om en ørkenrotte, selv om den har et fint navn…