Kvae & Bark, aktuelle med utstillingen Den mjuke skogen er kun til låns på Unge Kunstneres Samfund, høres ut som pseudonymet til to matanmeldere eller navnet på en restaurant med ny-nordisk-cuisine-profil, med mye lokale og viltvoksende ingredienser på menyen. Det er ikke langt fra sannheten. Sanking er sentralt i duoens praksis, og den ene halvdelen, Øyvind Novak Jensen, har fartstid som profesjonell kokk. Etter eget sigende holder de på med noe som befinner seg mellom matopplevelse og samtidskunst, og siden 2019 har de jevnlig supplert kunstfeltet med populære kulinariske sideshows. Jeg tror de er pragmatiske nok til ikke å ta seg nær av den litt nedlatende beskrivelsen. Den er ikke ment som en fornærmelse, men for å betone hvordan prosjektet deres til nå gjerne har kommet til syne som noe attåt. På UKS får de ha scenen for seg selv.
Novak Jensen og Karoline Sætre, duoens andre halvdel, holder til på et småbruk i Trysil og har med seg en umiskjennelig aura av 1800-talls naturalhusholdning inn i utstillingen. Det takhøye utstillingsrommet er dunkelt opplyst. I en trehytte på føtter av trolske trestammer henger store stykker med elgkjøtt. En flaggstang ruver midt i rommet med et flagg av fiskeskinn (fra sik) i toppen. To langbord i brent tre er dekket til middag med skjevt, håndlagd servise. Ellers fins arbeidsbenker til tilberedning, inntil veggen et kjøleskap med ferskvarer og i et hjørne en romslig hylle fylt med bokser og glass med tørket, syltet og fermentert grøde (mye steinsopp, var visst et godt soppår). Fra taket henger noen titalls buketter med tørkede urter. Med jevne mellomrom hører vi lyden av fuglekvitter. Interiøret fremstår umiddelbart som en bisarr krysning av restaurant, spisskammer, tilfluktsrom og kunsthåndverksbutikk.
Sankerestetikken er holistisk. Kunsten er ikke her en virksomhet som foregår i et adskilt kretsløp, men er integrert med livet i prosaisk forstand, det daglige slitet. Sankerens positur er sosialt tvetydig, den befinner seg mellom nødtvungent matauk og identitetsbefestende rituale. Nå har sanking blitt mainstream og livsstil. Det skyldes nok ikke minst at figuren frir til en utbredt lengsel – frembragt av klimakrise, pandemi, dyrtid og geopolitisk usikkerhet – tilbake til en mer harmonisk sameksistens med naturen, om ikke en fullt ut paleo-eksistens så en øket eksponering av livet mot forbrukets konsekvenser, som ansvarliggjør og forbereder oss.
Den konvensjonelle publikumsrelasjonen i kunsten er abstrakt og individualiserende, så det er logisk for en kunst som vil mane til samhandling og fellesskap at betrakteren erstattes med den mer involverte deltageren. I utstillingen til Kvae & Bark inngår en håndfull performancer i form av workshoper og middager. Jeg deltok på en workshop der de to kunstnerne tok oss med på en tur gjennom byen for å vise oss eksempler på spiselige vekster (groblad, løvetann, skvalderkål, ryllik osv.). Underveis delte de tips og erfaringer fra livet som sankere og fortalte om hvordan vekstene kunne nyttegjøres. Opplegget var en nedpå og informativ innføring i sankingens verden. Ved veis ende fikk vi servert en snack basert på noen av råvarene vi hadde vært innom.
Middagen var mer påkostet. Menyen sto trolig ikke mye tilbake for det man får i hovedstadens øvre restaurantsjikt (med forbehold om at jeg muligens ikke er den rette til å vurdere). Innimellom rettene – syv totalt, som vi skylte ned med hjemmelaget øl smaksatt med tunbalderbrå (et ugress med sitrusaktig aroma), granskudd og einer og saft på mjødurt og geiterams – leste Sætre opp korte prosastykker som ga glimt inn i duoens hverdag. Det handlet om turer i skogen og på vannet, sanking av østers, sopp og bær, men også om å vende sansene mot skifter i omgivelsene, årstider og sykluser. Bærekraftsbudskapet var umulig å overse. De kunstneriske innslagene – opplesningene til Sætre, samt Eirik Melstrøms behagelige, ringetoneaktige komposisjon Wagtail Sonata (2023), som ble spilt mot slutten av middagen – opererte på en etterstrebet ukomplisert frekvens. Kunsten trakk seg tilbake i en mild, liksom kooperativ form som aldri risikerte samlingen om måltidet og lot oss drikke oss fulle og prate i fred.
Duoen Eremitten (Anders Dahl Monsen og Anders Smebye) holdt på med noe som minner om Kvae & Barks prosjekt for noen år tilbake. Forskjellen på disse to duoenes forhold til verksform og publikum, tror jeg sier noe om en generell endring i den sosiale kunstens strategier de siste årene. Den presser seg ikke lenger på som et innovativt design, men er heller håndverksbasert og gjemmer seg i tilforlatelige og generiske aktiviteter som verksteder, guidede turer og åpningscatering – og den har gjerne en tydelig oppdragende og pedagogisk intensjon. Symptomatisk er Eremittens humor og idérikdom hos Kvae & Bark erstattet med en mer uttalt etisk holdning, uttrykt i vektleggingen av råvarens opprinnelse og den praktiske kunnskapsdelingen. Kvae & Bark fremstår dessuten mer selvstendiggjort fra kunstrommets rammer. Selv om prosjektets formel utgår fra den partisipatoriske og relasjonelle kunsten, er det noe påfallende sluttet og autonomt over det, en lukning mot den institusjonelle omgivelsen som utydeliggjør en avhengighet man tidligere tok for gitt.
Kvae & Bark serverer gastronomisk håndverk på høyt nivå. Likevel tar jeg meg i å – i hvert fall prinsipielt – savne noe av leken og smartheten, ambivalensen, til Eremitten. Oppriktigheten til Kvae & Bark har nemlig noe paradoksalt truende i seg, fordi verkets åpenlyse politikk kommer av en risikoerkjennelse som også nødvendigvis presser seg på deltageren. Og dette underliggende budskapet endrer egentlig hele kunstrommets sosiale funksjon. Utstillingen omdisponeres fra et medium for ustabile utsagn og spill med betydninger til klimapolitisk «krigsrom». Det er en betydelig overdrivelse, men den militære metaforen tror jeg likevel er instruktiv for å forstå en prosess kunsten er oppi, hvor dens ressurser rekupereres til mer prekære formål. Strengt tatt er det overlevelsesteknikk det plutselig handler om.
