En lydmalende stemme strømmer ut av en kasserolle som henger fra veggen i Anawana Halobas utstilling Conversations with Stitched-up Lips på Oslo Kunstforening. Lyden ligner vann som nærmer seg kokepunktet, men avbrytes snart av unge, alvorlige stemmer som beskriver hvordan en hatefull mann har invadert maktens sentrum. Hvem disse menneskene er og hva slags makt det her dreier seg om får vi imidlertid ikke vite i denne velkomponerte, men litt frustrerende utstillingen.
Haloba har installert åtte slike kasseroller av stål som henger malplassert og smått komisk fra stenger fra veggene i det det første rommet av utstillingen. Vendt mot hverandre i utstillingens andre rom henger to rosa, håndlagde skåler, som i en dialog. Til disse objektene hører enkle krakker trukket i saueskinn. Igjen kommer det lyd fra skålene, denne gangen med en mer mystisk fremtoning. Det suser og visler, og en kvinnestemme snakker abstrakt og poetisk om spirituell renselse. I utstillingens tredje rom er lydmalende stemmer og mystikk lagt vekk. Fra en trestamme kommer sang, svak trommelyd, og innimellom slipper flere mennesker til med lengre diskusjoner om den postkoloniale tenkeren Frantz Fanon.
Haloba er stipendiat ved Universitetet i Bergen, med et forskningsprosjekt nettopp knyttet til Fanon og kvinners rolle i avkolonialiseringen av Afrika. Fanon (1925-1961) beskriver i sine arbeider blant annet hvordan svarte mennesker adopterte kolonimaktens språk, kultur og rasisme for å få økt anerkjennelse, men dermed også internaliserte følelser av selvforakt og mindreverd på bekostning av egen kultur. «Your language have stopped you from learning yourself,» hviskes det fra en av Halobas rosa skåler, som en bekreftelse av Fanons posisjon.
I will cure you with my tongue er tittelen på dette verket, som har både en kroppslig og språklig dimensjon. Stemmen snakker til betrakteren («you»), som om vi alle var koloniserte subjekter korrumpert av illusjoner om den svarte kroppen, eller andre identiteter som styres utenfra. Stemmen ber om at vi overgir vår blindhet og tunge. Tungen, en metafor for språk og et organ som lager lyd, må renses. Samtidig forteller stemmen om en kur i språket selv: «Hidden by language […] is a cure for your corruption and illusions […] from your forefathers.» Det underliggende argumentet ser ut til å være at et arbeid med språket og kroppen er nødvendig før en frigjøringskamp overhodet kan begynne.
Fanon har også skrevet om hvordan kunstnere og intellektuelle må arbeide for å skape et nytt språk og en ny selvforståelse gjennom kunstnerisk og litterært arbeid. Utstillingens første rom er nærmest en illustrasjon av denne tanken. Stemmene fra kasserollene tilhører unge mennesker som maner frem en felles situasjonsbeskrivelse, selv om de aldri går i dialog. Én stemme forteller om en mann som har karret seg opp over folket, og sprer hat, eder og galle med en tale som stinker av gift. Andre snakker om å bli frastjålet landet sitt, eller om åpen rasisme på gatene når det sløret som skjuler «the fear for my blackness» faller til bakken.
Stemmene danner et resignert kor, som om den forrige generasjonens kamp for frigjøring har stanset opp. I det tredje rommet artikuleres disse tankene tydeligere, idet flere stemmer innbyr til nylesninger av Fanon. «Women were left where they were,» sier en ung kvinne, og impliserer at frigjøring fra kolonistatene ikke dermed betød likestilling for kvinner. En annen omtaler Fanon som «a theorist of neo-liberalism», og antyder at de tidligere kolonienes skjøre styringsformer raskt kunne utnyttes av kapitalistiske krefter.
Utstillingens fragmenterte uttrykk gjør det likevel vanskelig å danne seg en mer enhetlig forståelse av Halobas lesning av Fanon. Ikke minst lar jeg meg frustrere av stemmenes anonyme avsendere og manglende kontekstualisering; for hvilket land er frastjålet, hvilket folk har fått en giftig leder, og hvilke kvinner ble forlatt på stedet hvil? Denne nivelleringen, som om alle frigjøringskamper er like, og alle tidligere kolonistater har samme språk, historie, kultur og utfordringer, står i fare for å produsere nye vrangforestillinger som fester seg i språket.
På den annen side virker arbeidet med å skape et språk uten kolonial innblanding som vesentlig. Haloba ser ut til å argumentere for at dette postkoloniale språket kan springe ut av såvel gutturale lyder som mer artikulert tale, og at dette arbeidet kanskje til og med kan knyttes til metafysiske forestillinger. Verket med trestammen har tittelen No one saw the woman of wisdom, but the tree. Her besjeles naturen, mens I will cure you with my tongue har overnaturlige konnotasjoner. Ikke minst har de håndlagde skålene en mer rituell karakter, mens de stringente kasserollene i stål er hentet fra et hvilket som helst kjøkken. Det postkoloniale språket krever en kritisk utprøving av lydene som stammer fra begge tradisjonene disse redskapene representerer.
