Idet jeg strekker høyrehånda mot presseskrivet til den oslobaserte nederlenderen Roderick Hietbrinks utstilling Everything Yellows på BO i Oslo hører jeg meg selv snorke. Jeg kvepper til, men innser raskt at det narkoleptiske anfallet bare er innbilt. Snorkelyden kommer fra rommet til venstre, der gallerimedarbeideren akkurat har skrudd på den kinetiske installasjonen My Tired Lungs (2024). Midt på det gråmalte tregulvet står et akvarium med leopardmønstret lokk på en aluminiumsramme, inni ligger det et par rosa silikonlunger i naturtro størrelse på et dekke av sand. Lungene utvider og trekker seg sammen i takt med lyden av noen som snorker.
Sanden i kombinasjon med et par flisete greiner gjør at det hele ser ut som et reptilmiljø. Lungene har tatt krypdyrets plass, og ser ivaretatt ut, noe som får tankene mine over på vår tids selvoptimaliseringsjag. Kanskje er lungeuttak en framtidig metode for virkelig å få fart på metabolismen, gjennom å trene lungene på utsiden av kroppen til bedre oksygenopptak? Eller kanskje det er et ledd i søken mot evig liv, der teknologiske framskritt vil muliggjøre utskiftningen av våre medfødte organer med mekaniske, som kan stå i jobben over lengre tid? Kloremerkene på innsiden av glasset gir meg en ekkel følelse, det som er fanget har hatt lyst til å slippe ut.
Den ubehagelige stemningen følger de andre arbeidene i utstillingen – ytterligere to akvarier på aluminiumsstativ sentrert i BOs to andre gallerirom – men avløses også av komikk. Som i verket I Left My Fuck You At Home (Rigor Mortis) (2024), der en blåskimret, avkappet arm hviler på en seng av mose. Armen er laget av gips og epoxyleire, og på hånda peker langfingeren opp. Et armbåndsur med en smilende Mikke Mus tikker fortsatt, og minner om at tiden vil fortsette å gå, selv etter at vi er borte. Innsiden av armen framstår noe tegneserie- og rekvisittaktig, men huden, særlig ved albuen, er slående virkelighetstro, en dualisme jeg gjenkjenner fra Hietbrinks tidligere arbeider, der han blant annet har vist forstørrede meitemarker og skrukketroll.
I det siste akvariet kan en grevling skimtes mellom et raster av svarte, vertikale striper. Mønsteret på glasset i Don’t You See What Is Happening Here (2024) gjør at det ser ut som det utstoppede dyret beveger seg når jeg vrir hodet fra side til side, et nikk til den optiske kunstens synsbedrag. Rundt halsen har grevlingen et kjede av øyeepler i ulike størrelser. Jeg tenker på de blå, hvite og svarte armbåndene turister kommer hjem med fra Syden, som skal beskytte mot det onde øyet. Grevlingen har altså en aura av trygghet rundt seg, noe jeg får til å stemme overens med et av Hietbrinks tidligere arbeider, My Father’s Nature (2011), der kunstneren filmer faren sin i skogen mens han plasserer ut sin omfattende samling av utstoppede dyr i busker og kratt. Disse objektene som verken er døde eller levende, eller er begge deler på en gang, er altså noe familiært for Hietbrink, noe han er vokst opp med og later til å fascineres av.
Taksidermi har fått en liten renessanse på samtidskunstscenen i det siste. Blant annet viet Vibeke Tandberg sin forrige utstilling på OSL Contemporary (og en påfølgende roman) til arbeidet sitt med en utstoppet hest. I essayet De dødes liv i Klassekampen fra 2012 forsøker kritiker Silje Bekeng-Flemmen å komme til bunns i hva som fortsatt er så interessant med de døde dyrene, og hun konkluderer med at de, i tillegg til å vekke nysgjerrighet og vemod, gjør oss usikre på hva det er vi står overfor: ting eller vesen?
Denne usikkerheten karakteriserer vår tid. Virkeligheten som vi kjenner den er under press, blant annet fra teknofanatikere som vil utstyre oss med hjerneimplantater som gir oss utvidede sanseopplevelser, for ikke å glemme den ekstensive innføringen av intelligente systemer i vår livsverden, som vi ennå ikke ser de fulle konsekvensene av. Taksidermi går ut på å konservere og framvise skapninger fra naturen på nøkternt vis. Men det «naturtro» er nå både fragmentert og hybridisert, noe Hietbrinks ambivalent mimetiske organpastisjer vitner om. Realismebegrepet må favne bredere i dag – til noe annet er samtiden for bisarr.
