Nye kontrollgrep eller en mer vital og genreoverskridende kunstutdanning?

På lørdag ble del to av UKS’s utdanningsseminar arrangert med lederne av landets høyeste kunst-utdanninger i panelet.

Del to av UKS’s utdanningsseminar samlet lederne av landets høyeste kunstutdanninger til paneldebatt. Panelet besto av Peter Butenschøn, rektor og styreleder ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO); Nina Malterund, rektor og styreleder ved Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB); og Kristin Bergaust, prodekan ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT).

I sine innledende innlegg var de tre paneldeltakerne bedt om å svare på om hvorvidt kunstutdannelsen sto overfor «nye kontrollgrep eller en mer vital og genreoverskridende kunstutdanning».

«Ja, begge deler», mente Nina Malterund. Hun pekte på den ene siden på at de ansatte fikk en større administrativ byrde, men mente på den andre siden at studentens rettigheter var blitt styrket.

Kristin Bergaust mente at de siste årenes utdanningsreformer rett nok innebar en strømlinjeforming av utdanningsstrukturen, men hevdet at dette ikke innebar en tilsvarende strømlinjeforming av utdannelsens innhold. Til forskjell fra Bergen og Oslo er billedkunstutdanningen i Trondheim en del av det teknisk naturvitenskapelige universitet, NTNU. Bergaust viste til positive erfaringer når det gjaldt forholdet mellom KiT og universitetet. I følge Bergaust gjorde den akademiske tradisjonen det mulig å finne gehør for kunstutdannelsens egenart på lik linje med andre fag, til tross for KiTs faglig sett marginale posisjon og numeriske underlegenhet.

Peter Butenschøn var særlig opptatt av problemet med å legitimere kunstutdannelsens kunnskapsbegrep overfor politiske myndigheter. Han pekte på nødvendigheten av å finne alternativer til den akademiske modellen, der faglig aktivitet bedømmes ut ifra antall publiserte artikler.

Som ventelig var, var det få i salen som var kommet for å uttrykke sin sympati med panelet.

Stian Grøgaard, 1. amanuensis ved KHiO, åpnet sitt motinnlegg med å fastslå at det var en avgrunn mellom administrasjonens virkelighetsforståelse og hvordan endringene ble opplevd «på gulvet». Den administrative makten øker proporsjonalt med at den faglige makten svekkes, mente Grøgaard. Han argumenterte også for at strukturendringene i KHiO var motivert ut ifra et ønske om å gjøre kunstutdannelsen lettere kvantifiserbar.

Flere i salen rettet kritikk mot kunstskolenes tilnærming til næringslivet. Butenschøn svarte ved å si at et eventuelt samarbeid med BI gjaldt designfagene, men henviste også til at den statlige støtten til kunstnere ikke strakk til. Han karakteriserte det som «vår forbannede plikt å søke kunnskaper om inntekter fra ikke-statlig hold». Hva dette innebar i mer presise termer kom imidlertid ikke klart frem.

Debatten var preget av at paneldeltakerne ikke viste synderlig interesse for å følge opp innspillene fra salen. Et spørsmål fra en KHiO-student om hvorfor det nye master-programmet i realiteten ikke skiller seg fra bachelor-studiet, ble møtt av Butenschøn med et sukk om at det ingen i skolens administrasjon som ikke beklaget dette, for så å avfeies som for spesifikt i forhold til debattens tema.

UKS’s Institutt for teori, som var ansvarlig for arrangementet, hadde som ambisjon å pense en følelsesladet utdanningsdebatt over i et mer nøkternt spor, der det skulle fokuseres på struktur snarere enn på person. Dessverre forsvant trykket i debatten på veien inn i UKS’s lokaler, og diskusjonen tok derfor aldri helt fart. Innleggene fra panelet var mindre preget av saklighet enn en slags muntlig versjon av kulturbyråkratisk sakprosa. Debatten strandet imidlertid ikke bare på retoriske kontrollgrep. Tilsynelatende var motdebattantene i salen for resignerte til å presse paneldeltakerne til å legge seg på et høyere presisjonsnivå.