Det er alltid mye maleri, men denne høsten kjennes det som om landets museer og gallerier har dratt på litt ekstra. Bunner det i en kollektiv lengsel etter bilder med menneskelig opphav og skala, eller er det utslag av estetisk hedging i et kunstfelt plaget av lav institusjonell selvtillit? Uansett årsak, hvem bedre til å sparke i gang en høst i maleriets tegn enn Pablo Picasso? Han har vært å se siden begynnelsen av august i utstillingen The Code of Painting på Trondheims nyåpnede museum Posten Moderne med portrettmalerier fra tampen av karrieren, «en intens og nyskapende periode hvor han skapte kunst i et forrykende tempo og utfordret alt vi trodde vi visste om maleri», ifølge museet. Flere av disse maleriene er inspirert av ting han så på TV, og det er noe med den skjødesløse gestikken hans som foregriper degraderingen av bildet dette mediet innevarslet.
Maleriet til Munan Øvrelid, høstens første utstiller på Galleri Haaken i Oslo, som åpnet for et par uker siden, er også påvirket av dialogen med nye medier, selv om den teknisk flittige, gammelmesterlige figurasjonen hans er alt annet enn rastløs. Kunsthistoriske sitater sys sammen til finurlige kombinasjoner av to- og tredimensjonalt rom. Formelen er resirkulering og reperspektivering av et overlevert materiale, med implikasjonen at visuelt innhold fins i overflod, og kunstens oppgave er å organisere det på nye måter. En annen kunstner med sans for intrikat lek med kunsthistoriske referanser er Marius Engh, aktuell med utstillingen The Sign of Four på Oslo Kunstforening, hvor pidestallen er et slags omdreiningspunkt.
Historisk sus er det også over de inntrykksvare gjengivelsene av rurale og urbane miljøer i Haugar kunstmuseums utstilling med maleren Frits Thaulow (1848–1906), som åpner i slutten av september. Thaulow var eksponent for naturalismen og sentral i å etablere friluftsmaleriet som sjanger i Norden på slutten av 1800-tallet. Han var dessuten en av initiativtakerne til etableringen av Kunstnernes Hus, som også har rotet seg borti litt «gammelt maleri» denne høsten, med en posthum presentasjon av produksjonen til tidligere teoriprofessor ved akademiet Stian Grøgaard (1956–2021). Utstillingen, som åpner tidlig november, er oppkalt etter Grøgaards bestemor, Pauline – et tilbakevendende motiv, ved siden av studier av figurer fra kunsthistorien – og kuratert i samarbeid med Matias Faldbakken. Samtidig viser de Stian Ådlandsviks utstilling Die pleite som «tar utgangspunkt i konkursboets logikk og etikk for å åpne en dialog med Kunstnernes Hus’ historie og arkitektur», og duoen Helle Siljeholm & Ingri Fiksdals Hjemsøkt hus, også den snor seg om det karismatiske (og falleferdige) husets egen historie.
Maleriet står sterkt også på galleriscenen i Oslo. Golsa legger ned og gjenoppstår i samme åndedrag som Eiklid / Rusten med en duoutstilling med malerne Sverre Bjertnæs og Farshad Farzankia, som åpnet forrige uke. Christian Torp har flyttet inn i nye lokaler og fra midten av september viser han en maleritung gruppeutstilling, gitt den uslåelige tittelen Petting Zoo, med Agatha Wara, Calle Segelberg, Karsten Krogh-Hansen, Naeun Kang og Ray Hegelbech. Deretter følger soloer med Eirik Sæther i oktober og Stian Hansen i desember. Standard (Oslo)s utstilling med Julia Rommels «strukturalistiske» lerreter, som for øvrig fortsatt også er å se i Astrup Fearnley Museets eminente sommerutstilling Space Making, åpnet for et par uker siden. Senere i høst overtas rommene av den diffuse og dempede figurasjonen til Shikh Sabbir Alam.
En fintfølende malerånd svever nok også over vannene i utstillinger med Titus Boguslaw på Van Etten i september og nevnte Segelberg på Billedkunstnerne i Oslo i midten av november. Galleri Riis har en sen start på høsten med Kristin Nordhøy i slutten av september – en maler som befinner seg så langt unna dette repertoaret som overhodet mulig, med en sirlig-geometrisk opart inspirert av atonal musikk. Andre med hjerte for den geometriske abstraksjonen er Anders Sletvold Moe, aktuell med nye malerier på Kunstnerforbundet i midten av oktober, og Sveinung Rudjord Unneland, som inntar LNM i andre halvdel av november.
Men det skjer også ting utenfor lerretet som er verdt å få med seg. I starten av november vil Robel Temesgen kle veggene på Nitja i Lillestrøm med geiteskinnspergament for å transformere rommet til en imaginær elvebunn. Samtidig stiller han ut (det som er igjen av) pergamentbøkene han senket i Glomma for et års tid siden, på Guttormsgaards arkiv på Blaker. I samme tidsrom på Podium i Oslo åpner utstillingen Useful Work versus Useless Toil, kuratert av Una Mathiesen Gjerde, laget i samarbeid med visningsstedet ENCOOORE i Biarritz, som vil ta for seg noe så ubestridelig aktuelt som «arbeid i Europa».
Fotografiet er et annen medium som gjør seg hørt i det norske kunstfeltet denne høsten. I begynnelsen av oktober byr Galleri K i Oslo på en presentasjon av den såkalte Becher-skolen (eller Düsseldorf-skolen), grunnlagt av fotografene Bernd og Hilla Becher på 70-tallet – pionerer innen tysk konseptuelt fotografi. I tillegg til Becherne presenterer utstillingen arbeider av Candida Höfer, Axel Hütte, Andreas Gursky, Thomas Ruff og Thomas Struth. I slutten av oktober er det duket for en større retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter med fotografen Tom Sandberg, kjent for sine grovkornede og nøkterne svart-hvitt-bilder av asfalt, natur og ansikter. Omtrent samtidig åpner Galleri Brandstrup en utstilling med Dag Alveng, en fotograf fra samme generasjon, her med bilder som «tematiserer 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika».
Lutz Bacher (1943–2019), som er aktuell med en omfattende retrospektiv på Astrup Fearnley Museet i slutten av september, har også røtter i fotografiet, selv om hun forbindes mer med en vrien appropriasjonskunst som låner både fra amerikansk medie- og underholdningskultur og hennes egen biografi. Et annet løfterikt idiosynkratisk innslag i kalenderen er utstillingen som åpner i slutten av oktober på tidligere nevnte Van Etten. Her vil kunstner Sara Korshøj Christensen, i samarbeid med kurator og kunsthistoriker Werner Linster, skape nye verk i dialog med gjenstander fra samlingen til Museum der Unerhörten Dinge (Museum for uhørte ting), et fluxusmuseum i Berlin drevet av kunstner og forfatter Roland Albrecht.
Kunsthall Trondheim har mye på programmet, men det som stikker seg ut er Céline Mathieus utstilling Lån, som åpner i slutten av oktober og tar for seg «idéer og råmaterialers sirkulasjon i kunstutstillinger». Utstillingen byr blant annet på noe som beskrives som «spesiallagde trøstegjenstander». En interesse for kommunikasjonens materielle vilkår kan også fornemmes i lydinstallasjon av Hanne Lippard som vises i samme tidsrom, og som, ifølge Kunsthallens omtale, speiler «vår transspråklige samtid».
På Kunsthall Stavanger åpner denne uken Ebecho Muslimovas Fatebe Shadows. I sentrum av maleriet hennes står en burlesk karakter hun kaller Fatebe, som ligner personifiseringen av en praksis viet komedie og overskridelse. Stavanger kunstmuseum åpner i slutten av september en mer mollstemt utstilling med den irakisk-amerikanske kunstneren Michael Rakowitz, som siden 2007 har jobbet med å gjenskape kulturminner som har blitt ødelagt etter den USA-ledede invasjonen av Irak, som en serie relieffer fra det gamle assyriske Nordvestpalasset i Kalhu.
Et ekko av krig, i tillegg til brølene fra 250 meter høye vindmøller, kan også høres i Munchmuseets utstilling med Lawrence Abu Hamdan, som åpner i samme tidsrom og handler om virkningen etableringen av et stort vindkraftanlegg vil ha på innbyggerne på de okkuperte Golanhøydene. I midten av november er det tid for andre utgave av den teknologinysgjerrige Munchtriennalen på museet. Medkurator er direktør for Konsthall C i Stockholm, Mariam Elnozahy, og blant kunstnerne som skal åpne «portaler til parallelle universer, mystiske riker, alternative måter å se på», er Ann Lislegaard, Emilija Škarnulytė og Sven Påhlsson. Parallelt kan du se den andre norske kunstneren som har blitt skjenket en separatutstilling i Lyshallen på Nasjonalmuseet, Anawana Haloba. Hennes Jeg vil si deg noe åpner i midten av november og byr blant annet på en nylaget opera basert på folkeoperatradisjoner fra Zambia, hvor det inngår syngende instrumenter.
En annen headliner i høst er triennalen Bergen Assembly, som åpner favnen sin mot oss i midten av september, og legger beslag på store deler av byens visningsflater de påfølgende ukene. Årets utgave er kuratert av Ravi Agarwal, Adania Shibli og Bergen Arkitekthøgskole (BAS), og den tar mål av seg «å skape kollektive og personlige motsvar til den lammende usikkerheten og brutaliteten som omgir oss i dag». Det er i det minste et varmende forsett.
