Mens vi venter på AI

Munan Øvrelids virtuose remiksing av historiske malerier er en kunst som lever på lånt tid, men tar også tidsånden på kornet.

Munan Øvrelid, The General’s Fear of Close Combat, 2021. Olje på lerret, 200 x 220 cm.

Forrige gang jeg anmeldte Munan Øvrelid i dette tidsskriftet, utstillingen Umørke på galleri Haaken i Oslo for like under to år siden, hevdet jeg at de monumentale oljemaleriene hans oppleves som et Google-bildesøk brettet inn mot seg selv via sentralperspektivet. Nå, med utstilling The Lilies of the Field, the Birds of the air, and Peaches in between, denne også på Haaken, kjennes en annen teknologisk analogi mer presserende, men ikke fordi oppskriften hans har endret seg nevneverdig. Snarere handler det om at Øvrelids skjematiske resirkulering av motiver fra kunsthistoriens kanon, stort sett uten hensyn til originalenes symbolske betydning, ligner bilder frembragt av kunstig intelligens, de den siste tiden mye omtalte, ofte i alarmerende innpakning, nevrale nettverksmodellene Midjourney, Stable Diffusion og DALL·E 2.

The Lilies of the Field, the Birds of the air, and Peaches in between
Munan Øvrelid
Galleri Haaken, Oslo

De seks nye bildene er, i likhet med de fem som ble vist for to år siden, riktignok laget ved hjelp av digitale skisser og ikke nevralt nettverk. Fotografier av malerier – denne gangen av blant andre Tizian og Brueghel – er matet inn i et dataprogram hvor de legges på samtlige flater i et 3D-modellert rom. Ved å bruke slike dataskapte bilder som skisser kan Øvrelid forvrenge originalmotivene nært perfekt langs perspektivlinjene i maleriene sine. Resultatene er visuelt forførende, men rommer også et grandiost statement: kunsthistorien tilpasses Øvrelid virtuose prosjekt, ikke han til den.

I verket The General’s Fear of Close Combat (2022) er samtlige av veggene i det illusjonistiske rommet – eller boksen – man kikker inn i dekorert med ulike slagscener. Hester vrir seg i alle retninger, tramper ned soldater, steiler og hopper, samtidig som det vrimler av lanser og sverd. Midt i bildet, på det som i det illusjonistiske rommet er bakveggen, er en horde med krigselefanter i ferd med å brøyte seg gjennom blodsutgytelsen. På gulvet – og dermed også på én av avbildningene av krig og kaos – ligger en uniformsjakke. På den igjen sitter det en mus som smatter på en brødbit. Øverst på en stokk lent mot rommets venstre vegg skimtes en rikt dekorert hjelm, tilsvarende den i Mannen med gullhjelmen (1650) et portrett som tidligere var attribuert til Rembrandt, men som i dag regnes som et elevarbeid.

Munan Øvrelid, The Loneliness of the Shepherd. 2023. Olje på lerret, 120 x 150 cm.

The Loneliness of the Shepherd (2023) er til sammenligning et mer kontemplativt og harmonisk bilde. Her er to pittoreske renessanselandskaper nært sømløst skjøtet sammen på veggen i et rom som oppfattes som kuppelformet. I forgrunnen står en sau med et lam, til høyre silhuetten av en mann omgitt av lyset som strømmer gjennom døråpningen han står i. Den selvbevisste henvisning til bildets illusjonisme, i dette verket og ellers, antyder at kunstneren er kreativt suveren, den som bestemmer når solen går opp og går ned, når fysiske lover kan vike eller må etterleves.

Bildene til Øvrelid lener seg på de kreative frembringelsene til tidligere generasjoner med malere. Tilsvarende lener nevrale nettverk seg på store datasett av eksisterende bilder, for å kunne lage nye. Maleriene til Øvrelid utelater også det de nevrale nettverkene er dårlige til: spontanitet. De er tross alt avhengige av den informasjonen som allerede er gjort til dataer og dermed er forutsigbar, slik som for eksempel kunsthistorien og sentralperspektivet. Man kan ofte mistenke at man liker verk som bruker kunsthistorien som utgangspunkt nettopp fordi de gir oss anledning til å klappe oss selv på skulderen for å ha gjenkjent forelegget. En hel del norske samtidskunstnere benytter denne strategien med ulik grad av forutsigbarhet, ofte uten å bli nevneverdig utfordret på valget: Anders Sletvold Moe, Sverre Koren Bjertnæs, Bjørn Ransve med flere.

Nevrale nettverk vil snart kunne besørge hele den kreative prosessen, inkludert valget av forbilder og sammenstillingen av dem, for oss. Dermed vil det ikke lengre være kunstneren som er suveren, slik det antydes i bildene til Øvrelid. Verktøyet eller maskinen blir en samarbeidspartner. Slik sett lever den teknisk suverene kunstneren, som lener seg på virtuos resirkulering av historiske forbilder kanskje på lånt tid. Samtidig befinner han seg, enn så lenge, midt i tidsånden.

Munan Øvrelid, The Lilies of the Field, the Birds of the air, and Peaches in between, 2022. Olje på lerret, 200 x 220 cm.