Noen bølger har en start og en slutt. Noen bølger for evig.
I Kingas malerier bølger det iblant. Jeg synes det ser ut som om det bølger fra venstre til høyre. Ihvertfall i det maleriet jeg ser på nå. Jeg sitter og skriver denne teksten ved søene på Nørrebro. Jeg skriver den på de siste tomme sidene i boken Ophør oprør av Jakob Jakobsen. I søene bølger det liksom forgjeves. Som om det kunne latt være å bølge. Bølger må jo ha en funksjon. Jeg synes at bølger skal bære noe med seg fra et sted til et annet. Ikke bare bære det frem og tilbake. I dette maleriet virker det som om bølgene er det som bærer narrativet. Som om bølgene starter litt til venstre for bildet, hvor man ikke kan se, og så fortsetter videre til høyre. Jeg tenker at de ikke nødvendigvis fortsetter til høyre etter at bildet tar slutt. Jeg tenker de bølger i forskjellige retninger, men at de helt klart unngår å bølge tilbake dit hvor de startet. Jeg vet ikke, men når jeg ser på bølgene i søene tenker jeg at de ikke er på vei noen steder.
Jeg lurer på hvor gipskopien av Frederik V er hen i verden nå. Den har sikkert blitt båret av bølger frem og tilbake, hit og dit og opp på land og kanskje den en dag vil være en bitteliten brikke i en ruin av et sandslott, på en strand. Kanskje har barnet som bygget ruinen opplevd rasisme.
Maleriet heter Egg timer.
Når man koker egg i vann så må man passe på å kjøle dem ned når de er ferdige sånn at de ikke fortsetter kokeprosessen.
Når man støper byster lager man først en form rundt en byste. Formen minner litt om ett egg. Jeg laget selv en gipsform rundt en frossen kylling en gang. Det er nesten som om det man støper av, klekker inn i egget i stedet for ut av egget.
Eggene i Egg timer skal nok være egg for evig.
Jeg var på date på alle hjerters dag i år. Hun jeg var på date med ga meg en bok og en tegning av noe som liknet vann. En bølge som gikk rundt og rundt og rundt. Det var en bok med kjærlighetsnotater skrevet av Alice B. Toklas og Gertrude Stein, til hverandre. Kun konsentreret om min kones ko, heter den. Bobnis, min kanin, fant den boken og han spiste litt av forsiden. Han spiste også litt av forsiden til en annen bok av Gertrude Stein.
Bobnis pleier å legge små runde brune egglignende plupper rundt seg for å vise meg hva som er hans space i vårt space. Det er helt fair synes jeg. Det vil si at bøkene til Gertrude Stein etter hvert kom ut av han på den måten. Det finnes ulike måte å innta kunst på og ulike måter å reagere på den og ulike måter å fortelle om det man har sett på.
– Melanie Kitti er billedkunstner, poet og aktivist. I 2016 grunnla hun galleriet Destiny’s i Oslo, som hun fortsatt driver sammen med tre andre kunstnere. Hun har studert ved Kunstakademiet i Oslo og Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. I juni 2021 fullfører hun studiene sine ved Forfatterskolen i København.