Verksted No 8 & 9: ISMS: Recuperating Political Radicality in Contemporary Art I. Constructing the Political in Contemporary Art & ISMS: Recuperating Political Radicality in Contemporary Art II. 2. Populism and Genre. Redigert av Marta Kuzma & Peter Osborne. Bidragsytere: Peter Osborne, Hito Steyerl, Marius Wulfsberg, Éric Alliez (to essays), Stewart Martin, David Cunningham, Ina Blom, Victor Burgin, John Kraniauskas og Marta Kuzma.
OCAs to siste utgivelser er bemerkelsesverdig gode og presenterer sårt tiltrengte perspektiver på samtidskunst med et presisjonsnivå som er mangelvare både i norsk og internasjonal sammenheng. Her finner vi ikke bare den beste, men også den mest fortærende, kritikken som Nicolas Bourriauds Relasjonell estetikk hittil har vært gjenstand for.
Rirkrit Tiravanija organiserer en middag hos en kunstsamler, og gir ham de nødvendige ingrediensene for å lage i stand en thaisuppe. Phillip Parreno inviterer mennesker til å utøve sin favoritthobby på et samlebånd den 1. mai. Vanessa Beecroft kler et tyvetalls kvinner i like klær og røde parykker, og lar publikum iaktta dem på avstand fra en døråpning. Maurizio Cattelan mater rotter med «Bel Paese»-ost og selger dem som multipler. 14. oktober 2006 tygger den franske filosofen Éric Alliez en munnfull av landsmannen Nicolas Bourriauds Relasjonell estetikk på Tate Britain i London1.
I én forstand mimet Alliez’ gest det kulinariske anslaget vi ofte ser i såkalt relasjonell kunst (Tiravanijas thaimat er eksemplarisk her). Filosofens praktiske realisering av relasjonell estetikk karakteriseres av en humor som fungerer alt annet enn avvæpnende. Den parodierer Bourriauds idealer om imøtekommelse og dialog, så vel som ideer om kreativt og subversivt forbruk. Mer spesifikt alluderer Alliez imidlertid til en eldre hendelse: I 1966 bevertet den britiske kunstneren John Latham inviterte gjester med sider fra Clement Greenbergs magnum opus Art and Culture. Det ufordøyelige materialet ble spyttet ut, hatt på flaske og returnert til eierbiblioteket. Mens aksjonen førte til at Latham ble sparket fra jobben ved St. Martin School of Art, har den i ettertid framstått som en særlig sitatvennlig historie om 60-tallets oppgjør med Greenbergs en gang hegemoniske ideer.
Alliez’ mobilisering av Lathams pedagogiske praksis er ekstra spissfindig ettersom den understreker det som kanskje er hans viktigste agenda, nemlig å bestride Bourriauds postulering av et radikalt brudd mellom samtidskunsten og 60-tallet. Ifølge Alliez etablerer Bourriaud en konsensusorientert estetikk som kun gir mening gjennom «å tømme de mest innovative teoretiske og kunstneriske praksisene fra 60- og 70-tallet for krefter, og lede dem over […] i de “beskjedne forbindelsene” til en intersubjektivitetens mikropolitikk …».
 |
| Éric Alliez tygger sider fra Relasjonell estetikk under forelesningen «Capitalism and Schizophrenia and Consensus: On Relational Aesthetics» på Tate Britain, 14. oktober 2006. Foto: Peter Osborne. |
Mens 60- og 70-tallets kunstneriske praksiser hjemsøker Bourriaud gjennom Alliez’ gjentagelse av Latham, utgjør foredraget som tyggingen inngikk i åstedet for en konfrontasjon mellom relasjonell estetikk og Félix Guattaris teoretiske praksis (som grovt sett var del av det samme historiske nået som Latham). Guattari er en sentral referanse i Relasjonell estetikk, men Alliez argumenterer svært overbevisende for at ideen om en intersubjektivitetens mikropolitikk faktisk er en monstrøs kortslutning, der Bourriaud forsøker å koble «en intersubjektiv praksis» til Guattaris mikropolitikk «som på forebyggende vis faktisk hadde undergravet grunnlaget for en slik intersubjektivitet». Kompleksiteten i dette teoretiske argumentet gis en slående konkret og sansbar form i Alliez’ energiske og relasjonelle gumling.
Enda mer relasjonell estetikk
Etter den særlig perspektivrike utgivelsen Art of welfare (som samlet Elmgreen & Dragset, Victor Norman, Claire Bishop og Thomas Hylland Eriksen mellom to permer) fortsetter OCA publikasjonsserien Verksted med to bøker under tittelen ISMS: Recuperating Political Radicality in Contemporary Art. Alliez er som eneste bidragsyter representert både i bind I (Constructing the political in contemporary art) og II (Populism and genre), som til sammen samler bidragene fra to konferanser arrangert i henholdsvis Oslo og London i forfjor. Det to år gamle materialet er alt annet enn utdatert. Den manglende oppmerksomheten utgivelsene hittil har vært gjenstand for, står overhodet ikke i forhold til tekstenes kvalitet og relevans.
Ifølge redaktørene Marta Kuzma og Peter Osborne er intensjonen bak prosjektet «å utforske hva det vil si at et kunstverk fungerer kritisk i dag; hvordan dette står i forhold til (eller neglisjerer) politikk; og måtene dagens kunstproduksjon tar opp igjen (eller neglisjerer) ulike kunstneriske og politiske arver fra 60- og 70-tallet». I forlengelsen av dette spør Osborne: «Hva er “samtidskunstens” historiske nåtid?» i et forsøk på å utarbeide en situasjonsbeskrivelse (en «historisk ontologi») som rammeverk for politiske fortolkninger av enkeltverk. Et vesentlig premiss for Osborne er at selve begrepet om det politiske har blitt problematisk i kapitalistiske samfunn, der det i overveldende grad er kapitalens utviklingslogikk som konstituerer samfunnsformen: «Politikk finner sted inni eller i utkanten av denne utviklingen, og regulerer, tilrettelegger, hemmer eller modulerer en makt som sosiale organisasjoner på alle nivåer framstår som ute av stand til motarbeide på noen grunnleggende måte eller engang avlede på vesentlig vis».
 |
| Relasjonell estetikk, 2006 (tygd). Foto: Peter Osborne. |
Hvordan kan kunst fungere politisk i et slikt samfunn? Og mer beskjedent: Hva slags sosialitet karakteriserer samtidskunsten? I henhold til Osbornes marxistiske analyse produserer «kapitalistisk sosialitet (vareformen/verdiformen) “individer” som kun forenes gjennom felles fremmedgjøring av sin sosialitet». Med dette som utgangspunkt framstår Bourriauds påstand om det frigjørende ved spontane relasjoner som naiv. Alliez hevder faktisk at relasjonell estetikk tvert i mot «tester ut nye kriterier for varegjøring». Ser det virkelig så mørkt ut?
Foruten Alliez’ bidrag er filosofen Stewart Martins bidrag i sin helhet viet en kritikk av relasjonell estetikk, og jammen dukker det ikke opp ansatser til det samme i Victor Burgins essay. Hvis ikke kritikkene hadde vært så poengterte, kunne det nesten virke som om det var noe tvangsmessig over oppmerksomheten som rettes mot den ti år gamle boka. Etter min mening skiller Stewart Martins tekst seg ut i mengden av kritikker av Relasjonell estetikk (Hal Foster, Claire Bishop, Thomas McDonough m.fl.) som den mest fruktbare og presise. Der Alliez nøyer seg med å påvise teoretiske kortslutninger og ideologiske monstrøsiteter i Bourriauds tekst, er Martins innvendinger mer konstruktive. Foruten å kritisere Bourriaud, forsøker han å rekonstruere ideen om relasjonell estetikk gjennom å konfrontere den med en dialektisk teori om kunst og varegjøring. Konfrontasjonen avleder kriterier for produktive politiske lesninger av relasjonelle kunstverk som «an art of social exchange». Som hos Osborne, utgjør Marx’ begrep om vareformen det springende punktet i en kritisk teori om kunst i kapitalistiske samfunn.
Politikkens urscene
Vareformen er det paradigmatiske eksempelet på hvordan kunstnerisk form kan sies å formidle samfunnsform. For filosofer som Osborne og Martin, har varegjøring en konstituerende funksjon for kunsten (i sin moderne, institusjonaliserte form). Mens den globaliserte kapitalismens tiltagende varegjøring marginaliserer tradisjonelle politiske virkemidler, argumenterer Martin for at den samme utviklingen paradoksalt nok gjør at kunst framstår som et sentralt politisk anliggende. Ettersom kunsten er «grunnleggende konstituert gjennom varegjøringens bestemmelse [its subjection to commodification]» kan den betraktes som «tvers igjennom politisk formet». Det er i en slik forstand at vi kan tenke på kunsten «som en politikkens urscene i kapitalistisk kultur». Gitt at relasjonell kunst utspiller seg på denne scenen, får verkene en helt annen resonans enn den Bourriaud makter å gi dem.
Gjennom å diskutere verker av Tiravanija, Beecroft og Felix Gonzalez-Torres, viser Martin hvordan Bourriauds fortolkninger går glipp av en rekke glidninger og omslag som åpner for at verkene kan leses som kritikker av kapitalistiske utvekslingsrelasjoner snarere enn som realiserte mikroutopier. Martins mest slående eksempel er verkene der Santiago Serra betalte arbeidere for å sitte inni pappesker. På dystopisk vis, skriver Martin, «realiseres her den utopiske kunstforståelsen om at vi burde forholde oss til kunsten som om den var en annen person, svettende på minstelønn i en pappeske». Det Alliez kaller testing av nye kriterier for varegjøring får slik en kritisk funksjon i Martins dialektiske revisjon av relasjonell estetikk.
 |
| Den norske utgaven av Nicolas Bourriauds Relasjonell estetikk kom på Pax Artes i 2007. |
Publiseringen av Martins essay i ISMS I sammenfalt med lanseringen av den norske oversettelsen av Relasjonell estetikk i 2007. Tatt i betraktning den relativt ukritiske resepsjonen boka ble gjenstand for her, er det ironisk at den mest effektive og fruktbare kritikken av den faktisk er å finne i en norsk, om enn engelskspråklig, utgivelse. Ironien er naturligvis flatterende for OCA, men det er ikke bare i Norge utgivelser med tilsvarende perspektiver og presisjonsnivå er mangelvare. Artforums aprilnummer Art and its markets inneholder for eksempel mange leseverdige tekster, men den systematiske gjennomtenkningen av forholdet mellom vareform og kunstverk som Osborne og Martin presenterer, er her fraværende men sårt tiltrengt. Deres prinsipielle diskusjoner omkring hva anti-kapitalistisk kunst skulle kunne innebære, tjener til å flytte fokus fra moralistiske beskyldninger om sell-out og markedsanalytiske drøftinger om kunstspekulasjon over til mer grunnleggende problemer.
I noen knappe, men eksepsjonelt pregnante formuleringer i introduksjonen til ISMS II knytter redaktørene sammen spørsmål om stat og marked, kunst og populærkultur på en måte som utvider nedslagsfeltet for kulturanalyser fundert i begrepet om vareformen (nøkkelordet «populisme» bestemmes som «varens kulturelle ansikt»). Formuleringene etablerer et rammeverk for bindets forskjelligartede tilnærminger til populisme og sjanger. John Kraniauskas’ essay om Evita som Perón-statens «framtredelsesform» (der folket på samme tid mobiliseres og demobiliseres ved å tøyles inn i en politisk fortelling som kamuflerer klasseforskjeller) er et høydepunkt blant disse, mens Kuzmas informative essay om «Whatever happened to sex in Scandinavia» lover svært godt for den annonserte utstillingen med samme navn. Den som leter, vil kunne finne overraskende berøringspunkter mellom argentinsk populisme og folkhemmets kjønnspolitikk («synd, selvmord, sosialisme og smörgåsbord»!).
The best of both worlds
I ISMS I dreier diskusjonene seg mer spesifikt om samtidskunst, og her tror jeg det er hensiktsmessig å skjelne (svært skjematisk) mellom to ulike tilnærminger til spørsmålet om det politiske. Liksom for David Cunninghams diskusjon av arkitektur og romlige motsetninger, er kunst for Osborne og Martin politisk gjennom å være prefigurativ (gjennom å gestikulere mot en forsont verden) og som formidling og immanent kritikk av sosial form (for eksempel ved å blottlegge vareformens motsigelser). Alliez eksemplifiserer det jeg vil framholde som den andre hovedtendensen. Kunstens politiske funksjon er ifølge denne mer umiddelbar, idet målet for Alliez er «å trans-formere former til krefter». Ina Bloms essay kan tjene som et annet eksempel. Hun foreslår at det politiske momentet i verkene hun diskuterer lokaliseres i måten de forsøksvis «frigjør tid» eller «ukontrollerbare temporaliteter» på, en frigjøring fra historisk spesifikke underkuingsregimer som gjerne beskrives ved hjelp av begreper som «kognitiv kapitalisme», «biopolitikk» og «immaterielt arbeid». I henhold til den første tilnærmingen er kunstens politiske funksjon primært indirekte (eller negativ) og fremtidsrettet, mens kunst i henhold til det andre perspektivet kan ha en mer direkte og øyeblikkelig frigjørende funksjon. Det er på ingen måte gitt at disse innfallsvinklene er kompatible (de baseres på ulike forståelser av hva kapitalisme er; mens Marx og Adorno er de vesentligste premissleverandørene i førstnevnte tilnærming, er navn som som Deleuze, Guattari, Lazzarato, Hardt og Negri sentrale i sistnevnte), men ISMS-utgivelsene utgjør et strålende utgangspunkt for å diskutere slike spørsmål ved å tilby det jeg uten å nøle vil kalle the best of both worlds. Noe å tygge på, altså.
1 Sitatet er hentet fra den norske utgaven av Relasjonell estetikk, oversatt av Boel Christensen-Sheel.
Omslaget til ISMS II resirkulerer forsiden av det amerikanske litteraturmagasinet Evergreen Review, nr. 56, Juli 1968. (Red anm.)
