Nei til sjampanje på Tjuvholmen

Etter at det ble kjent at Astrup Fearnley Museet har fått Lundin Petroleum som sponsor har det kommet kritiske reaksjoner både fra kulturlivet og menneskerettighetsorganisasjoner. Lundin Petroleum er kjent som en av oljebransjens verstinger og er under etterforskning for brudd på folkeretten i Sudan.

De fleste synes å være enige om at denne sponsoravtalen er kritikkverdig. Men få eller ingen synes at det er nødvendig å handle politisk. I en rundspørring på Kunstkritikk i forrige uke var ingen av kunstfeltets fagforeningsledere villige til å følge opp kritikken med politisk handling, f.eks. i form av en boikott. Arrangementene på museet fortsetter som før, med deltakelse fra ledende kunstnere og akademikere. Den eneste som har markert seg i denne saken er Kunstkritikks svenske redaktør Kim West, som i forrige uke avlyste et foredrag på museet av politiske årsaker.

Det norske kunstfeltet derimot smykker seg med begrepet «kritikk» men unngår alt som kan smake av politikk.

Det er virke som om Kunstkritikks holdning i denne saken faller i samme kategori. Vi har kritisert samarbeidet, men samtidig understreket av vi ikke oppfordrer til noen boikott. Vår holdning er uttrykk for vårt ønske om å ta politisk stilling samtidig som vi bevarer et redaksjonelt spillerom og ikke låser oss i en aktivistisk posisjon. Det er en hårfin balansegang, men vi føler at det er riktig å holde saken åpen på denne måten, vel og merke uten å bli utydelige eller upolitiske.

For det er en graverende sak vi har foran oss i dette tilfellet, det kan det ikke herske tvil om.

Det er ikke bare Lundins forbrytelser i Sudan under oljekrigen 1997–2003 som er kritikkverdige. Selskapets helhetlige politikk har vært basert på denne typen utbytting av naturressurser i Afrika og Asia, helt siden 1970-tallet. Og i dag er selskapets strategi endatil å renvaske den kapitalen som er bygget opp på denne måten gjennom å investere på norsk sokkel. Parallelt skal selskapets image åpenbart renhvaskes gjennom investeringer i kunstfeltet. På toppen av dette kommer selskapets behandling av kritikerne.  Lundin Petroleum har blankt avvist ønsket om en intern granskning av saken, noe som har ført til at tunge svenske investorer har trukket seg ut av selskapet. På et møtet der saken skulle diskuteres ble mikrofonen regelrett revet ut av hånden på en journalist som ville stille kritiske spørsmål.

Derfor vil Kunstkritikk – og andre aktører i norsk kunstliv – stadig bli utfordret i denne saken. Vi vil bli nødt til å ta stilling. Ikke bare til spørsmålet om det er riktig av Astrup Fearnley Museet å samarbeide med Lundin, men også til spørsmålet om det er riktig av oss å unngå å markere avstand til dette samarbeidet, det vil si å handle politisk.

Førstkommende onsdag blir neste anledning for norsk kulturliv til å ta stilling til dette spørsmålet. Da arrangerer Norsk kulturråd sin årskonferanse «Etter beste skjønn» i Folketeateret på Youngstorget. Deretter vil deltakerne, mer enn fem hundre i tallet, bli busset til en mottakelse på Astrup Fearnley Museet. Det kan potensielt bli en varm omfavnelse av det nye museet fra norsk kulturliv. Indirekte blir dette naturligvis også en omfavnelse av museets samarbeid med Lundin Petroleum. Slik fungerer sponsormarkedets relasjonelle logikk.

På tross av at vi tidligere har gitt uttrykk for at vi ikke går inn for noen boikott av Astrup Fearnley Museet ønsker vi derfor ved denne anledning å oppfordre til en markering av motstand mot samarbeidet med Lundin Petroleum ved at flest mulig uteblir fra mottakelsen på onsdag den 14. november. En varm omfavnelse kan på denne måten bli erstattet med en kald skulder, og dette mens Documenta-kurator Carolyn Christov-Bakargiev er i byen. Det kan bli en viktig markering.