Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen i Oslo er klart til åpning. Lørdag 11. juni kl. 11.00 starter åpningsarrangementet, som blant annet skal bestå av snorklipping, taler og musikalske innslag på museumsplassen, før museet åpner dørene. Forrige uke ble det lagt ut 15.000 gratisbilletter for å komme inn på museet i åpningshelgen, som forsvant på under 24 timer. Museets direktør, Karin Hindsbo, sier til Kunstkritikk at det føles godt å endelig kunne slå dørene opp.
– Vi har en lang og krevende prosess bak oss, så det å snart være i mål er nesten ikke til å sette ord på. Jeg tror at publikum vil bli både overrasket og stolte, og at de forhåpentlig tar med seg noe tankegods fra museet når de forlater det.
Det nye Nasjonalmuseet samler institusjonen som tidligere var fordelt i bygningene til Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet – Arkitektur, Kunstindustrimuseet, samt en rekke magasiner rundt omkring i Oslo. Over 100.000 kunstverk har blitt flyttet fra de respektive bygningene, hvorav rundt 6500 vil få plass i det nye museets saler. Disse spenner over et areal på 10.000 kvadratmeter – nesten dobbelt så stort som de tidligere bygningenes utstillingsareal til sammen. Hindsbo forteller at samlingen vil aktualiseres og aktiviseres gjennom blant annet løpende utskiftninger, verk på utlån og flere utstillingsprosjekter i inn- og utland.
– Harriet Backer og Anna Eva Bergman skal begge vises nasjonalt og internasjonalt, og Thorvald Hellesen og med Wenche Selmer vil vises her hjemme, bare for å nevne noen. I tillegg relaterer alle våre utstillinger til samlingen, og vi skal sette i gang forskningsprosjekter og en mengde formidlingsarrangementer.
Åpningen av det nye museet kommer over to år etter den opprinnelig var planlagt. Kunstindustrimuseet stengte dørene allerede i 2016, etterfulgt av Samtidskunstmuseet i 2017 og Nasjonalgalleriet i 2019. Arkitekturmuseet er det eneste som har holdt åpent gjennom hele flytteprosessen.
Norsk samtidskunstmønstring
Åpningsutstillingen for det nye museet, Jeg kaller det kunst, befinner seg i den 2400 kvadratmeter store lyshallen på toppen av det nye bygget. Utstillingen er kuratert av Nasjonalmuseets samtidskunstkuratorer Geir Haraldseth og Randi Godø, som har valgt ut nærmere 150 kunstnere og kunstnergrupper gjennom både fri innsendelse og atelierbesøk.
– Utgangspunktet for utstillingen er å vise kunstverk av kunstnere som ikke allerede er representert i museets samling, og hele prosjektet forholder seg slik til samlingspresentasjonen i første og andre etasje. Lyshallen har gitt oss et annet rammeverk å jobbe innenfor, som gjør at dette blir en annerledes utstilling som også viser noe av begrensningene et museum har når det skal vise og samle samtidskunst, sier Haraldseth og Godø.
Kuratorene forteller at det har vært viktig for dem å satse sterkt på samtidskunst fra Norge i dag.
– Nasjonalmuseets samling rommer kunst, arkitektur, kunsthåndverk og design, og bare en brøkdel av dette blir vist i samlingspresentasjonen. Å starte med en stor utstilling med samtidskunst fra Norge som den første store temporære utstillingen på museet, viser forhåpentlig at vi tar feltet på alvor.
Utstillingen stiller spørsmål ved hva som er god kunst og tar opp temaer som identitet, tilhørighet, nasjonalitet og demokrati. Utstillingsarkitekturen er i hovedsak utformet av Diogo Passarinho Studio, med en egen hall hvor kunstner Goro Tronsmo har skapt en utstillingsarkitektur som også er hennes skulpturelle verk. Kuratorene har inkludert en rekke formater i presentasjonen, som en egen videoplattform, publikasjoner, teaterforestillinger og et stort performance- og konsertprogram.
– Utstillingen er ganske kompleks og har mange lag. Vi ønsker oss en debatt om samtidskunsten, hvem som lager den, hvordan den vises, hva slags rolle den spiller, eller ikke spiller, i folks liv. For våre kollegaer i feltet håper vi å vise verk og kunstnerskap de kjenner fra før, men forhåpentlig også verk og kunstnerskap de aldri har sett før, sier kuratorene.
Oppgitt arkitekt
Museets skiferkledte bygning er tegnet av den tyske arkitekten Klaus Schuwerk ved kontoret Kleihues+Schuwerk. I prosessen har Schuwek hatt flere uoverensstemmelser med Statsbygg, som er byggherre, og med Nasjonalmuseets ledelse. I første omgang dreide det seg om glasset på lyshallen, som Statsbygg endret fra arkitektens planlagte alabast til glass, av byggetekniske årsaker. Videre har Schuwerk offentlig gått ut mot flere at museets valg, som interiør, logoplassering og utstillingsinnhold. Senest denne måneden truet han med å ikke komme på åpningen i NRK.
Hindsbo anerkjenner at de har hatt noen uenigheter om hva som er museets domene og hva som er arkitektens, men at hun er svært fornøyd med Schuwerks arbeid.
– Jeg synes museet har blitt fantastisk, og det har det jo blant annet blitt fordi vi har en veldig engasjert arkitekt. Og så vil vi stå for å levere et fantastisk innhold.
I den nevnte NRK-saken, kommenterte også Schuwerk utstillingen i lyshallen, Jeg kaller det kunst, som han mener «ser ut som et loppemarked». Haraldseth og Godø tar seg ikke nær av kritikken.
– Utstillingen er såpass annerledes at det er naturlig å bruke andre ord om den enn vanlig. Et loppemarked er jo på mange måter et skattekammer som man må orientere seg i, sier de to.
Vil ikke endre Fredriksen-samarbeid
I det nye museet vil også samarbeidet med Cathrine og Cecilie Fredriksen aktualiseres. Dette har blitt sterkt kritisert siden det ble lansert i 2019, både for å true museets uavhengighet og troverdighet, og senest på grunn av Fredriksen-familiens koblinger til Russland, opparbeiding av formue i konfliktområder og skatteunndragelse. I april i år skrev styrelederne i organisasjonene Billedkunstnerne i Oslo og Akershus, Norske Billderkunstnere og Unge Kunstneres Samfund et innlegg i Dagsavisen hvor de ba om en redegjørelse for museets etiske vurderinger av samarbeidet.
– Det er ikke noe av det som har kommet fram som er nytt, og heller ikke noe som tilsier at vi skal gjøre endringer i samarbeidet, sier Hindsbo til Kunstkritikk.
Avtalen går ut på at museet låner og forvalter Fredriksen Family Art Companys kunstsamling, finansiering av et forskningsprogram og utvikling av utstillinger. Først ut er en utstilling med Laure Provoust, som åpner i november i år.
– Samarbeidet er et viktig bidrag til Nasjonalmuseet. Å få vise store internasjonale kunstnere av et kaliber som det som er i Fredriksen-samlingen, som Agnes Martin og Georgia O’Keeffe, blant mange andre, vil være et stort løft. Hvis ingen hadde hjulpet oss med dette ville vi ikke hatt mulighet til å vise disse verkene i museet. Når museet har åpnet skal vi og gå i gang med å lyse ut fire doktorgradsstillinger som også finansieres gjennom samarbeidsavtalen, sier Hindsbo.
