Før fotografen Torbjørn Rødland ble Torbjørn Rødland, var han Olav Bøkestad. Galleriet Schloss viser for tiden tegninger som Rødland laget under pseudonym til aviser som Stavanger Aftenblad og Arbeiderbladet på begynnelsen av 1990-tallet, før han gjorde seg bemerket som kunstner.
De omlag 20 tegningene er elegant presentert i syrlig-gule vitriner og vises i originalform, uten undertekster, og løsrevet fra for lengst glemte nyheter og stilnede debatter. Bøkestads svarthvite pennetegninger mangler imidlertid yrkets adelstegn, den gjenkjennelige streken. De tidligste tegningene er utført med frenetisk skraverende fyllepenn, senere veksler Bøkestad mellom collager av viktorianske illustrasjoner og mer fyndig tegnede, stiliserte tablåer. Han holder seg stort sett til sjangerens sedvanlige spissformulerte humor, men har også en hang til groteske situasjoner, som i Misandry, der to bebrillede damer er i ferd med å kastrere en mann som er hengt opp fra taket.
Med unntak av noen få tegninger, som From Yes to No (1994), som åpenbart er en kommentar til EU-avstemningen samme år, er de fleste referansene utenfor rekkevidde. Det skal godt gjøres å forstå hva en udatert tegning som Playpen viser til, med fire maskerte menn som vagler seg på kanten av en lekegrind. Her får avistegningene i stedet et enigmatisk anstrøk som gjør dem egnet for galleriet. Samtidig synes det å ha vært et poeng for Schloss å teste både de enkelte tegningenes holdbarhet og sjangerens effektivitet: «Hva skjer med en vits når den ikke lenger er morsom?», spør utstillingsteksten.
Slike tilløp til filosofering har imidlertid dårlige kår i en utstilling som mest av alt fremstår som kunsthistorisk kuriosa. Drawings 1989 – 1994 er mest interessant som symptom på den biografiske kuratortrenden vi har sett i museene de siste årene, der man er like interessert i skissebøker, fragmenter, studentarbeider, modeller og kuriøse sideprosjekter som i avsluttede og avgrensede verk. Tendensen er resultatet av et elastisk verkbegrep og en i overkant romslig definisjon av «kunstnerisk praksis». Lars Mørch Finborud myntet et begrep for denne typen kvasi-kunstnerisk memorabilia i romanen De svarte skiltene: «jutegnask». Idéen om at alle produkter og biprodukter som har vært i berøring med kunstnerens hånd har kunstnerisk verdi er selvsagt like romantisk som den er finansiell. Når jutegnasket nå også har nådd norske gallerier, og bagateller fra et sidespor i kunstnerskapet selges som rariteter, er det kort vei fra utstillingen til ebay-auksjonen.
