To fotografier i Marthe Ramm Fortuns utstilling Ta vare! på Kunstnerforbundet viser kunstneren i en projeksjon av det famøse portrettet fra Nasjonalmuseets pressemelding om samarbeidet med Fredriksen-søstrene, der de to imperiumsforvalterne poserer side om side med Nasjonalmuseets direktør, Karin Hindsbo, og avdelingsdirektør for Samling, Stina Högkvist. Motivet føyer sammen Ramm Fortuns representasjons- og institusjonskritiske anliggender. I prosjekter som Walk like a slanted archive (2017, Norsk Skulpturbiennale), og Seeing is changing (2018, Monnaie de Paris) har hun gravd seg ned i historiene om samfunnskommenterende kunst og bildet av kvinnen som noe litt på siden av det menneskelige, og gjennom performancer og opplesninger dramatisert møtet mellom bevisste kropper og smuldrende institusjoner.
Lokalet der bildene er tatt, ser ut som et kontor på Kunsthøgskolen i Oslo, hvor Ramm Fortun til daglig har sitt virke som fungerende dekan på Kunstakademiet. I det ene bildet kaster kunstneren seg opp i luften med to hender løftet mot taket, i det andre holder hun et innrammet portrettfotografi av Christian Krohg mens hun hopper stivt opp fra gulvet slik at det ser ut som hun leviterer. Ramm Fortuns avkledde kropp skvises mellom den polerte dødsfrykten som utståler fra de kosmetisk assisterte søstrene, og den nøkterne iscenesettelsen av kunstneren med stor K i norsk kunsthistorie som en dedikert utøver av sitt fag. Krohg var den første direktøren for Kunstakademiet i Oslo, håndhever av realismen innen malerkunsten, og forfatter av den samfunnsrefsende romanen Albertine fra 1886. Han var både bohem og samfunsstøtte, en paradoksal rolleblanding tilsvarende den Ramm Fortun har, som både dekan og nakenglad performancekunstner.
En gyllen substans er lagt igjen på fotografienes lyse trerammer, som etter et håndgrep. Lignende spor finnes på de andre objektene i rommet. Er det en forgylt utgave av den «kvinnelige ejakuleringen over styrerommets gulv», fra en av verkstitlene, som her er avstrøket på skulpturer og rammer? Reststoffer blir abjekte når de opptrer på feil sted til feil tid. Kvinnekroppens åpninger er blitt sett som kilden til ustyrlige lekkasjer i form av kroppsvæsker, babbel og avkom. Noen tørkede blomster i en metallring på veggen har også blitt velsignet med den gylne ejakulasjonen. De minner om buketten til Manets Olympia, en figur Ramm Fortun har referert tidligere gjennom positurer, og forargelsen dette maleriet vakte i sin tid, nettopp som representasjon av kropper på feil sted.
Fra tirsdag til fredag i hele utstillingsperioden går Ramm Fortun fra sitt dekankontor ved Kunstakademiet til Kunstnerforbundet, der hun leser opp utstillingsteksten til Ta vare! Opplesningen starter idet klokkene på rådhustårnet slår 15:30. Kunstneren har forskjellige måter å annonsere seg selv på, som ved å fra utsiden kaste et eple på ruta, eller legge fra seg ytterklær og veske midt i utstillingsrommet. Teksten maner frem kryssbuer av melk, blod, sæd og kvinnelig ejakulasjon. Buen som form er foreviget i en sveiset stålkonstruksjon montert på en rosa- og gråmelert granittplate i utstillingen. En trehylle gjennomboret av en småstor perleøredobb er festet til stålkonstruksjonen. På hylla står en bærbar datamaskin med to åpne vinduer som viser hver sin videosnutt av kunstneren som fremfører deler av teksten. På den andre siden av skulpturen stikker det ut et stålrør med et rødt eple spiddet på tuppen.
På et tidspunkt under opplesningen løper kunstneren opp i sin egen skulptur, som om den var et treningsapparat, og forsøker å få grep om et tverrliggende metallrør, men uten å greie det. Hun prøver igjen, denne gangen med hjelp fra publikum. Vel oppe svinger hun frem og tilbake mens hun ropesynger: «Ding! Dang! Dong!», synkronisert med videoens lydspor. Den sportslige seansen fortsetter utendørs. Området mellom Kunstnerforbundet og Oslo rådhus’ østre hjørne – der Alfred Selands relieff av Albertine står – blir en hinderløype. Ramm Fortun tar av og på seg klesplagg mens hun interagerer med alt fra fontener og gjerder til avfallssekker, forretningslokaler og kafébord. Stadig avbryter og kommenterer hun seg selv, forhandler med vektere og henvender seg til forbipasserende. Ruten hun lager seg over, mellom, i, og under ting strødd utover vårt senkapitalistiske, sosialdemokratiske velferdssamfunns offentlige rom, viser på underfundig vis at det ikke er så enkelt å bevege seg her.
Kunstnerens grep med å kle av seg kan virke enkelt og forslitt, men er tydeligvis fremdeles provoserende; performancen blir forsøkt stoppet av rådhusets vektere med argumenter som at hun påkaller mye oppmerksomhet, at et udefinert «noen» kan ta anstøt, og at det er barn tilstede. Reaksjonene minner om hvor dobbeltmoralsk vårt offentlige rom er; mer eller mindre avkledde kropper ses overalt, men en naken kropp som ikke er tilrettelagt for kommersiell bruk, eller tilhører den offentlige bronseskulpturens arkaiske symbolverden, defineres som uanstendig.
Ramm Fortuns ublyge, oppsøkende atferd er kalkulert for effekt, men gjør også oppmerksom på individets sårbarhet. Forløpere som Hannah Wilke og Carolee Schneemann konfronterte forskjellen mellom den historisk funderte representasjonen av kvinnekroppen og kvinners opplevelse av å være disse kroppene, med en fandenivoldsk holdning til hindrene som liv og virke blir rigget med når en tilhører en eller flere kategorier av annethet. Albertine-figuren på rådhuset påminner om forskjellene som lurer under overflaten til det egalitære norske samfunnet, og at likhet aldri er vunnet en gang for alle. Ramm Fortuns gjentagende performance bygger en daglig praksis som roper ut at en i hverdagens tralt må fortsette å «ta vare», søke forbundsfeller, legge bort tidtrøyter og oppmerksomt gjenoppdage at det settes rammer for verden og det akseptable hver eneste dag.
