”Murphys law”

Murphys law, den som sier at alt som kan gå til helvete går til helvete, har vist sin gyldighet igjen. Nå er selv mitt klenodium Sony Ericsson P800 ødelagt. Min venn Gard lar meg låne hans maskin mens min er til service. Jeg er som du skjønner helt uten tilgang til internett og uten skriveredskaper. Men jeg har sett endel bra kunst de siste dagene.

 

I går så jeg bl.a Sofie Berntsens utstilling på Munch-museet. Det var artig å se tegningene hennes igjen, jeg hadde gleden av å presentere den første separatutstillinga hennes for noen år siden i forne Samtidskunstforum. Disse tegningene var røffere og mer ujevne i utførelse og tematikk enn de jeg viste. Jeg likte best rare portretter av androgyne gutter og selvportretter med søttitalls-finish.

Gårsdagens viktigste kunst-happenings var ikke annonsert som deler av OO. Den årlige Høstutstillings-festen (som jeg ikke slapp inn på selvom jeg hadde fire invitasjoner på lomma, gadd ikke stå i kø og orket ikke være breial mot vaktene), var godt besøkt som det så ut fra utsiden. Det er liksom Oslo-kunstens offisielle bli sett osv fest, selvom ingen har noe særlig positivt å si om selve utstillinga. Derfor kommer de fleste seint, og mange etter at dørene til selve utstillinga er stengt. Men da kommer også mange andre. Dårlig timing i år.

Jeg hadde vært på buffet på Galleri K. Det var som vanlig for galleriet sjenerøst med vin og dessuten en vidunderlig buffet (Ben Frija anbefalte ?veldig gode sjampinjonger?, dvs. traktkantareller). Galleriet åpna samme kveld sitt nye prosjekt i den gamle postkontoret i Dronningensgate. Det var ikke bare jeg som var litt beklemt over å ikke ha rukket åpninga der nede. Det er flere som liker kos og hygge enn videokunst som varer i en time. Selv hadde jeg bommet stygt på tiden, og satset på at jeg rakk en stuss hos frisøren OG åpning. Jeg rakk bare en kjapp tur innom Bjørka i Hegdehagsveien, naboen til frisøren.

På grunn av den lange køen på Kunstnernes Hus våkna jeg nesten duggfrisk og fikk høvla over endel atelierer i dag. Særlig hyggelig var det i Karlstadgata på Grünerløkka der Steinar Jakobsen og Vibeke Slyngstad holder til. Det er alltid gøy å være på atelieret til Steinar. Dagens vittigste var da en fyr fortalte at kjæresten hans hadde et maleri av ham: ? hva heter han, sa Steinar. HUN, sa en litt betuttet kunstinteressert. Men det jeg ble mest overraska over var modellellene hans, sammenraste bygninger han har brukt som forlegg til de nye ?maleriene? sine. Trodde bildene var basert på pressefotos. Jeg holder på med lignende modeller selv, og får vel bare akseptere at hans foreløpig er finere enn mine. Enn så lenge.

I morgen blir det hardkjør med kunstbuss og atelierbesøk. Det er faktisk ganske slitsomt å gå rundt på atelierer, det virker som om endel får noia når jeg dukker opp. Andre, som jeg gjerne ikke har sett på en stund, skal prate (hvilket jeg også har lyst til). Det tar tid. Det er i det hele tatt veldig sosialt å være kunstner, hvertfall i disse dagene. Av en eller annen grunn blir det mest utenomkunstneriske samtaler. Hørt siste ryktene om X og Y og Z? Uansett, det sies at det gikk med over hundre flasker vin på K”s fest.

Comments (2)