Katja Høst undersøker kvinners opplevelse av mannsrollen og diskuterer mannens muligheter til å redefinere sin egen rolle i forlengelsen av 70-tallets kvinnekamp.
I år er det 60 år siden Simone de Beauvoirs hovedverk og feministiske manifest Det annet kjønn kom ut og omtrent hundre år siden den første kvinnedagen ble feiret. I boken, som fremdeles regnes som aktuell av nyfeminister, postfeminister og skeive teoretikere, argumenterer de Beauvoir for at en frigjøring av kvinnen også er en forutsetning for frigjøring av mannen. Å være kvinne er ikke noe naturgitt, det er noe man blir gjennom kultivering og i nyere feminisme leses dette ofte som en kritikk av en essensialisme forbundet med kjønn. Hos skeive teoretikere som Judith Butler tolkes de Beauvoirs utsagn om at man ikke fødes som kvinne, men blir det, som en påvisning av det arbitrære forholdet mellom biologisk kjønn og sosial kjønnsrolle. I forlengelsen av poststrukturalister som Michel Foucault blir kjønn oppfattet som et mulighetsrom hvor kjønnsroller blir iscenesatt gjennom repetisjon av handlinger, språk og strukturer. Kjønnsroller oppfattes dermed ikke som noe gitt, men noe som det stadig forhandles om.
Et maskulinitetsprosjekt
 |
| Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009 |
Katja Høst snur på problemstillingen til de Beauvoir og hevder at i dag som kvinner har fått flere muligheter i forhold til kjønnsroller og posisjoner i samfunnet, er mannen fremdeles heftet ved gamle forestillinger om hva mannens rolle innebærer. I utstillingen Det annet kjønn på Fotogalleriet undersøker hun kvinners opplevelse av mannsrollen og diskuterer mannens muligheter til å redefinere sin egen rolle i forlengelsen av 70-tallets kvinnekamp. Gjennom 8 videoarbeider tar hun for seg kvinners, medias og samfunnets forventninger til menn og maskulinitet. Hun kaller undersøkelsen sin et maskulinitetsprosjekt og stiller spørsmål til om kvinnen er bevisst sin nyerhvervede definisjonsmakt i forhold til mannsrollen.
Utstillingen er utformet som et sosiologisk forskningslaboratorium hvor videoene oppleves som pedagogiske innspill i undersøkelsen av relasjoner mellom menn og kvinner. I bunnen av prosjektet ligger et heteronormativt syn som i liten grad blir problematisert, hvor det særlig er det romantiske forholdet mellom menn og kvinner som er utgangspunktet for problemstillingen. Dermed ekskluderer hun alle skeive posisjoner i diskusjonen, og de forhold som eksisterer mellom kjønn utenfor den romantiske sfæren.
Estetisk er utstillingen godt gjennomført og videoene har høy kvalitet og svært varierende uttrykksformer. Det blir åpenbart at det ligger en gjennomtenkt kunstnerisk strategi bak utstillingen, men Høsts egen stemme holder seg på avstand. Hun slipper andre kvinner til for å reflektere over mannens rolle, og i forlengelsen av det åpner hun også opp for et refleksjonsrom for betrakteren. Det man kan savne litt i utstillingen er mer empirisk begrunnelse for premisset. Noe som kan vise hvordan det faktisk forholder seg. Uten det fremstår mange av utsagnene som synsing og legger dermed litt begrensning på muligheten for å bruke utstillingen som en plattform for ny erkjennelse.
Kvinner om menn
I det jeg regner som utstillingens hovedverker, «Det annet kjønn», «Instructional Interview» I og II, har Høst intervjuet kvinner om menn. Disse intervjuene er koblet opp mot instruksjonsfilmer fra 50-tallet som beskriver valg av partner og giftemål. I bunnen av disse filmene ligger forestillingen om kjernefamilien som ideal, og kjønnsroller som størrelser som utfyller hverandre. Utstillingen mer enn antyder at disse normene har gyldighet fremdeles, og at når kvinnens rolle er blitt redefinert gjennom kvinnekamp og påfølgende frigjøring, må også mannens rolle redefineres tilsvarende.
Disse videoene og en video som heter «Hangman» har form av sosiologiske eksperimenter hvor kvinnens definisjonsmakt utforskes og diskuteres, mens i to av de resterende videoene settes denne definisjonsmakten i perspektiv gjennom approprierte bilder av idealmenn fra film, media og tegneserier. I tillegg kommer et videotekstarbeid basert på en test kalt Bem Sex Role Inventory (BSRI) som blir benyttet i psykologien til å definere grad av femininitet, maskulinitet, androgynitet og udifferensiert kjønn og en video som minner om live rollespill hvor unge menn utforsker ridderrollen.
Omvendt de Beauvoir
 |
| Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009 |
I videoen «Det annet kjønn» er intervjuobjektet en psykolog som forsker på kjønnsroller ved hjelp av BSRI-testen. Testen som ble laget av den amerikanske psykologen Sandra Ruth Lipsitz Bem på midten av 70-tallet for å forske empirisk på androgynitet og kjønnsrollebevissthet hos pasienter, består av 60 ord som enten er stereotype maskuline og feminine verdier eller kjønnsnøytrale. Pasienten skal da definere hvilke verdier som er ettertraktede på en stigende skala. Ordene fra denne testen som vi kan lese i videotekstarbeidet kalt «BSRI (Bem Sex Role Inventory)», som er det første vi møter i utstillingslokalet, kan være f.eks. ’lavmælt, dominerende, føyelig, stoler på seg selv, godtroende, aggressiv, mild og ambisiøs’.
Psykologen som blir intervjuet i «Det annet kjønn» hevder at de tradisjonelt maskuline verdiene i større grad er idealer for begge kjønn nå enn for tredve år siden. Hun foreslår å erstatte begrepene maskulinitet og femininitet med indiviualisme og kollektivisme for å fjerne noe av ladningen ved begrepene da maskulinitet og femininitet står i et tilfeldig forhold til biologisk kjønn.
Intervjuet er klippet sammen med bearbeidelser av Simone de Beauvoirs bok hvor begrepet «mann» erstatter «kvinne» i teksten. Grepet minner om det Gerd Brantenberg gjør i boken «Egalias døtre» fra 1977 hvor hun snur om på kjønnsrollene slik at kvinnen har makten i samfunnet og mannen er hjemme med barna. Vanligvis synes jeg slike «subversive» strategier har begrenset funksjon, det er liksom blitt klisjeen på politisk kunst å vende opp ned på gitte strukturer for å synliggjøre makthierarkier, men jeg synes likevel det fungerer overraskende bra i Høsts regi. Det kan være fordi at det ikke lenger finnes et gitt kjønnshierarki hvor kvinnen er underlagt mannen, men at dette maktforholdet er blitt mer nyansert.
Udefinert ståsted
 |
| Katja Høst, Whats in it for me?, DVD pal, 3 min, 2009 |
Jeg etterlyser litt flere synspunkter på sammenhengen mellom biologisk kjønn og sosiale kjønnsroller i Høsts prosjekt. Butler mener blant annet at det biologiske kjønnet allerede er fortolket inn i en dualistisk struktur idet man blir født, at det ikke finnes en ren natur i forkant av den kulturelle meningsdannelsen. Dette mener jeg blir bekreftet av de undersøkelsene psykologen refererer til, men det blir ikke fulgt opp i utstillingen. Tvert imot faller utstillingen hele tiden tilbake på det heterofile forholdet mellom mann og kvinne og en heteronormativ lesning av kjønn. Dette blir riktignok utfordret noe i videoverket «What’s in it for me» hvor Høst har brukt romantiske bilder av Supermann og Lois Lane fra film og tegneserier som i sammenhengen må ses som en kritikk av kvinnens forventninger om en super mann, og som kanskje også kan leses som en kritikk av fokuseringen på det vellykkede heteroseksuelle, men dette blir ikke videre diskutert.
I etterkant av skeiv teori, hijabbrenning på Youngstorget den 8. mars og Sykepleierforbundets parole om at «regjeringen synes kvinner bør tjene 80% av det menn tjener» kan man jo spørre seg hvilke kvinner som snakker i utstillingen, og hvem de snakker til. Dette blir dessverre ikke tydelig definert og det kan virke som om Høst ser sitt eget ståsted som et universelt ståsted, eller ihvertfall med en generell gyldighet utover samfunnsklasser, etnisitet og kulturell posisjon. Jeg mistenker at utstillingen henvender seg til et heteroseksuelt, kunstinteressert publikum med høy kulturell kapital og kjennskap til og refleksjoner rundt postmoderne kjønnsrollekonstruksjoner. Utstillingen blir et smalt bidrag i et stadig pågående forhandlingsprosjekt mellom kjønnsroller hvor det mest forfriskende er at det er en kvinne som ønsker å a tak i mannsrollen og gjennom den strategien antydes det at kvinners valg av menn og deres forvaltning av egen posisjon fortjener å revurderes og kritiseres.
Mannsroller i kunstfeltet
«Instructional Interview II» sier et av intevjuobjektene at hun opplever mannsollen som overraskende tradisjonell i kunst og kulturverden. Hun mener at den mannlige kunstneren fremdeles spiller ut en rolle som minner om den som var gyldig på Edvard Munchs tid hvor menn pulte rundt og ruset seg på absint, bare at nå er absinten byttet ut med kokain. Hvis vi tar dette som et utgangspunkt for en lesning av hvem som snakker og til hvem kan kanskje utstillingen ses som en selvkritikk for kunstverden hvor man har feilet i å fornye kjønnsrollebegrene og hvor menn fremdeles er de mest attraktive utstillerne. Her kunne selvsagt denne påstanden fått større tyngde hvis den ble understøttet av empiri og statistikk. Det snakkes mye om dette misforholdet mellom menn og kvinner i utstillingsrommet, senest i Kristian Skylstads kritikk her på kunstkritikk.no av den pågående utstillingen på galleri Standard (Oslo), men reelle tall som påviser prosentandelen kunne kanskje gitt et bedre utgangspunkt for en diskusjon rundt dette emnet.
 |
| Katja Høst, Instructional Interview I, DVD pal, 13 min, 2009 |
Et paradoks i forhold til at tradisjonelle mannsroller bevares i det kulturelle feltet kommer til uttrykk i «Instructional Interview I» hvor en av kvinnene bemerker at hun ikke er flink til å slippe til andre typer menn enn den tradisjonelle og at kvinner sonderer de sosiale situasjonene og kjapt merker seg hvem som er den mest attraktive mannen utfra tradisjonelle begjærsmekanismer. Den mannen som har mest makt har mest potens og er dermed den mest attraktive. Hva man ønsker seg i en mann og hva man sier man ønsker seg i en mann stemmer dermed ikke overens. Konklusjonen hennes blir at kvinnen må slippe fra seg makt og slippe menn til, og at kvinner må tåle en lavere eller annerledes standard enn det man er vant med.
Naturgitt omsorgsrolle
Valg av partner knyttes til forventninger rundt sosial status, og det blir noe primitivt over måten man velger «stammeledere» som seksuelle og forholdsmessige partnere. Men dette går også den andre veien hvor menn velger kvinner for å realisere sine maskulinitetsprosjekter og familieprosjekter. Det handler dermed kanskje mer om et felles jag etter status, posisjon og makt enn noe som er kjønnsbetinget. Men det forkludrer jo kanskje den kjønnsmessige frigjøringen at man etterlyser en type menn (og kvinner), men velger en annen. Her sniker også klasse, kultur, etnisitet og lokalitet seg inn. Hvilke verdier som gjelder i hvilke kontekster blir det som nevnt lite snakket om.
Til dette kommer også en refleksjon over det som er knyttet til hjemmet og barn, hvor en av intervjuobjektene innrømmer at når det kommer til den private sfæren, så slippes mannen i mindre grad til. Dette knyttes opp til at når man får barn så kobles tradisjonelle mekanismer inn i forhold til kvinnen som omsorgsperson. Det blir vanskeligere å være rasjonell og følelsene setter inn, blir konklusjonen.
Dette henger kanskje sammen med en etablert sannhet om kvinnen som naturgitt omsorgsperson knyttet til det biologiske. Det blir lett å ta debatten om kvinners inkludering i det offentlige rom som karakteriseres som et konstruert rom, mens kvinnen som mor og omsorgsperson er noe som knyttes til noe naturlig. Og alt som fremstår som naturlig, kan ikke kritiseres eller revurderes, det naturlige blir ofte fremstilt som en gitt størrelse og fremstår som det som er «ekte», ettertraktet og mest positivt for mennesket.
Opptakt til nye diskusjoner
 |
| Katja Høst, IC/OOC, DVD pal, 4 min, 2009 |
Alt i alt har jeg en ambivalent opplevelse av utstillingen. Den er godt gjennomført og er en visuell nytelse. Problemstillingene er interessante og har høy aktualitet i forlengelsen av diskusjoner rundt mannsrollepanelet til Karita Bekkemellem og diskusjoner om at guttene er taperne i skolesystemet, men dessverre blir synspunktene for unyanserte. Jeg tipper at de fleste som er innom og ser utstillingen allerede har vært gjennom mange av de refleksjonene som presenteres her, men man kan jo også se det som en slags foreløpig konklusjon, en slags bekreftelse av hvor vi er nå i diskusjonen og et utgangspunkt for å gå videre.
At neste utstiller på programmet hos Fotogalleriet er Ane Lan som nettopp går inn i kritikken av kjønnsrollebegrepet som sådan og knytter det opp til andre strukturer som etnisitet og forestillinger og myter om Den andre, får meg til å se utstillingen som en opptakt til nye diskusjoner rundt et tema som har preget kunsten, og kanskje særlig videokunsten, siden 60-tallet. Kjønnsrolleproblematikk er sett i et tidsperspektiv ganske ungt i den offentlige debatten, og absolutt nødvendig hvis reell frigjøring på det feltet skal finne sted. Jeg synes Høsts bidrag fortjener honnør, men jeg tenker at prosjektet hennes trenger modning og nyansering for å få reell påvirkningskraft i debatten.
Ingressbilde fra Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009.
jeg vandret en vårdag i mine mors fotspor, plukket bloster med hjem, solen og gleden av varmen fyldte mine diamanter med masker av frost, og evighetens univers fyldte mine årer. tid og rom ble opphevet og neoeksistensens postromantikk døde i en eksplosjon av het sex, inne i et skogholdt, jeg var voksen. mitt første kyss med dronningen av klassen på gult gress, en to tre. min alderdom og mine dikt ble forkastet ut i intet, i en kropp. min sjel og min verden i en verden der alt hadde mening flommet nedover forfallets foss og jeg vandret, uten navn, jeg vandret ut i universet, både av kvinne og av mann, mens min kjærlighet for nattens mørke grodde seg sketkere enn roser ut av fengselets kvitrende murer. mine reiser inn og ut av svimmelhetens meningsløshet og mine dikt, et utdød medium for utrykkelse råtnet som min mor, hennes dikt, hennes øyne, og pappas kamp.min kamp. hennes ord og liv skrek igjennom tidløse haller, hennes blomster var hennes liv, ikke sagt for vegger eller ord.diamantenes evige ideer ble en berøring, en landevei, et skogholdt.og meningsfull kamp. jevne hvite haller, haller av idoler og gress råtnet sakte, sakte som en overdose, overdose på svar
Katja Høsts utstilling er også anmeldt av Ingrid Lønningdal i Billedkunst 2/09:
«Samme dag som Katja Høst åpnet utstillingen «Det annet kjønn» brukte Dagbladet forsiden på å advare kvinner mot å ta for lang fødselspermisjon, hvis de vil unngå lønnsstagnasjon og minstepensjonisttilværelse. 8. mars nærmet seg og om få dager var det 30 år siden likestillingsloven trådte i kraft. I radioen ble Marie Bergmans kampsang fra 1976 spilt.»
Ingen kommer undan politiken, Ingrid Lønningdal, Billedkunst 2/09, 23.023.2009
Ekte proKK kunst
ProKK går guerilla! – i Påsken 2009
Man fødes ikke som ost, man blir det.
(09. mai 2005 – sprisk dot com)
Boken Den annen ost av Bimone de Seauvoir er en glemt klassiker i norsk litteratur “ høydepunktet i et forfatterskap vi ikke har sett maken til før eller siden. Hans navn var på alles lepper; selv de mange analfabeter hadde et nært og lidenskapelig forhold til denne enernes ener. Det er derfor interessant å merke seg at alle spor etter ham nå synes å være visket bort fra offentlighetens overflate.
Han var bestandig selskapssyk og visste å benytte enhver anledning til fest og fanteri; en playboy med voldsom appetitt på kvinner og unge gutter. Hvordan han fikk tid til å skrive sine romaner, essays, skuespill, dikt, noveller, filmmanus, reportasjer og brev var gjenstand for hyppig debatt i norske aviser, noe Seauvoir uttrykte sterk irritasjon for, men som han i virkeligheten syntes var storartet.
Noen mente at historiene om hans eksesser var overdrevne, andre mente at han hadde en svær stab med talentfulle forfattere i et fangehull under huset sitt (villaen Lobos “ opprinnelig oppført av stjernearkitekten Hector Olsen på oppdrag av den ikke ukjente Bobo Bibo). Den mest sannsynlige forklaringen er at han aldri sov.
Han debuterte i desember 1938 med en utredning om ressursbruken ved Tyge folkeskole, kalt Myriaden. Mottakelsen var blandet. Morgenbladets anmelder Gorm Bokfink skrev i sin anmeldelse ”[Seauvoir] er et navn vi vil se mer til i fremtiden. Myriaden er den sterkeste litterære debut siden Max Paffs Eg lyt tala om lytene (Samleiet, 1912)”. Hakk Hött i Udrefbeabifen var noe kjøligere i sin anmeldelse: ”Dette er det verste sludder jeg noensinne har lest!”. Seauvoirs neste bok, Polyppéen (1939), ble derimot møtt med applaus av absolutt alle nordmenn. Hakk Hött: ”Dette er den mest fantastiske boken som noensinne er skrevet!”.
Polyppéen er romanen om Larsue, en ung mann fra Verdal som er født med ti ben. Han bestemmer seg for å amputere og spise åtte av dem. Gjennom syv hundre sider følger vi Larsue mens han skjærer og sager i kroppen sin. Hans kulinariske eksperimenter er beskrevet så godt at man knapt tror det er mulig uten å ha gjennomført dem selv. Dette verket er kanskje den sterkeste skildring av kulturens seier over naturen som noensinne er skrevet.
Den annen ost kom ut i 1968 og vakte meget sterke reaksjoner. Det var den første litterære skildring av ostmose, på den tiden en utbredt, myteomspunnet og svært farlig sykdom. Gjennom en lang, smertefull prosess forvandles den ostmotiske til ost (ikke ulik feta), for så å flyte utover. Selv om sykdommen ikke er smittsom blir pasienten utstøtt, slik man i sin tid utstøtte pestbefengte og spedalske. Det var alminnelig kunnskap selv i vulgære kretser at sykdommen ikke var smittsom; det er derfor nærliggende å tro at det var makelighetshensyn som fikk folk til å handle som de gjorde “ makelighetshensyn og et behov for å hegne om en hyggeligere og mer behagelig virkelighetsoppfatning. Ostmosikere er tross alt ganske ekle å se på.
Den ostmotiske ble gjenstand for spøk og latter, noe som ikke gjorde sykdommen lettere å bære. ”Ost” var lenge det hyppigst brukte kallenavn på personer man ikke likte. I synonymordbøker vil du som et alternativ til ”ost” finne ”stygging”, ”taper”, ”idiot”. Denne mobbingen var vanlig i alle kulturer inntil ostmosen ble utryddet på midten av syttitallet, men ingen snakket om sykdommen (å kalle sin svigersønn for en ost kan neppe kalles ”å snakke om ostmose og de dertil hørende samfunnsproblemer”). Inntil Bimone de Seauvoir skrev Den annen ost fantes det faktisk ingen beskrivelser av sykdommen. Selv i vitenskapelige kretser nøyde man seg med å kalle hverandre for oster.
Den utbredte aversjon mot å vedkjenne seg ostmosens eksistens er fortsatt et mysterium. Det man vet er at Den annen ost ble en vekker for folk i alle lag og i alle kulturer (boken ble raskt oversatt til alle språk). Ostmosepasienter led fortsatt under det stigma folks holdninger medførte, men man så i det minste en forandring i legestandens holdning til problemet, og det tok ikke lang tid fra boken kom ut til ostmose var utryddet på verdensbasis. Hverken før eller siden har man funnet en kur så raskt og enkelt. Dette skulle bli et kjært tema for Seauvoir i hans senere essays: hvordan kan man tillate seg å overse et så lett løsbart problem i tusenvis av år?
Etter en mystisk ulykke i 1974 forsvant Seauvoir helt fra den offentlige arena, for aldri å vise seg blant folk igjen. Han holdt seg innendørs og hadde aldri besøk av noen. Strømmen av nye bøker, som tidligere hadde virket endeløs, stoppet helt opp, og interessen for Seauvoirs person opphørte fullstendig. I dag er han glemt av alle. Dette er uheldig og svært urettferdig overfor en person som har gjort en stor innsats, ikke bare for konge og fedreland, men for verdenssamfunnet og den lesende og analfabetiske befolkning.
Bimone de Seauvoir døde lørdag 7. mai 2005 i sitt hjem. Han ble 76 år gammel.
Avslutter denne utsjellingsbonanzaen med kloke ord av Starfish Hitler der han forsøker å si at vi må respektere hverandre litt mer.
Den halvsarkastiske prosjiseringen din blir bare platt. Du får revitalisere deg med et karnival eller noe. Det er tydelig at du ikke behersker sarkasme. Når det gjelder å promotere sin egen identitet kan du kanskje revitalisere din ved å slutte å dytte linsa di opp i trynet på alle du ser på alle åpninger du er på i Oslo, og da mener jeg alle åpninger som er i Oslo, siden du er på absolutt alle. Den eneste saken du har kjempet for er å være tilstede. Get my drift?
Det er søtt at Kristian Skylstad tar seg tid til å være litt hobbyfeminist innimellom slagene for sin egen kunstneridentitet. Men jeg savner et litt reellt engasjement som ikke bare har en politisk korrekt attityde forkledd som subkulturell subversivitet.
Jeg er glad du ikke gidder å bruke mer tid på det her nå Skylstad, siden det du leser inn i min kritikk er langt fra det som står der. Men jeg skjønner at en tørrpinn som meg ikke kan si noe viktig om kunst for en våt klut som deg. At jeg er interessert i å kritisere kjønnsproblematikk også på et strukturelt nivå er selvsagt ikke du fortrolig med, som ikke er villig til å anerkjenne slike strukturer i utgangspunktet. Du synes å mene at med noen enkle grep kan kjønnsskjevheten i kulturfeltet rettes opp. Hvis Furnesvik bare stiller ut flere kvinner er vi reddet.
En deilig tanke, men langt fra innlysende for tørrpinner som meg selv.
At jeg mener kunstnere bør understøtte verkene sine med statistikk, er en forenkling og en banal retorikk fra Skylstads side. Da har han i det minste ikke skjønt forskjell på kunstnere/ verk som en generell størrelse og den spesifikke utstillingen av Katja Høst kalt ”Det annet kjønn” som vises på Fotogalleriet i dette øyeblikk og som jeg har kritisert.
eg får litt lyst til å sei at eg forstår ikkje kvifor Gali gidd bruke tida si på denne irrelevante vennegjengen som kunstnerne i stor grad framstår som;) you go, Gali.
Eg såg eit par kilo navlelo sist eg var på vernissage. Den hadde lagt der lenge. Kom drekk med oss som forandrer verden, Gali, og gi bæng i dei der stæsjnissane.
Du mener at kunstnere må underbygge verkene sine med statistikk?
Tørpinner som deg kan bruke tia si på å hente inn overflødig empiri. Jeg gidder ikke bruke mer enn ti minutter på å påvise noe som er så innlysende.
Bra video Ivan, får meg til å tenke på Seven Brides for Seven Brothers…
I Skylstads kommentar legger han opp til mange premisser som han tar for gitt. De kommersielle aktørene Standard (Oslo), Erik Steen, Galleri MGM, Lautom, Brandstrup og Galleri Riis er de som er undersøkt her. Hvilke periode, om det gjelder stallen eller andre utstillinger vist på galleriene tar han ikke med i regnskapet. Heller ikke sier regnskapet hans noe om hvor mange kunstnere som tilsammen i undersøkelsen hans utgjør hundre prosent, hvor mange av dem er kvinner og hvor mange er menn, aldersgrupper, salg, utstillinger utover de som finner sted på galleriene, representasjon på messer osv. Jeg ville kanskje også inkludert utstillinger på andre gallerier i en slik utregning, som f.eks. UKS, Rekord, Haaken, LNM, Tegnerforbundet, Kunstnerforbundet, Fotogalleriet (hvor den aktuelle utstillingen finner sted) osv og museer som Stenersen, Astrup Fearnley Museet, Vigelandsmuseet og Samtidskunstmuseet. Kanskje vi også burde undersøke utviklingen over tid, f.eks. hvordan står tallet nå i forhold til for ti år siden, tyve osv.
Poenget mitt er at dette er fraværende i utstillingen. Det lille som finnes av statistikk kommer fra psykologen som er intervjuet i ”Det annet kjønn” og dreier seg om BSRI-testen. Og det leder videre til andre premisser for utstillingen som jeg etterspør, altså hvilke kvinner (og hvilke menn) er det snakk om i utstillingen. Hvor mange innvandrerkvinner har definisjonsmakt i forhold til mannens rolle, hvor mange fra lavere sosiale lag? Er det fruktbart å operere med mann og kvinne som gitte størrelser? Mange skeive teoretikere mener at denne todelingen fungerer som en måte å gjøre andre sosiale forskjeller difuse på.
Jeg mener forøvrig at dette er noe som til stadighet diskuteres uten at det gjøres noe med. Kanskje det er diskusjonens utgangspunkt som er problemet. Skylstad, som talsmann for kvinnene i kunstverden, mener at det bør være 50/50 kvinner og menn. Men hvordan kommer vi til en slik fordeling? Er det gjennom å slenge litt dritt i Eivind Furnesviks retning? Kvotering? Jeg etterlyser forslag Skylstad. Først en reell situasjon som er mer nyansert enn det et kjapt søk på nettet kan vise til og så vurderinger av den situasjonen og dermed kan man lettere se hva som må til for å endre den.
temaskifte og oppzummering.
Sahak?
rolig. tall er ingenting å hisse seg opp over.
Hva faen er det du snakker om?
brukte du virkelig ti minutter på å rekne det ut?
Poenget til Gali er dette, vi tar det heilt enkelt og uten tall: han etterlyser tall som beskriver den reelle virkeligheten for kvinnelige kunstnere. Altså ein undersøkelse å referere til når ein hevder at forholdet er slik og slik.
Og så savner vi litt sprelsk debattkunst om kvinner og menn og sånn, ca 190 prosent meir originalt, 500 prosent meir kreativt og 19 prosent større skjermer. Det blir 709 prosent høgare kvalitet enn det vi per dags dato har fått servert.
Andre Gali etterspør tall. Altså, nå kan man lage disse utregningene på flere måter, men hvis vi forholder oss lokalt til de kommersielle og definerende galleriene, ender vi opp med 20 % kvinner og 80 % menn i anntallet kvinner opp imot menn.
Prosentandelen på galleriene er som følger:
Standard (Oslo): 30 %
Erik Steen: 10 %
Galleri MGM: 30 %
Lautom: 45 %
Brandstrup: 10 %
Galleri Riis: 20 %
Gjennomsnittet her blir da 24 %
Gjør oppmerksom på at jeg kan ha gjort regnefeil, men uansett hvor elendig jeg er på matten, skal det godt gjøres å få tallet opp på et anstendig nivå.
(Det tok meg forresten 10 min å gjøre dette regnestykket Gali. Kanskje du skulle gjort det sjæl?)
Det snakkes ikke mye om dette misforholdet mellom menn og kvinner i utstillingsrommet. Det er vel akkurat det som er problemet.
Hmm.Godt sagt.gjesp.
Politisk korrekt videokunst om kjønn og sånt som ikkje krev anna av deg enn ein middels sterk vilje til å drikke gratis vin