Lost Highway

Faldbakken vil slippe unna den repressive toleransen. Han vil ikke bli forstått ihjel. Derfor etterligner, mimer han prosedyren i sine to romaner, men bevisst gjør han det kun halvhjertet. Ikke ulikt hovedpersonen i Getaway prøver også Faldbakken å «stikke fra snuten», dvs. de institusjonelle mekanismene og de kanoniserende instanser.

Matias Faldbakkens første seperatutstilling, Getaway, avholdes på Fotogallereiet i Møllergata. Lokalet er nytt, og for en som ikke tidligere har vært på besøk, kan det være litt vrient å finne. Når man først har funnet frem, er det lite som tyder på at det skjuler seg kunst bak galleriets fasade. Hadde jeg ikke visst det, og i tillegg sett det diskrete galleriskiltet over inngangspartiet, hadde jeg nok fortsatt min gatestreif annetsteds hen. Vinduene er nemlig sømløst dekket til med svart, ugjennomskinnelig plast, hvilket forhindrer enhver form for innsyn. I motsetning til den innbydende og gjestfrie ornamentikk som vanligvis møter deg på terskelen til det museale rom, og som vennlig forbereder deg på den sekulariserte helligdom du skal innvies i, opplever jeg her snarere en mild fornemmelse av ubehag, en følelse jeg forbinder mest med anelsen om lyssky aktiviteter bak lukkede dører, dophandel eller betalt kjærlighet for eksempel, ihvertfall ikke noe som er offentlig til skue. Pornosjappene i nabolaget, steder som favoriserer nettopp denne hverdagsgotiske estetikken, er i så måte en naturlig referanse. Dette inntrykket viser seg å vedvare også inne i selve utstillingslokalet, om enn bare som et memento i marginen av videoverket jeg blir vitne til, og som i alt sitt spektakulære bulder og brak, tilkjemper seg min oppmerksomhet. Likevel klarer jeg altså ikke helt å fri meg fra innpakningen, anretningen.

Men: til verket. Utstillingen består, som de fleste sikkert har fått med seg, av en rekke videosnutter av avsindig villmannskjøring. Disse er satt sammen til en ni-minutter lang sekvens som spilles igjen og igjen. Fartsfantomet bak rattet, en viss Ghostrider, manøvrer seg gjennom trafikken i en rekke dumdristige forbikjøringer i en uhyggelig høy fart. Kameraet er plassert helt i front på motorsykkelen, hvilket medfører at vi aldri ser Easy Rider’n bak spakene, hvilket, på skikkelig gutteaktig vis, lar oss bivåne speedometerets indeksering av farten i nedre del av bildet, samtidig som farkostene og veilandskapet fartsovertrederen pløyer seg gjennom, fyller resten av billedrammen. Videosnutter som dette har i lengre tid versert på nettet, leser jeg i brosjyren som er lagt ut i vinduet, blant annet på motorsykkelklubbers hjemmesider. Fartsfetisjene er tydeligvis også tilgjengelig gjennom andre kanaler – all den tid Faldbakken, noe jeg også leser i selvsamme brosjyre, selv har redigert videoverket med utgangspunkt i en bunke DVD’er og videokassetter han har skaffet seg. Det får være hans sak.

Dette er ihvertfall verket. Rommet forøvrig er tomt. Hva dreier det seg om? Jeg tar en runde i lokalet, tar en titt ut på gata. Ganske raskt streifer termen exploitation meg, og særlig en undergrunnsgenre som snuff. Det er ikke snakk om drap eller voldtekt her, jeg hadde nær sagt: selvfølgelig, men volden ligger ikke langt unna. Ghostriders halsløse ferd gjennom det svenske veinettet er åpenbart en trussel. Ikke bare mot ham selv, men også mot menneskene omkring ham. Det livstruende potensialet kan kobles enda tettere opp mot snuff og exploitation, hvis vi overveier det faktum at Ghostrider ikke har tenkt seg noe bestemt sted. Denne mangel på mål for reisen understrekes forøvrig av montasjens noe hakkete overganger og, selvfølgelig, videoloop’ens fremmedgjørende billedsaltomortale. Det formålsløse blir insisterende, ja, nesten abstrakt ved flere gjensyn. Hans vei, forstått som hensikt eller oppdrag, er således hverken undergang eller frelse, men snarere en Lost Highway. Han vil bare ha et adrenalinrush, vil bare erte på seg, og kjøre fra, snuten. He’s only in it for the kicks. Som i andre exploitation-genre, iverksetter Getaway-føreren en grunnleggende spekulativ prosedyre for å oppnå lykke eller en følelse av virkelighet, i den forstand at den ikke tar standpunkt til noen moralske spørsmål, ja, han vurderer ikke menneskelivets verdi overhodet. Han gjør det som trengs for å nå sitt profane, utenom-moralske unio mystica. Ned med gasspedalen. Målet helliger midlene. Enkelte kritikere har reagert på dette og gjort det spekulative i filmen til hovedpoenget i sin vurdering, og dermed antydet at verket som sådan er umoralsk. Dette er en forenkling og egentlig ikke så rent lite beside the point.

For Getaway er tross alt kun en representasjon av noe som i seg selv bare er truende. Det går, når alt kommer til alt, bra. Verket selv er, ihvertfall i dette henseende, helt ufarlig. Hadde Ghostrider virkelig lagd kjøttdeig av seg selv og noen (tilfeldige) svenske hytteturister, ville neppe Faldbakken vist videoen, for å si det sånn. Hadde han det, noe som kanskje ville vært interessant (og antagelig ganske umoralsk), ville kanskje virkeligheten innhentet det museale rommet, i stedet for, som tilfellet er her, at det museale rommet innhenter virkeligheten. Faldbakken ville således også risikert sitt gode navn og rykte, og blitt en slags kunstens svar på den gale svensken vi betrakter. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her, men jeg vil anta at hvis så hadde vært tilfelle ville Getaway neppe kvalifisert som kunst heller. Men Faldbakken er intelligent, han kan kodene, og holder seg innenfor kunstverdenens grenser – selv om enkelte tilskuere oppfatter det annerledes. Han vet at vi, tilskuerne, har lært å se bort fra rekvisitter som knytter et kunstverk til virkeligheten – vi har lært å ha en grunnleggende mistillitt til både kunstner og kurator når de presenterer effekter som skal gi kunstverket vi utleveres til et autentisk preg, eller en illusjon av noe virkelig. I et intervju i Morgenbladet (14.- 20./11/2003) virker det som om Faldbakken selv trekker en tydelig paralell mellom det videoen avbilder og måten den kan fungere på innenfor en museal setting. Slike utsagn approprieres også av kunstens sfære – blir dens eiendom, underlagt kunstsystemets logikk, men også dens logistikk, dens rettighets- og makttopografi. Parergonale tekster som dette, lokalisert i marginen av kunstverket, i tekstproduksjonen rundt verket, har alltid hjemsøkt og problematisert kunsten. Ikke desto mindre bør de, når kunstnerens uttalelser har til hensikt å styre, eller påvirke, resepsjonen av verket etter min mening, oftest betraktes som en del av det. Når det gjelder tilegnelse, appropriasjon er det forøvrig også appropriasjonskunst Getaway-videoen selv er, som et ekko av Duchamps ready-made, i den forstand at de kun monteres innenfor det museale rom, uten å ha blitt produsert av kunstneren selv. I Getaway-videoene er det Ghostrider som er “produsent” – Faldbakken er kun en deus ex machina som kommer inn og klipper og limer og anretter. Det er Ghostrider som risikerer, ikke Faldbakken.

Virkelighetseffekten, det tilsynelatende truende, er altså ikke særlig truende. Tvertimot. Ikke bare er Ghostriders målløse fartsritt appropriert av kunstneren, men kunstneren er, på sin side, også appropriert av det museale rommet. Begge er, i denne forstand, for dukker i et teater å regne. Flere andre steder, særlig i sine bøker Cocka Hola Company og Macht og Rebel, har Faldbakken tematisert denne problematikken. Her plasserte han det som ikke kan tolereres, dvs. barneporno og nazisme, innenfor rammen av den litterære institusjon som ledd i en motstrategi – uten at det førte til annet enn mild indignasjon hos noen kritikere. Vi kan med fordel betrakte Getaway innenfor denne rammen. For det som ligger Faldbakken mest på hjertet er, tror jeg, hans kritikk av nettopp denne institusjonelle aksepten, eller, som han skriver i en artikkel i tidsskriftet Kontur, sosialdemokratiets “repressive toleranse”. Det er umulig å være fundamentalt uenig i et senkapitalistisk, sosialdemokratisk samfunnssystem. Enhver dissens-posisjon, enhver fullstendig individuell ytring, nøytraliseres idet den trer inn i den diskursen innenfor det offentlige rom den tilhører.

Etter min mening lyktes Faldbakken likevel, delvis, med å innsette dissens i sin Skandinaviske Misantropi. Ikke ulikt den trojanske hesten slik vi kjenner den fra Homers Illiaden smuglet han jo inn det som ikke kan selges, det som motsetter seg tingenes varekarakter, i sine bøker. Det tolereres, javisst, men, etter min mening, er likevel tilstedeværelsen av radikalt anti-sosiale effekter som nazisme og barneporno i en bestselger, altså en utpreget vare, parasittær på institusjonen som sådan. Den truer – kanskje ikke umiddelbart, men den bærer i seg et virus som når som helst kan bryte ut og utgjøre en forskjell. Etter min mening er også Getaway-videoen en slik trojansk hest. Men å gjenta samme prosedyre som sist ville neppe hatt samme effekt.

I Getaway-videoen er det potensielt subversive satt i verk på et adskillig mer subtilt vis. Og her kunne jeg tenke meg å ty til en annen homerisk fiksjon; nemlig den hvor Odysseus skal lure seg forbi kjempen Polyfemos. Hvem der? spør (den blinde) kjempen. Ingen, svarer Odysseus. Slik også med Faldbakken. Etter å ha prøvd ut en prosedyre for å slippe unna den repressive toleransen i bøkene, må han nå finne en annen (mulig) utvei. Fluktlinjen Faldbakken prøver å følge denne gangen er, overraskende nok, en forlengelse av det tematiske nivået i Getaway-videoen. Faldbakkens kunstnerpersona er, slik jeg oppfatter ham, også en ghostrider. Han er også, litt svulstig sagt, en rytter på en Lost Highway. Og ikke ulikt den svenske sensation-seeker prøver Faldbakken også å “stikke fra snuten”, dvs. de institusjonelle mekanismene, de kanoniserende instanser, diskursarbeiderne, premissleverandørene.

Faldbakken vil ut, han vil vekk, slippe unna den repressive toleransen. Han vil ikke bli forstått ihjel. Derfor etterligner, mimer han prosedyren i sine to romaner, men bevisst gjør han det kun halvhjertet. For han tror ikke lenger på fremgangsmåten fra bøkene, eller han kan ihvertfall ikke gjenta den. Når begge bøkene har kommet i en rekke opplag, er det åpenbart at det å gi varen (boken eller kunstverket) et anti-sosialt innhold på nytt neppe vil fungere like effektivt som fluktmåte. Denne metoden er allerede blitt forstått, tolerert, teoretisert (se f.eks. min artikkel En skrivende billedkunstner, Morgenbladet, 14.-20. mars/2003, eller Eirik Vassendens anmeldelse av Macht & Rebel i Klassekampen). Derfor oppfatter jeg Getaway mest som et spill for galleriet, hvor det tilsynelatende lovoverskridende, ved nærmere ettersyn, fremstår som så åpenbart ikke-opprørsk at det kobler ut den forståelselseslogikken som preget resepsjonen av Faldbakkens tidligere verker. Hva blir tilbake? Flytende tegn, form uten reellt innhold. Det er altså ikke det anti-sosiale, eller det lovoverskridende som sådan, som er verkets poeng.

Poenget er altså at det som virker som et forsøk på å fremføre en subversiv gest raskt annektere og tolereres av institusjonen. Noe som, igjen, fører meg tilbake til Fotogalleriets valg av fasade. Den fremstår, etter min mening, som så snuskete, hemmelighetsfull og pornosjappe-estetikk-aktig, nettopp fordi den skal gjøre tydelig det motsatte. At det ikke er snakk om noen hemmelighet, at det ikke er noe opprør eller noen reell dissens å spore på innsiden. Paralellt er selve videoen også en hyperbol, en overdrivelse. Den er overtydelig som overskridende posisjon. Selvfølgelig overskrider spøkelsesrytteren, men nettopp derfor gjør ikke Faldbakken det, når han approprierer motorsyklistens flukt fra loven. Det hyperbolske understrekes ytterligere, på en nesten pubertil måte, gjennom at A’en i flyer’n som annonserte utstillingen er format som anarki-a. Greit, liksom. Vekselvirkningen mellom “innhold” og “innpakning” medfører ihvertfall at verket tømmes for reellt subversivt innhold og snarere blir en allegori på kunstnerens rolle i sosialdemokratiet, i det repressive toleransesamfunnet. Kunstneren kan ikke si noe som virkelig klarer å trosse den forståelsesdiskursen han er delaktig i. Slik jeg leser Faldbakken er den dissens-sultne kunstneren henvist til å gjøre som Odysseus – å svare “ingen”, “ingenting” når institusjonen avkrever ham en (fra hans synspunkt) liksom-subversiv posisjon.

Kunsten kan altså ikke fremføre noen reell motstand. Derfor er det ikke det Faldbakken gjør. Han bare later som. På tross av dette vil nok Getaway-videoen likevel bli brukt som et emblem for “det subversive i kunsten”. (Et annet paradoks er at en tekst som denne avhjelper nettopp en slik toleranse, selv om den frem til noe annet – det jeg skriver er derfor, i en viss forstand, ganske repressivt). Getaway vil derfor, veloppdragent, fortsette med å smøre kunstmaskineriet – mens det i realiteten likevel oppstår en skurring mellom verk og maskineri når den trojanske hesten åpner seg og åpenbarer – ingenting, ingen. I sin dobbelhet, sin innholdsløshet og spill for galleriet, ja, i sin veldesignede “liksom-subversjon for etablissementet”, er Faldbakken ganske alene om å bedrive virkelig “subversiv” eller “institusjonskritisk” kunst her i landet. Og koden, dvs. å spille med for å spille mot, er ganske snedig. Han har altså klart det igjen, å finne en fluktvei. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg er, mildt sagt, nysgjerrig på hva han kommer opp med neste gang. Men som den spøkelsesrytter han er, klarer han nok å piske den trojanske hesten videre på kunstens Lost Highway likevel.